Innvandrermødre sliter i møte med en digital velferdsstat

Å være foreldre i dag stiller store krav til digital kompetanse. Dette kan være en ekstra utfordring for innvandrermødre, viser doktorgraden til Heidi Esma Dahl Bønnhoff.

– En jeg intervjuet fortalte at hun hadde gått til en kommunal barnehage og levert CVen sin for å søke jobb. Da sa de at hun måtte hjem og søke digitalt gjennom Nav, sier Bønnhoff.

Kvinnen Bønnhoff intervjuet var ikke stødig på digitale verktøy, og måtte spørre sine mindreårige barn om å hjelpe henne å søke på jobben via internett. Til slutt fikk kvinnen jobben, forteller Bønnhoff.

Hun intervjuet 16 mødre med migrasjonsbakgrunn om hvordan de opplever den teknologiske hverdagen de må forholde seg til i Norge – blant annet i møte med Nav, helsetjenester, skole og barnehage.

Digitalisert samfunn

Bønnhoff har studert hvilke retningslinjer, lover og normer som har ført til digitaliseringen av institusjoner.

– Jeg var interessert i å se på det digitaliserte samfunnet fra ståstedet til mødre med migrasjonserfaring. Jeg ville se på hva slags arbeid det krever av dem for å tilpasse seg det digitaliserte norske samfunnet.

Bønnhoff mener institusjonene hun har studert har stor betydning for foreldreselskapet. Hun har lagt vekt på innvandrermødres erfaringer, men skulle gjerne også studert innvandrerfedres erfaringer eller foreldre mer generelt.

– Men hadde jeg sett på alle foreldre, og ikke bare innvandrermødre, tror jeg innvandrermødrenes stemmer lettere hadde forsvunnet i mengden.

– Jeg har vært opptatt av å få frem stemmer som vanligvis ikke kommer til orde når temaet er digitalisering, verken i forskning eller i det offentlige ordskiftet.

Drukner i informasjon

Man forventer at foreldre følger opp barna digitalt på skolen og mottar beskjeder om turer og lekser på internett.

– Mødrene jeg intervjuet snakker om at det forventes av dem at de får til så mye selv og at de må sørge for å få med seg alle beskjeder. De opplever at de drukner litt i all informasjonen de får.

Særlig under koronapandemien har den digitale oppfølgingen av barn blitt intensivert. Selv forteller Bønnhoff at hun måtte sette seg inn i syv ulike nettsteder for å kunne hjelpe sønnen med hjemmeskole.

Les også: Digitalisering kan gi ny kunnskap om kvinnehelse – hvis vi gjør det riktig

– Men digitaliseringen har ikke skjedd i et vakuum. Den var i gang lenge før pandemien, sier Bønnhoff.

Hun trekker frem at det oppleves som at myndighetene forventer at hvert enkelt individ i samfunnet skal bidra til det digitaliserte samfunnet.

– Alle som har kommet til Norge, må gjøre en kjempeinnsats for å få til det jeg kaller «digitalisert morsarbeid», og noen har kanskje aldri tatt i en PC før.

– Digitalisering handler mye om å forflytte ansvar mellom mennesker, og mellom mennesker og maskiner.

Mye av det man før kunne gjøre muntlig eller på SMS, må man nå gjøre selv på nettet. Det være seg Nav-søknader, jobbsøking, melde opp barna til aktiviteter eller registrere fravær på skolen. Morsrollen, både det å kunne være forsørger og å følge opp og hjelpe barna, har blitt digitalisert.

– Befolkningen forventes å være mer selvbetjente og må klare mye mer selv, sier Bønnhoff.

Må få hjelp av mann eller barn

Bønnhoff mener ansvaret for å følge opp digitalt havner under arbeidet i «det tredje skiftet», altså arbeidet med å planlegge og følge opp barna. Hun viser til en studie om digitalisering og oppfølging av barn gjort i Danmark. Den viste at mødre tar mye av dette ansvaret. 

– De må ha oversikt over barns aktiviteter og få med seg beskjeder fra skolen digitalt. Flere jeg intervjuet sier at mye lander på dem som mødre, sier Bønnhoff.

Hvis ikke mødrene mestrer det digitale, må de få hjelp av mennene deres. Mens de som er alenemødre og ikke får det til strever veldig, forklarer Bønnhoff.

– Noen av dem jeg snakket med har ganske små barn, og de må stole på at barna klarer for eksempel leksene selv, fordi de ikke klarer å hjelpe dem hvis det er digitalt.

De må stole på at barna klarer for eksempel leksene selv, fordi de ikke klarer å hjelpe dem hvis det er digitalt.

– Ville de som strever med det digitale strevd mindre med å følge opp barna hvis det ikke var digitalt?

– Det finnes ikke noe entydig svar på det. Å komme til et nytt land med et nytt språk kan være en utfordring uansett om kommunikasjonen er digital eller ikke, sier Bønnhoff.

En del av kvinnene hun intervjuet fortalte at det hjalp dem veldig å få dobbel beskjed – for eksempel muntlig eller på tavler i barnehagen, i tillegg til digitalt.

– Det tyder på at det hjelper å ikke bare ha et digitalt kommunikasjonssystem, sier Bønnhoff.

– Før kunne du også gå i banken å få hjelp til å betale regninger, eller levere CV på en arbeidsplass. Sånn er det ikke lenger. En del tyder på at mange migrantmødre kanskje ikke ville strevd så mye hvis ting kunne blitt gjort på gamlemåten.

«Digital ambivalens»

Bønnhoff har funnet ut at innvandrerkvinnene hun har intervjuet har det hun forklarer som en «digital ambivalens». De ser altså både fordeler og ulemper med en mer digitalisert hverdag.

– Digitaliseringen legger til rette for at vi har mer kontakt med hverandre på tvers av tid og rom, sier Bønnhoff.

En del tyder på at mange migrantmødre kanskje ikke ville strevd så mye hvis ting kunne blitt gjort på gamlemåten.

Det setter mange som har kommet til Norge som voksne pris på. De holder kontakt med familie og venner, og bruker digitale verktøy for at barna kan lære om kultur, språk og religion fra hjemlandet.

– Mange er veldig glade for at barna får muligheten til å lære digitale verktøy. Alle jeg snakket med er veldig opptatt av at barna skal få bedre muligheter til utdanning – et ønske om klassereise – og at tidlig opplæring i det digitale hjelper dem med det, sier Bønnhoff.

Les også: – Vi trenger mer spisset forskning på innvandrerkvinner i arbeidslivet

– Men jeg ser at det også medfører en mye større forventning om at folk skal være informerte og klare å navigere og finne fram selv.

Blant annet fortalte noen av kvinnene at de får oppdatering fra barnehagen gjennom en app om at de har byttet bleie på barnet. Det oppleves tidkrevende å henge med på beskjedene, forklarer Bønnhoff.

Selv unge studenter Bønnhoff jobber med, og hun selv, merker at det kan være vanskelig å følge med på viktige beskjeder i et kaos av informasjon.

– Digitalisering kan være krevende for mange av oss, også de man tenker skulle håndtere det greit.

Vanskelig å begrense

Og noen av de som har flyttet til Norge merker særlig store forskjeller fra opprinnelseslandet.

– De forteller at de har mistet noe av nærkontakten innad i familien når alle bruker mye tid på PC eller mobil.

Flere opplever at de er mindre fokuserte i jobb og familieliv og at de stadig blir distrahert, forteller Bønnhoff.

– Det har vært en dramatisk endring for mange av dem – på godt og vondt.

Digitalisering kan være krevende for mange av oss, også de man tenker skulle håndtere det greit.

Det digitale gjør det også nødvendig å regulere barnas databruk.

– De synes det er vanskelig å sette gode nok grenser for barna og veilede å beskytte dem mot det de ser på som farer på nettet, som mobbing og overgrep.

Migrantforeldre opplever også en ekstra utfordring når ungdommene leser om krig i hjemlandet på nettet. Ungdommene finner ikke roen i hverdagen når de leser om krig som rammer nabolaget de pleide å bo i, eller familien i hjemlandet, ifølge Bønnhoff.

Kan gjøres enklere

– Generelt er teknologien ofte utviklet av menn, og den er ofte maskulin i uttrykksformen, sier Bønnhoff.

– Jeg synes det er viktig at de digitale systemene innenfor sosialt arbeid ikke bare er utviklet av teknisk interesserte menn.

Hun mener det må et mangfold av mennesker til for å være med å utvikle systemene, også folk som tenker ut fra verdier innenfor sosialt arbeid.

Les også: Bilar blir framleis bygd for menn

– Nettsider kan også bli bedre på klarspråk. Mange formuleringer er for vanskelige og mye kunne vært forenklet, mener Bønnhoff.

Da Bønnhoff selv skulle ut i fødselspermisjon måtte hun ringe Nav for å spørre om hjelp til å fylle ut det digitale skjemaet.

– Jeg er sosionom, har jobbet i sosialtjenesten og har nå en doktorgrad. Likevel trengte jeg hjelp. Da tenker jeg at det ikke er brukervennlig.

– Det er også viktig at ikke all kommunikasjon er skriftlig og at man må finne ut av alt selv. Det er fortsatt viktig å treffe mennesker. Særlig innvandrere trenger at det brukes tolk frem til de er trygge nok til å kommunisere på norsk, sier Bønnhoff.

– Regjeringen har jobbet med tiltak

– Regjeringen har siden 2014 jobbet målrettet med ulike tiltak rettet mot innbyggere med liten digital kompetanse, sier distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland i en e-post til Kilden.

Innsatsen har vært spesielt rettet mot eldre, personer som står helt utenfor arbeidsliv og utdanning, og første generasjons innvandrere fra ikke-vestlige land, legger hun til.

– Det er i disse gruppene det finnes flest med liten eller ingen digital kompetanse. 

Regjeringen har blant annet støttet utvikling av opplæringsressurser for grunnleggende digitale ferdigheter. Disse er tilgengelige på flere av de største innvandrerspråkene, ifølge Helleland.

Også kommunene har fått hjelp til å etablere Digihjelpen, som tilbyr veiledning og opplæring i grunnleggende digitale ferdigheter - et tilbud som ofte finnes på folkebibliotekene.

– Regjeringen vil fortsette innsatsen fremover med ulike tiltak og virkemidler, som kan hjelpe de som ikke har tilstrekkelig digital kompetanse til å kunne ta i bruk digitale verktøy og tjenester, sier Helleland.

Les også: Unge enslige flyktningjenter får ikke den støtten de trenger