– Tradisjonell islamsk rettsvitenskap tok utgangspunkt i en helt annen familiestruktur enn den som ligger til grunn for moderne lovgivning i Egypt. Da denne familieloven skulle praktiseres og håndheves i egyptiske domstoler i dag, fikk dommerne, som ikke er skolert i klassisk Islamsk rettsteologi, svært stort tolkningsrom, sier Monika Lindbekk.
Hun forteller at lovene var basert på Shari’a-lovgivning, men klassifisert som moderne, sekulær lovgivning. Dette skapte endel indre motsetninger i hvordan lovene skulle tolkes og praktiseres.
En av statens viktigste roller er å styrke og beskytte familien.
– Den klassiske rettsvitenskapen er basert på et videre familiebegrep enn det vi har i dag, hvor storfamilien utgjør rammene for familien, og patriarken har enestående, juridiske rettigheter, sier hun.
Les også: Tilbakeslag for kvinner i Egypt
Les også: Prisgitt mannlige slektninger
Ekteskapsideal i endring
– I dag er domstolene påvirket av den moderne ideen om kjernefamilien med mor, far og barn. Ifølge klassisk islamsk rettsvitenskap, var ikke ekteskap ment å være et varig bånd, men med tiden ble ekteskapet som institusjon stadig viktigere. I kontrast til klassisk Shari’a-rett, endrer også ekteskapet seg til å bli noe som er mer direkte koblet til moderne tolkninger av kjærlighet.
Idealet om kjærlighet som basis for ekteskapet er en moderne konstruksjon i Egypt.
– Muslimske reformatorer på 1800-tallet benyttet ord som «nåde» og «vennlighet» slik de er fortolket i Koranen, for å styrke familien som den moderne nasjonalstatens bærebjelke, mener Lindbekk.
Disse ideene finner man blant annet igjen i den egyptiske grunnloven. Lovens artikkel 10 trekker tydelige forbindelseslinjer mellom familien som basis for samfunnsstrukturen, og dennes kobling til moral, religion og patriotisme.
– En av statens viktigste roller er å styrke og beskytte familien.
Revolusjonen
Lindbekk hadde i utgangspunktet tenkt til å se på endringene i den egyptiske familielovgivningen og dens rettspraksis i perioden 2008–2013. En forholdsvis statisk periode i Egypts politiske historie. Så kom revolusjonen i 2011, hvor egyptere gjorde oppgjør mot korrupsjon, utbredt arbeidsløshet og mangel på menneskerettigheter under Hosni Mubaraks mangeårige, autoritære styre i landet. Revolusjonen skapte problemer for Lindbekks feltarbeid.
– Jeg bodde i Kairo da demonstrasjonene på Tahrir-plassen brøt ut, og i tillegg til den spente sikkerhetssituasjonen var den økende nasjonalistiske retorikken en utfordring for meg, forteller hun.
– Jeg ble ofte anklaget for å være spion eller agent for fiendtlige, utenlandske regimer mens jeg drev feltarbeid.
– Jeg ble ofte anklaget for å være spion eller agent for fiendtlige, utenlandske regimer.
Feltarbeidet gjorde hun ved fem domstoler i fem forskjellige nabolag i Kairo. Fire fattige nabolag og et middelklasseområde. Lindbekk studerte også sivilsamfunnsgruppers reaksjoner på endringene i familielovene. En av gruppene hun studerte minner om den såkalte «fathers for justice»-bevegelsen vi ser i Europa, som kjemper for fedres rettigheter.
Fedre på barrikaden
Etter revolusjonen vokste det fram grupper av skilte fedre som krevde mer samvær med barna. De hadde ikke hatt mulighet til å ytre seg under Mubarak, nå demonstrerte de høylytt foran parlamentet og krevde at familielovgivningen skulle ta mer utgangspunkt i Shari’a. Fedrenes protesterte mot lovgivningen fra begynnelsen av 2000-tallet som blant annet ga mor rett til full omsorgsrett fram til barnet fyller femten år, noe som tydelig undergraver fedrenes autoritet i familien.
– Disse mennene krevde mer samvær med barna og brukte interessant nok språk som tradisjonelt har vært forbeholdt kvinner i det egyptiske samfunnet.
Dette har Lindbekk relatert til endringer i maskulinitetsidealer blant egyptiske menn.
– Menn er ikke i stand til å forsørge familien på samme måte som tidligere.
– Kjønnsposisjonene i det egyptiske samfunnet er i endring. I tillegg til aktivismen jeg beskriver i min studie, er det omfattende, økonomiske nedgangstider og endringer i den demografiske sammensetningen av befolkningen, understreker hun.
– Menn er ikke i stand til å forsørge familien på samme måte som tidligere, og som tradisjonell Islam krever. Når en femtedel av alle familier i Egypt i dag er ledet av kvinner, sier det seg selv at menn må begynne å definere rollen sin i samfunnet annerledes, sier Lindbekk.
Med dette som bakteppe, påberopte «fathers of justice-bevegelsen» seg egenskaper som ømhet og kjærlighet. Begreper som egentlig strider med klassiske kjønnsroller i Koranen og Shari’a, hvor kvinner har hovedansvar for oppfølging av små barn, mens fedrene har ansvar for den moralske oppdragelsen. Med mål om å endre lovene, dannet fedrene strategiske allianser med blant annet kvinneavdelingen i Det muslimske brorskapet. Lindbekk hevder at «fathers for justice»-bevegelsene kompliserer våre forestillinger om et enkelt motsetningsforhold mellom islamisme og feminisme.
Les også: Etterlyser globale perspektiver
Les også: Minoritetsmenn vil være nærværende fedre
Endret rettsprakisis
– Kvinneaktivistene agiterte på sin side for reformer som skulle gjøre at alle skilsmisser måtte ha rettslig godkjennelse, sier Lindbekk.
I tråd med klassisk Shari’a kan egyptiske menn skille seg ved å ytre et formular. Inspirert av lovene i Tunisia og Marokko jobbet disse kvinneaktivistene for en mer likestilt rett til skilsmisse. Et annet hovedanliggende var å sørge for at mannen må ha tillatelse fra domstol for å gifte seg polygamt.
Både under revolusjonen i 2011 og Muhammed Mursis avgang etter militærkuppet i 2013 var familielovgivning et kontroversielt tema i den egyptiske offentligheten. Lindbekk fant at til tross for skiftende regimer og politisk uro, var det likevel en overraskende stor grad av standardisering av rettspraksis innenfor dommer avgitt i saker om skilsmisse, samvær med barn og økonomisk fordeling innad i familien.
– Det er vanligvis kvinner som reiser saker for familierettsdomstolene, og på samme måte går rettsbeslutningene ofte i deres favør.
– Dette skyltes til dels at dommerne var under stort tidspress, og derfor ofte rådførte seg med tidligere saker og dømte deretter. I tillegg er dommere i Egypt opplært i en sivilrettslig ideologi hvor man følger lovene og ikke avviker fra den på bakgrunn av personlig overbevisning.
Fordi dommerne ofte ikke har tradisjonell opplæring i religiøse lovtekster, ble det isteden en slags klipp-og-lim-aktig bruk av Koranen og Shari’a. Det at de ofte skjelte til mer erfarne dommeres rettspraksis, bidro til en sterk standardisering og stabil bruk av lovverket i en tid med mange omveltninger. Denne standariseringen har, ifølge Lindbekk, slått positivt ut for kvinnene.
– Det er vanligvis kvinner som reiser saker for familierettsdomstolene, og på samme måte går rettsbeslutningene ofte i deres favør. Dette skyldes blant annet at dommerne ofte bruker prinsippet om å beskytte den svakeste parten aktivt. Den økte standardiseringen økte forutsigbarheten i domsavsigelsene og bidro til at flere kvinner oppsøkte domstolene for å få hjelp.
Monika Lindbekk doktorerer med avhandlingen «Inscribing Islamic Shari’a in Egyptian marriage and divorce law: continuity and rupture» ved det Juridiske Fakultet ved Universitetet i Oslo. Oppgaven tar for seg hvordan kjønn og ideer om ekteskap innskriver seg i den offentlige debatten og gjenspeiles i jurisdiske endringer i Egypt i perioden 2008-2013.
I tråd med klassisk islamsk rettsvitenskap, opprettholder egyptisk familielovgivning et hierarkisk skille mellom kvinner og menn. Menn plikter å forsørge familien, og til gjengjeld kan han kreve at hustruen er lydig. Mannen kan også i prinsippet skille seg fra hustruen når og hvor som helst uten rettslig behandling (talaq) gjennom å uttale et formular mens hustruens rett til skilsmisse er begrenset.
Nyere lovgivning, som khul-loven fra 2000, har imidlertid utvidet kvinners rettigheter med henvisning til internasjonale menneskerettigheter og islamske referanser. Denne lovbestemmelsen ga kvinner rett til å skille seg uten ektemannens godkjenning og ble etterfulgt av ytterligere lovreformer som ble sett på som å utfordre mannens autoritet i familien. Blant annet ble det i 2005 gitt en lov som utvidet perioden hvor mødre har foreldreretten til barn av begge kjønn til de er femten. Etter dette har barna rett til å velge, men velger i praksis vanligvis å bli hos moren. Dette representerte et klart avvik fra klassisk islamsk rettsvitenskap som blant annet stiller mannens samtykke som vilkår for khul.