Takk til PhD-stipendiat Nico Miskow Friborg for responsen på mitt innlegg om transkjønn og kjønnsforskning.
Jeg oppfatter at Friborgs hovedærende er å minne om at vi snakker om transpersoners eksistensberettigelse, levevilkår og rettigheter. De presiserer at kjønnsforskere som deltar i samtalen må være bevisste på at det finnes mye antitransmotstand og at det er fare for at kjønnsforskere kommer til å motarbeide transaktivisme.
Dette er viktige påminninger, og det er bra at de kommer. Friborg sier om kjønnsforskerne: «Jeg håber også, de ser det som en mulighet at tie (..)». Også en viktig påminning.
Eksistensberettigelse, levekår og rettigheter er sentralt for alle personer i vårt samfunn. Dersom en forsker står i fare for å framstå som motstander av dette, er det kanskje bedre å tie.
Det var omtrent det jeg sa i mitt forrige innlegg, men når jeg nå utfordres direkte av Friborg, så svarer jeg.
Hvem skal definere behovene?
Friborg ber kjønnsforskning om å «korrespondere med de behov, der er i (trans)miljøene», og ber meg også spørre meg selv om hva jeg skal «(..) undgå at fokusere på».
Vi vet at ikke alle transpersoner identifiserer seg med «transmiljøene», og flertallsformen er viktig her.
Friborgs framstår som en brukerorientert forsker og antyder at det kan være forskningsspørsmål en skal holde seg unna. Det er helt legitimt slik jeg ser det.
Spørsmålet i vårt tilfelle er hvem som skal definere behovene som er i transmiljøene, og også hva et transmiljø er.
Vi vet at ikke alle transpersoner identifiserer seg med «transmiljøene», og flertallsformen er viktig her – det er ikke ett miljø, men miljøer med til dels motstridende forståelser av hva behovene for transpersoner er.
Ulike forståelser
Forskere i feltet transstudier har ulike forståelser av kjønn og transpersoners behov og transaktivister har ulike forståelser av kjønn og politikk for framtiden. Også helsetjenesten, med ansvar for behandling av transpasienter, har mange diskusjoner om hva som er best behandling og best politikk for behandling.
Er disse ulikhetene noe vi skal unngå å påpeke eller forske på? Kan ikke kjønnsforskere (transforskere inkludert) studere kjønnsforståelser i dette feltet uten at behovene til transpersoner er helt entydig definert av en eller annen instans?
Jeg forstår Friborg dithen at instansen som bestemmer er «transmiljøene». Og at kjønnsforskere, som har spørsmål som ikke der er vurdert som bra, foreløpig kan bruke den muligheten de har til å tie.
Utvikling av forskningsfeltet
Det er ikke enkelt, når det er så mange spørsmål og temaer som ikke er belyst ennå, og posisjonene er så forskjellige.
Jeg blir simpelthen nysgjerrig og vil forstå mer. Siden nysgjerrighet er drivkraften for meg som for mange andre forskere, sikkert også Friborg, studerer jeg transkjønn.
Høringsutkastet om kjønnsinkongruens ser ikke kjønn som binært, men mangfoldig.
Så gjør Friborg sitt forskningsarbeid og jeg mitt, og begge bidrar til at transforskningsfeltet utvikles og blir mer mangfoldig i Norge og internasjonalt.
Vi får forskning med klar forankring i ulike former for transaktivisme og vurderinger av behov. Vi får også forskning som stiller spørsmål ved det kjønnsteoretiske grunnlaget for aktivismen og for definisjoner av behov. Det siste gjør gjerne jeg, enten det gjelder homoaktivisme eller nå altså transaktivisme.
Endret syn på kjønn
I Helsedirektoratets høringsutkast om pasientrettigheter og helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens er kjønnsinkongruens definert som opplevd «manglende samsvar mellom sin egen kjønnsidentitet og omverdens forventninger» (s.3).
Det sies også at mange lever gode liv med kjønnsinkongruens, men at andre utvikler kjønnsdysfori, definert som «sterk psykisk smerte, dypt ubehag eller plager (..)» (s.41). Målsettingene med kjønnsbekreftende behandling er å «dempe eller fjerne dysforien» (s.41).
Fram til nå har det norske helsevesenet i sin behandling av det som har blitt kalt kjønnsidentitetsforstyrrelse, forstått kjønn som delt i to, kvinnelig og mannlig, en såkalt binær modell. Høringsutkastet om kjønnsinkongruens ser ikke kjønn som binært, men mangfoldig (s.32).
Det er en sann glede å se. Sagt med store ord og i et nonchalant historisk sveip: En kritikk av en rasistisk, patriarkalsk, binær og heteronormativ statlig forståelse har her hatt en liten seier; sporene av eugenikken og ideen om det rene folket er borte!
Det må være lov å si at kjønnsforskning i de tre seneste tiårene har bidratt med grunnlagsteori når det gjelder denne endringen. Og Judith Butlers tenking har vært sentral, selv om det ikke er direkte henvisning til hennes arbeid i høringsutkastet. Noen biologer og medisinere har vært pådrivere, og transaktivister aller mest.
Legitimering av kjønnsuttrykk
Kjønnsinkongruens er en diagnose, men skal ifølge høringsutkastet ikke forstås som sykdom (s.15).
Slik jeg ser det, åpner det opp for nå å sette alle krefter inn på å få til mer og desentralisert rett til samtaleterapi om kjønn og kjønnsmangfold, samt ytterligere kulturell og politisk endring i samfunnet.
Jeg hadde sett for meg at transaktivister og helsepersonell nå skulle kjempe videre for å legitimere alle kjønnsuttrykk.
På denne bakgrunnen framstår det som paradoksalt for meg at inkongruens og dysfori, jamfør Høringsutkastet, fortsatt skal kunne behandles medikamentelt og kirurgisk.
Jeg hadde sett for meg at transaktivister og helsepersonell nå skulle kjempe videre for å legitimere alle kjønnsuttrykk, og få alle til å føle seg vel i friske, kjønnsmangfoldige kropper.
Diagnosen kjønnsinkongruens kunne blitt en saga blott innen kort tid. Kan hende er Friborg prinsipielt enig i det, men velger en strategi basert på sin forståelse av umiddelbare transbehov?
De sier at Bolsøs «udvisking af ‘dysfori’» kan umuliggjøre «adgangen til transspecifik sundhed, der netop afhænger av påvisningen av ‘dysfori’». Kanskje jeg er for utålmodig? Det er i så fall ikke første gang.
Kjønnsinkongruens hos cis-personer
Det er umulig å si noe om kjønnsinkongruens og dysfori uten å si noe om cis-normaliteten dette avviker fra.
Cis-kjønn betyr at man identifiserer seg med det kjønn som står i fødselsattesten. Men hva er det som karakteriserer cis utover at man synes det som står i fødselsattesten er ok, og hva skjer med de som tilsynelatende ser ut til å følge cis-normer uten nevneverdige problemer?
Freud sa at veien til heteroseksualitet er belagt med nevroser, og jeg vil si det samme om cis. Vi er omgitt av uendelig mange uttrykk for kjønnsinkongruens og dysfori hos cis-personer, men det blir ikke forstått som det.
Folk kan synes at skjønnhetsklinikkene og den farmasøytiske industrien skor seg på cis-folks vaklende kjønnede selvbilde. De ler når Sophie Elise Isachsen kommer hjem fra Tyrkia med brystimplantat i rumpa, men det blir ikke regnet som kjønnsinkongruens og dysfori.
Mitt inntrykk er at det også her mangler mye på samsvaret mellom selvforståelse og omverdens forventninger, og vi kan begynne å studere det hos cis.
Sterk psykisk smerte, dypt ubehag eller plager (dysfori) ville vi også funnet, hvis vi begynte å se med blikket som helsevesenet og andre i dag bruker på trans*. Det er på høy tid at cis forklarer seg. Ved å studere de som tilsynelatende representerer cis-«normalen» og -normen, og forstå mer av bristferdighetene der når det gjelder «sundhed», vil kanskje ikke transpersoner framstå som så annerledes. Vi vil kunne se transkjønn i et nytt lys, og i alle fall ville vi fått nye muligheter for å forstå kjønnsmangfold i bred forstand.
Kamp mot kjønnede strukturer
Vi bærer alle på drømmer, ideer, fantasier og følelser forbundet med egen kropp. Drømmene kan kanskje virkeliggjøres dersom noen setter de riktige sprøytene, skriver ut de riktige reseptene, kutter og fyller på de riktige stedene?
For noen hjelper dette, og helse-Norge skal omorganisere hjelpen til transpersoner i tiden framover.
Men hvis vi ikke også, som Friborg sier, fortsetter kampen mot «kønnede strukturer, der gør livet svært for alle», vil transpersoner fortsette å være særdeles utsatt innenfor rådende kjønnsstrukturer og hegemonisk normering.
Les de øvrige innleggene i debatten:
