Eirinn Larsen trekker ut en kloss av en bok fra den fargerike bokhyllen på kontoret sitt. Den store, tunge boka handler om norsk likestillingshistorie.
Larsen er professor i historie og én av tre forfattere av boken. Det var da hun skrev den at hun kom på sporet av hvordan likestilling brukes i merkevarebyggingen av Norge.
Historisk tilbakeblikk
Larsen fant at allerede på slutten av 1800-tallet ble kjønnslikestilling lansert som strategi for å få verden til å se til Norge.
– Da Stortinget i 1890 debatterte stemmerett til kvinner første gang, understreket partiet Venstre symboleffekten av å gi kvinner politiske rettigheter framfor å komme hinkende etter andre land, forteller hun.
Slik ble det likevel ikke. New Zealand, Australia og Finland, var tidligere ute enn Norge med stemmerett til kvinner.
– Det var faktisk amerikanske suffragetter som gjorde Norden og spesielt Norge til en foregangsregion, forteller Larsen.
Les også: Historien om likestillingslandet
Kvinner inn i politikken
Arbeidet med å få kvinner inn i Senatet viste seg nemlig atskillig vanskeligere enn å få delstatene til å innføre stemme- og valgrett til kvinner.
Så etter at Finland i 1906 innførte allmenn stemmerett til kvinner og menn og Norge ga stemmerett til kvinner med inntekt over et visst nivå i 1907, begynte de amerikanske suffragettene å gjøre Norden til foregangsregion.
Spesielt snakket de frem Norge som trådte ut av unionen med Sverige i 1905 og var et land motstanderne av kvinnestemmerett vanskelig kunne bruke mot kvinnebevegelsen.
Samarbeidet mellom kvinnesakskvinner på tvers av kontinentene handlet om å få kvinner inn i politikken. For de norske kvinnene handlet det om å få innført allmenn kvinnelig stemmerett, noe som kom i 1913.
Norske myndigheter som arbeidet for å lansere en egen utenrikspolitikk, hang seg på. Det handlet om å gjøre landet kjent internasjonalt.
En ny tid for omdømmebygging
I boka Gender Equality and Nation Branding in the Nordic Region forklarer man en økt konkurranse mellom nasjonalstatene med den nye politiske situasjonen på begynnelsen av 1990-tallet.
Stormaktene hadde dominert verdenspolitikken siden andre verdenskrig. Men etter Berlinmurens fall endret den politiske situasjonen seg.
Flere nasjoner kunne nå konkurrere om økonomisk og politisk makt og innflytelse. En verden som stadig ble mer global og sammenvevd, oppmuntret også til at man viste frem politiske prestasjoner. Det handlet om å bli sett på den globale verdensscenen.
Dette førte også til en endring for Norden, den nordiske identiteten og regionens plass i verden.
Nasjonale merkevarekonsulenter
– De nordiske landene hadde hatt en fast identitet som demokratiske og fredelige alternativ til det kapitalistiske vest og det kommunistiske øst. Forandringen i den politiske situasjonen utløste en identitetskrise, forteller Eirin Larsen som er medredaktør i boken.
Likestillingen ble nok en gang viktig for de nordiske landene i omdømmebyggingen ute i verden.
Norge bruker altså omdømmet sitt på likestillingsområdet til å få sine politiske interesser i nord belyst.
– I den utenrikspolitiske praksisen som gikk ut på å snakke seg selv frem, fremme egne interesser og bli lagt merke til, tok man nå i bruk merkevarekonsulenter. Dette var noe nytt og spesielt sammenlignet med 1800-tallet da historie var viktig, for ikke å si avgjørende i konstruksjonen av nasjonal identitet, forteller Larsen.
– En nasjon – et folk – defineres ut fra et felles språk og kultur, men også fortid. Det gjorde historikerne veldig viktige for 1800-tallets nasjonalisme og aspirerende nasjonalstater som for eksempel Norge og Finland. Vi kan nesten kalle historikerne nasjonalstatens legitimerer og læremestre. Deres fortellinger legitimerte det nasjonale prosjektet, forklarer hun.
Utover 2000-tallet økte bruken av omdømmebygging ved hjelp av merkevarekonsulenter. Danmark var først ut i 2005 etter at karikaturstriden vekket et behov for omdømmereparering.
Les også: Kvinner fikk stemme, men ikke bestemme
Globale likestillingindekser
Samtidig som de nordiske landene bygger omdømme i internasjonal politikk, vokser den globale indeksindustrien. Globale indekser er en ny måte å sammenlikne og rangere land på, ut fra enkle parametere.
Den første globale likestillingsindeksen ble utført av FNs utviklingsprogram på midten av 1990-tallet. I denne utmerket de nordiske landene seg. Særlig likestilling blir fremtredende i fremstillingen av de nordiske landene.
Indeksene blir også populære både blant politikere og media. De skaper klare, forståelige og enkle øyeblikksbilder av komplekse situasjoner. Dette gjør dem til foretrukne kommunikasjonsverktøy.
En høy rangering i likestillingsindekser blir enkelt oversatt i mediene som «verdens mest likestilte land».
– Indeksene lager bilder av oss som sirkulerer ute i verden og kommer tilbake til oss selv. Slik påvirker de ikke bare hvordan man blir betraktet utenfra, men også hvordan man ser på seg selv innad i de nordiske landene, forteller professoren.
Likestilling som en ressurs i politikken
Likestilling blir en sterk merkevare for de nordiske landene og en ressurs man bruker politisk, når det er mulig, for å bli hørt eller sett ute i verden.
– Det kalles «nation branding» og handler om å dyrke visse sider ved en nasjonal identitet eller nasjonalt selvbilde. Og gjerne den delen som passer med hvordan verden ser oss, forteller Larsen.
De politiske kvinneorganisasjonene tas ikke lenger med i høringer når det skal utformes en ny likestillingspolitikk i Norge.
Et eksempel er under Hillary Clintons besøk i Norge i 2009. Den daværende utenriksministeren i USA ønsket å besøke Norge på grunn av kvinneperspektivet i det globale helsearbeidet. På sitt besøk ble hun tatt med til Tromsø for å diskutere nordområdepolitikk.
– Norge bruker altså omdømmet sitt på likestillingsområdet til å få sine politiske interesser i nord belyst, forteller Larsen.
Samtykkeloven og sexkjøpsloven
Et annet eksempel er da Sverige gjorde samtykkeloven svensk. Dette er en voldtektslov som kriminaliserer seksuelle aktiviteter med noen som ikke deltar frivillig.
Denne loven eksisterte andre steder før Sverige tok den i bruk. Likevel la de den frem som sin egen og ble sett på som progressive i sin likestillingspolitikk.
I tillegg er sexkjøpsloven, som kriminaliserer kjøp av sex, brukt som reklame for hvordan velferdsstaten har taklet et sosialt problem og blitt et eksempel på dens suksess.
Denne reguleringen av prostitusjon trådde først i kraft i Sverige i 1999, deretter i Norge og Island i 2009 og forbindes gjerne med de nordiske landene.
Lytter ikke lenger til sivilsamfunnet
Selv om sterke merkevarer kommer de nordiske landene til gode, kan indeksene som hjelper dem frem, by på langsiktige ulemper, mener Eirinn Larsen.
– Det indeksene gjør, er å rangere land. Men de forklarer ikke hvorfor eller hvordan Norden gjør det godt. De fanger ikke opp nasjonale eller regionale variasjoner internt i Norden, påpeker hun.
– De forenkler, utelater nyanseringer og er ikke nødvendigvis nøyaktige refleksjoner av virkeligheten. At vi bruker indeksene som snarveier til det vi allerede vet, snarere enn å lytte til sivilsamfunnsorganisasjoner, bør være et varsko.
Professoren trekker frem de demokratiske prosessene som har ført Norden og Norge dit hvor de er i dag.
– De politiske kvinneorganisasjonene tas ikke lenger med i høringer når det skal utformes en ny likestillingspolitikk i Norge, slik de ble fra slutten av 1970-tallet og framover, forteller hun.
Demokratiske prosesser svekkes
Ifølge Larssen har det skjedd en forskyvning av makten. Men også i hvem som mobiliserer forestillingene om det likestilte Norden og Norge.
– Rundt 1900-tallet var det først og fremst den internasjonale kvinnestemmerettsbevegelsen som mobiliserte dette bildet av Norden og Norge som best på kvinners rettigheter, sier hun.
Vi har fortsatt ikke løst problemer som vold i hjemmet, segregering i arbeidsmarkedet og lønnsforskjeller.
– I dag er det først og fremst den internasjonale indeksindustrien, etterfulgt av både Nordisk råd og individuelle nordiske land.
I denne forskyvningen, fra sivilsamfunn og sivilsamfunnsorganisasjoner til den globale indeksindustrien og nasjonale myndigheter, er det en fare for at man unngår å vedlikeholde og utvikle kanalene som har bidratt til den norske likestillingsmodellen.
Konsekvensen i det lange løp blir at demokratiske prosesser svekkes, mener Larsen.
– Det er mye som er løst for å kunne kombinere jobb og familie i Norge. Men vi har fortsatt ikke løst problemer som vold i hjemmet, segregering i arbeidsmarkedet og lønnsforskjeller. Og det brander vi ikke. Indeksene gir på den måten et bilde av at likestilling ikke lenger er noe å jobbe for, påpeker hun.
Ulemper med konkurranse og merkevarer
De nordiske landene rangerer høyt på indeksene for velferd, likestilling og fred. Men med konkurransen om å komme på topp i disse rangeringene øker også konkurransen mellom de nordiske landene.
Johan Strang er professor i Norden-studier ved Helsingfors universitet. Han har studert det nordiske samarbeidet, og trekker frem at landenes interesse for det nordiske i egne samfunn sjelden er kombinert med interessen for de andre nordiske landene.
– Noen ganger føler vi faktisk til og med at naboene våre er nordiske på feil måte, hvis de har valgt å takle skolelunsj, innvandring, klimakrisen eller pandemien annerledes, sier han.
– I verste fall kan merkevarespråket til og med tjene fremmedfiendtlige og rasistiske formål ved å gjenopplive og styrke ideer om en opprinnelig, medfødt og genetisk nordiskhet.
Skaper forenklede bilder
Nadia Kaneva er førsteamanuensis i medievitenskap ved Universitetet i Denver og var hovedtaler på sluttkonferansen til «Nordic Branding» i høst. Kaneva ser på nasjonale merkevarer som konstruerte oppfatninger som ikke reflekterer en ekte virkelighet.
– Merkevarene kan knyttes til enhver politisk fortelling, uten å ha forankring i noe ekte. Mange som jobber med merkevarebygging, tror det er bedre enn politiske løsninger fordi demokratisk politikk er rotete og ineffektiv, sier hun.
– Men med merkevarene risikerer man å tømme demokratiet for mening og til og med reversere etablerte politiske normer og verdier, advarer hun.
Eirinn Larsen knytter dette opp mot feminismens plass i Norden i dag.
– Feminismen har en paradoksal stilling i dagens Norden og har blitt veldig viktig som symbolsk ressurs og verdi, sier hun.
– Men i merkevarebyggingens tid handler det om å skape forenklede bilder. Det betyr ikke at feministiske verdier står så sterkt som bildene – eller merkevaren – fremstiller det.
Den nordiske modellen
De nordiske landene, spesielt de skandinaviske, har et økonomisk, politisk og institusjonelt system som baserer seg på sosial likhet og en sterk velferdsstat. Dette skaper relativt like samfunnsmodeller i de nordiske landene og er gjerne kjent som «den nordiske modellen».
I tillegg viser internasjonale indekser at folk i de nordiske landene er verdens lykkeligste og likestilte. Dette har skapt ulike ideer ute i verden om det nordiske fellesskapet som noe unikt og annerledes enn resten av verden.
Forskningsgruppen Nordic Branding har studert hvordan nasjonalstatene bygger et omdømme i utenrikspolitikken, ofte basert på forestillingen om eksepsjonalisme.
Med eksepsjonalisme menes karakteristikker som er særegne for de nordiske landene, og gjør dem unike og annerledes fra andre land.
Les også: Fra kjønnsforskjell til likestilling
Inkluderer likestilling
– Vi er opptatt av hvordan ideer og forestillinger om Norden, den nordiske modellen, eller modellene og ulike nordiske land, konstrueres, sirkuleres og brukes i politikk, rett og praksis – både i og utenfor den nordiske regionen, sier Larsen, som er leder for forskningsgruppen.
Hun forteller at tanken er at hvordan Norden oppfattes ute i verden, enten det er i form av globale indekser eller en politikers utspill om «svenske tilstander» og så videre, er viktig for hva Norden er og blir, både innenfor og utenfor regionen. Det viser historien.
Det har vært viktig for forskningsgruppen å inkludere likestilling nettopp fordi det er et politisk felt, i likhet med fred og velferd, som de nordiske landene scorer høyt på i globale indekser og er ressurser for de nordiske landene i omdømmebyggingen.
