Denne teksten er en kronikk. Innholdet i teksten uttrykker forfatternes egen mening.
Fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa i nasjonal sammenheng.
Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene som vekstnæring bli enda viktigere når oljebrønnene engang skal stenges.
Fiskerikvinner
I fiskerinæringa er det registrert litt over 11.000 heltids- og deltidsfiskere. I 2020 var det 360 heltidsregistrerte og 70 deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer, kan vi medregne 22.000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.
Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger.
På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene. På land understøttet de mannens aktivitet i fiskebåten og på havet. Dette arbeidet, samt kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen, var lite påaktet. Det gjaldt barnepass, med tilrettelegging av mat og klær, og kanskje også å ta seg av dyra i fjøset. Kvinnenes innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet.
I fiskeriforskningen har flere kvinner også senere vært opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet vanskelig og nærmest umulig.
Et tilbakeslag
Etter hvert er interessen for fiskerikvinne- og kjønnsforskning blitt mindre blant annet fordi det på universitetene i strategiplanleggingen sjelden er funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel av forskningsmidler ble flere av kvinne- og kjønnsforskerne marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.
Når unge kvinner på fiskebåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er dette enda en gang et tilbakeslag for å fremme kvinners posisjon i fiskerinæringa.
Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg. Fisker Susanne Mortensen etterlyser i en ytring (NRK.no 6.11.21) en respons fra myndighetene om å konfrontere en uholdbar kultur med fornedrelse av kvinner. Dette med henvisning til oppførsel fra menn som bruker kjente hersketeknikker, som også Metoo-bevegelsen har vist.
Nettverk for kvinner
I Susanne Mortensens NRK-ytring uttrykkes skuffelsen over at Norges Fiskarlag, den største av fiskernes interesseorganisasjoner, ved valg av nytt styre høsten 2021, fortsatt ikke fant plass til en eneste kvinne. I påvente av at noe skal skje, går hun sammen med andre i bresjen for å stifte en organisasjon «Hun fisker», i den hensikt å ivareta kvinners rettigheter til sjøs. Dette skjer fire år etter at fisker Trude Caroline Halvorsen, Hasvik i Finnmark, i 2017 tok initiativ til et møte om situasjonen og danning av et nettverk for kvinnelige fiskere.
Kvinner må få større eierandel i båter, kvoter og konsesjoner.
Det er ikke kvinner som fiskere eller andre kvinner i næringa sitt ansvar å løse denne nedverdigende situasjonen. Kjønnstrakassering og mobbing på arbeidsplassen må forebygges og håndteres som et ledelsesansvar, både på nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå.
Kvinner må få innpass
Det er derfor viktig at det fra departementshold signaliseres en offentlig holdning og strategi med et påtrykk av hvilken arbeidskultur som er akseptabel i fiskebåten, i fiskeindustrien og i sjømat- og havbruksnæringa, med målkrav om at:
- Kvinner må få innpass og bli respektert som likeverdig part i besluttende organer, både som toppledere og i styrer slik at kvinners får innflytelse og deres synspunkt kommer med i dagens fiskeripolitikk.
- Kvinner må få større eierandel i båter, kvoter og konsesjoner. I dag eier menn 96 prosent, noe som vitner om at det ikke er lett for kvinner å komme inn i og få en karriere i næringa.
- I skriftlige arbeidsavtaler og kontrakter må partene underskrive på at trakassering ikke skal tolereres og skal meldes fra om med henvisning til adresse (varselknapp).
- Fiskerikvinne- og kjønnsforskningen må forsterkes gjennom forskningsmidler slik at kunnskapsgrunnlaget dokumenteres og i så måte styrkes.
Noen kvinner rapporterer at de ikke trives i fiskeryrket, noe som oppslag i media den siste tiden også viser. Næringa bør derfor drøfte og bli enige om en ny handlingsplan for hvordan en kan skape en kultur der alle, uavhengig av kjønn, blir møtt med respekt.
Det finnes organisasjoner som jobber målretta med holdningsskapende arbeid som for eksempel forsvaret elelr militæret og politiet og som fiskerinæringas organisasjoner kan dra nytte av.
Kvinneandlen må styrkes
Start gjerne med å telle antallet kvinner i salen når dere møtes, og etterlys kvinnenes deltakelse. Fortsatt er det ingen kvinner med i Norges Fiskarlags landsstyre. I Norges Kystfiskarlag og Bivdu, det samiske fiskerlaget, er det én kvinne med i hvert av styrene. Med andre ord, de norske fiskeriorganisasjonene styres nesten utelukkende av menn.
Det bør være flere kvinner med i styrer og utvalg skal kvinnerepresentasjonen merkes.
For å styrke kvinneandelen må en legge en plan for hvordan en skal rekruttere kvinner inn i organisasjonsarbeid og på ledernivå. Erfaringene fra andre organisasjoner, tilsier at det ikke er nok med en kvinne, men at det bør være flere kvinner med i styrer og utvalg skal kvinnerepresentasjonen merkes.
Strukturelle tiltak
Nærings- og fiskeridepartementets rapport fra 2021 – «Bedre likestilling i fiskeriene», skisserer mange mulige veier og som bør leses og drøftes på ulike nivå i næringa. Her er tiltak som kan drøftes og følges opp og brukes aktivt som et arbeidsverktøy for å forbedre en akterutseilt næring i kjønnsdebatten.
Vi trenger å vite mer om kvinners arbeidsforhold, om forholdet mellom kvinner og menn på fiskebåter, og i fiskeripolitikken.
Dette viktige arbeidet bør aktiveres og ikke overses slik det har skjedd med handlingsplanen fra 2007. Blant tiltakene som rapporten fra 2021 foreslår, er å støtte nettverk for kvinnelige fiskere, bedre lærlingordninger og å få fiskeri som fag inn i undervisningen på skolen, også med vekt på det holdningsskapende arbeid. Til nå har menn under 30 år som eier og fisker fra egen båt, fått til sammen over 120 rekrutteringskvoter. Vi mener også at rekrutteringskvoter til kvinnelige fiskere på kvinners premisser, fortsatt bør vurderes og tildeles.
– Kom igjen, kvinne – vis at du vil!
Kvinner i fiskeriene, både i den havgående flåte og i kystflåten, er i dag et tema som fortjener mer forskning. Vi trenger å vite mer om kvinners arbeidsforhold, om forholdet mellom kvinner og menn på fiskebåter, og i fiskeripolitikken, ikke minst i lys av det grønne skiftet. Dessuten finnes det mange kvinner både i havfiske- og kystflåten og i familielivet, langs hele kysten, som vet hvor skoen trykker og som kan bidra når en ny politikk skal formuleres.
Vi må også se på hvordan samfunnsinstitusjoner som barnehager og skoler kan tilpasses fiskernes arbeidshverdag på en bedre måte, da forskning har vist at åpningstidene er en utfordring for å kunne jobbe som fisker.
Mer forskning, utført av unge kvinner og menn, er derfor nødvendig. Vår kunnskap kan kanskje bidra til det helt nødvendige omstillingsarbeidet departementet, organisasjonene og andre i fiskerinæringa nå må komme i gang med. Vi deler med glede den kunnskapen vi har.
