Unge minoritetsmenn med psykiske problemer blir usynliggjort

Unge minoritetsmenn med psykiske problemer blir usynliggjort

– Forskning på sosial kontroll blant minoritetsungdom er hittil kun basert på kvinners fortellinger, sier forsker bak ny rapport.
Unge menn med minoritetsbakgrunn blir utsatt for vold og rasisme og må jobbe hardere for å bli vurdert på lik linje som majoritetsnorske, viser en ny rapport.

Forskerne Minela Košuta og Marianne Gulli ved KUN Likestillingssenter har skrevet en rapport om hvilke begrensninger unge minoritetsnorske menn opplever og konsekvensene det har for deres psykiske helse.

– Forskning på sosial kontroll blant minoritetsungdom har hittil tatt utgangspunkt i kvinners fortellinger. Der blir mennene beskrevet som utøvere av kontroll og vold, forteller Minela Košuta.


Minela Košuta er en av forfatterne av ny rapport om minoritsmenn og psykisk helse. Foto: KUN

– I denne rapporten lar vi mennene komme til orde, ved å intervjue dem om hvilke restriksjoner og begrensinger de opplever, både hjemme, på skolen og i samfunnet ellers.

Hovedfunnet i rapporten er at de unge mennene er invadert av forventninger om hvem de er og hva de kan bli, både fra familien og storsamfunnet. Erfaringene skapte sinne og frustrasjon og en følelse av å være fastlåst, noe som igjen medførte dårlig psykisk helse.

Politisert begrep

Utgangspunktet var å se på negativ sosial kontroll fra unge menns perspektiv. Košuta understreker imidlertid at begrepet er blitt svært politisert og dessuten ikke var dekkende for å beskrive mennenes erfaringer.

– Vi var opptatt av ikke å presse opplevelsene deres inn i en smal kategori, men la dem snakke mest mulig åpent og fritt om hva som begrenset handlingene deres både hjemmefra og ute i storsamfunnet, sier hun.

Begrepet «negativ sosial kontroll» viser til hvordan innvandrerungdom kontrolleres av familien sin, mens mennene vi intervjuet opplevde begrensinger også på skolen og ellers i samfunnet, forteller Košuta.

Alle mennene vi snakket med hadde erfaringer med vold, enten i familien eller oppvekstmiljøet.

– Rasismen og stereotypiene innvandrerungdom møter i storsamfunnet er også en form for sosial kontroll.

Hun understreker at feltet er vanskelig å navigere i som forsker, og krever bevissthet på hva slags kunnskap og hvilke holdninger man bidrar til.

– Negativ sosial kontroll brukes kun om innvandrere, og er tett forbundet med æresrelatert vold hvor menn blir sett på som volds- og kontrollutøverne. På den måten blir det at mennene selv er voldsofre og utsatt for kontroll, usynliggjort.

Vanskelige familieforhold

Forskerne har gjort dybdeintervjuer med 12 menn med innvandrerbakgrunn mellom 18 og 26 år.

– Deltakerne hadde ulike opplevelser av forventninger og restriksjoner innad i familiene sine. Noen opplevde restriksjoner på mange områder, mens andre igjen opplever det en sjelden gang, forteller Košuta.

– Alle mennene vi snakket med hadde erfaringer med vold, enten i familien eller oppvekstmiljøet.

Selv om graden av vold varierte så var den konstant til stede for alle, ifølge Košuta.

– En deltaker opplevde drapsforsøk, andre mildere former for vold, men alle erfarte volden som en kontinuerlig faktor.

Guttene opplevde også at familien forventet mye av dem fordi de var menn. De måtte være økonomisk ansvarlige og bidra til familieøkonomien.

– De fortalte om dårlig råd og økonomisk utenforskap; det å ha lite og se at andre har ting som du selv ikke har, forteller Košuta.

«Gutter uten framtid»

Hvis guttene hadde opplevd å bli møtt med annerkjennelse, frihet og tillit i oppvekstmiljøet og storsamfunnet, ville det vært enklere å håndtere utfordringene i familien, mener forskeren.

– I storsamfunnet blir de møtt med forventninger og stereotypier om hva minoritetsmenn er. De må jobbe hardere for å bli vurdert på lik linje som majoritetsnorske, og blir utsatt for vold og rasisme.

Ungdommene jeg har snakket med opplever sosial kontroll også ute i samfunnet.

Košuta forteller at flere av informantene følte på annerledeshet i møte med skolen og storsamfunnet, og at det tvang dem til å endre oppførsel.

– En sa han alltid måtte smile og si hei for å bevise at han var snill. Det handlet om å skille seg ut utseendemessig; han var høy og mørk og så sterk ut.

Oppfattes som utagerende

– Mange minoritetsungdommer opplever sosial kontroll hjemmefra, foreldrene har sterke forventninger til hvilken utdanning de velger, hvilke klær skal de ha på seg og hvem de skal gifte seg med. Samtidig forventes det at de tilpasser seg majoriteten, sier Ronald Mayora Synnes.


Ronald Mayora Synnes er sosiolog, og postdoktor ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved UiA. Foto: UiA

Han er sosiolog, og postdoktor ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved UiA. Synnes har blant annet forsket på religionen og etnisitets betydning for minoritetsungdom, og på kjønn og religiøsitet.

– Ungdommene jeg har snakket med opplever sosial kontroll også ute i samfunnet. De må tilpasse væremåten sin for å bli akseptert som norske: Hva de sier, hvordan de snakker, til og med måten de går på. Særlig gutter kan lett bli oppfattet som utagerende og mistenkelige.

Dette kan bidra til psykiske utfordringer, tror Synnes. Men understreker at han ikke selv har studert ungdommers psykiske helse.

– Men de jeg har intervjuet forteller at de er konstant redde for å gjøre ting feil og bli oppfattet som at de ikke er integrert. Noen føler seg ensomme og misforståtte, både hjemme og ute på gata.

Under konstant press

Synnes synes det er bra at rapporten fra KUN setter søkelys på unge minoritetsnorske menns erfaringer, og det at sosial kontroll ikke bare foregår hjemmefra.

– I integreringsdebatten er det vanlig å omtale negativ sosial kontroll som noe som bare foregår hjemme, mens den positive sosiale kontrollen foregår ute i samfunnet. Det blir fort unyansert, sier Synnes.

Han mener minoritetsnorske ungdommer er under konstant press og opplever andre og strengere forventinger enn majoritetsnorske.

Fordi de ikke fikk hjelp til skolearbeid hjemme, ble de gitt opp av lærerne.

– Hvis minoritetsungdom nasker i butikken eller gjør noe annet dumt blir de fratatt den norske identiteten sin og sett på som innvandrere som er dårlig integrerte. Mange opplever at de må prestere seg til norsk og det kan være krevende.

Rapportforfatter Minela Košuta forteller at flere av guttene de intervjuet opplevde å bli gitt opp av lærerne.

– De beskrev at de ønsket å gjøre det bra på skolen, men at lærerne møtte dem med stereotypier som at de ikke hadde noen fremtid, og at det kom til å gå dårlig med dem uansett, forteller Košuta.

Slike holdninger i skolen ble bekreftet i fokusgruppeintervjuene med hjelpeapparatet.

– Mange følte de ikke ble sett uansett hvor hardt de jobbet. Fordi de ikke fikk hjelp til skolearbeid hjemme, ble de gitt opp av lærerne. Dermed ble de overlatt til seg selv.

– Viktig med det doble perspektivet

Også Monika Grønli Rosten ved OsloMet kjenner igjen utfordringene rapporten beskriver fra studier hun selv har gjort med minoritetsungdom og særlig minoritetsgutter. 


Monika Grønli Rosten er forsker II ved OsloMet. Foto: OsloMet

– De beskriver ofte den belastningen det er å gå rundt som «annerledes» i det norske samfunnet i detalj, forteller hun.

– En ting er de ubehagelige opplevelsene det kan føre til, en annen ting er at det i seg selv er belastende å hele tiden være forberedt på å bli stigmatisert og behandlet annerledes enn andre, uavhengig av om det skjer eller ikke. 

Rosten peker på at sosial kontroll i minoritetsmiljøer og minoritetsfamilier foregår nettopp i den konteksten, slik at de virker sammen og ofte blir dobbelt belastende.

– Derfor er det veldig positivt at rapporten tar med dette doble perspektivet.

Vanskeligere å fange opp guttene

Rosten har ikke jobbet spesifikt med psykisk helse, men hun har skrevet mye om kjønn, forventninger og stereotypier om minoritetsgutter og minoritetsjenter. 

– I hjelpeapparatet understreker man tydelig at både gutter og jenter kan være utsatt for negativ sosial kontroll. Samtidig lever de mer generelle stereotypiene om kvinner og jenter som ofre og gutter og menn som overgripere og utøvere av vold videre i samfunnet, mener Rosten. 

– Da blir det vanskelig for unge menn å bli sett og søke hjelp som «utsatt» eller «offer». Det kan også påvirke hva ungdom selv rapporterer. 

I arbeidet med NOVAs voldsprogram intervjuet vi ungdom og unge voksne, gutter og jenter, om utsatthet for sosial kontroll knyttet til ærbarhet. Standardsvaret fra guttene var at vi burde snakke med jentene, forteller hun. 

– Det betyr ikke nødvendigvis at gutta ikke er utsatt, noe denne nye rapporten også viser. I vår studie virket det riktignok som om jentene hadde mer erfaring med ubehagelig sosial kontroll knyttet til ærbarhet, men det var også lettere for dem som jenter å koble seg på tematikken. 

De beskrev utfordringer som uro, tristhet, ensomhet, bekymringer og søvnproblemer.

Rosten mener at kjønnsforskjellene gjenspeiler både forskjeller i faktiske erfaringer og stereotype bilder av og forventninger til minoritetsgutter og jenter i samfunnet. 

– Til sammen gjør dette det vanskeligere å fange opp guttas problemer. Det handler jo også om kjønnsidealer og maskulinitet generelt, at menn skal være sterke, ikke svake og sårbare. Da er det vanskelig både å søke hjelp og få hjelp.

Invaderte og forlatte

Mennene som ble intervjuet i rapporten hadde ulike psykiske helseplager på grunn av begrensningene de opplever hjemme og i storsamfunnet ellers. Følelsen av å være overlatt til seg selv uten å kunne gjøre noe med sin egen situasjon var felles for alle forteller Minela Košuta.

– De beskrev utfordringer som uro, tristhet, ensomhet, bekymringer og søvnproblemer, forteller hun.

– De prøvde å «legge det i en skuff» og ikke plage andre med problemene sine. Dermed ble det ikke fanget opp at de slet psykisk, verken av folk rundt dem eller av hjelpeapparatet.

Mange av informantene brukte rus, spill og vold for å håndtere de vanskelige følelsene.

– De få handlingsalternativene som er tilgjengelig for dem ender opp med å bekrefte stereotypiene om dem som minoritetsmenn, sier Košuta.

Usynliggjort som voldsofre

Det som går igjen er at guttene blir usynlige med sine psykiske problemer og årsaken til disse, men synlige som utagerende og voldelige, forteller Košuta.

– Fordi de ikke ble sett med problemene sine fikk de heller ikke snakket om dem. De vonde følelsene ble utagert med vold, sier hun.

Forskerne ser et stort behov for å jobbe med holdninger og kompetanse hos hjelpeapparatet.

– Minoritetsnorske menn trenger å bli sett på et tidlig stadium med sine utfordringer, og må bli møtt med anerkjennelse og respekt, sier Košuta.

– Det er en utfordring at de blir sett på som et problem, og ikke får hjelp til å løse problemene de selv har.