Prisgitt mannlige slektninger

Prisgitt mannlige slektninger

Når staten baserer deler av sin lovgivning på religiøse lover, kommer kvinner dårligere ut juridisk. For eksempel kan de bli underlagt mannlige verger.

Syrisk familie. Arabiske kvinner har lav arbeidsdeltakelse, og kvinnen er derfor sterkt avhengig av ektemannen eller mannlige slektninger. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Religiøst mangfold kan svekke kvinners borgerrettigheter. Det kommer fram i en fersk avhandling om forholdet mellom statsbygging og familierett i Midtøsten og Nord-Afrika.

– Kvinner utgjør «massene» i dagens arabiske stater. De er ikke fullverdige medlemmer av staten fordi de mangler grunnleggende sivile rettigheter. Det kan for eksempel være selvstendig rett til skilsmisse, eller foreldrerett til egne barn. Når staten baserer deler av sin lovgivning på religiøse lover, og gir religiøse grupper frihet til å bestemme over egne anliggender, kommer kvinner dårligere ut juridisk.

Det sier Rania Maktabi, som nylig disputerte i statsvitenskap. I sin avhandling undersøker hun statsborgerskap, det vil si forholdet mellom stat og individ, og prosesser knyttet til statsbygging i seks arabiske stater.

Menn som kvinners verger

Maktabi ser på spenningsfeltet mellom statsbygging, religion og fordeling av sivile rettigheter. Med sivile rettigheter mener hun juridiske forhold som har med en borgers autonomi å gjøre, og muligheten til å representere seg selv.

– Vergeprinsippet, det vil si prinsippet om at menn er verger over kvinner, gjennomsyrer statslovgivningen i arabiske stater. Vergeprinsippet gjør at kvinner ikke er fullverdige medlemmer av staten, sier Maktabi.

Maktabi sammenligner kvinners statsborgerskap i to multireligiøse stater (Libanon og Syria), og to stater der islam er dominerende religion (Marokko og Egypt). I avhandling står begrepet demos sterkt. Det er det greske ordet for «folk», og ligger til grunn for ordet «demokrati», altså folkestyre.

Et demokratispørsmål

Demos er individene som omfattes av det politiske fellesskap. I Midtøsten og Nord-Afrika er det bare i Tunisia, Marokko og til dels Egypt at kvinner er en del av demos. Der garanteres kvinner grunnleggende sivile rettigheter, for eksempel retten til skilsmisse, sier Maktabi.

Maktabi understreker at hun ikke skriver om kvinners rettigheter som om det er et «kvinnespørsmål».

– Jeg behandler betingelser for demokratisk utvikling i en stat. Du kan ikke forstå utviklingen av demokratiet i et land, uten å ta tak i spørsmål som angår kvinners sivile rettigheter. Hvis kvinner ikke er en del av en stats demos, hvordan kan du da få et demokrati? Skal man forstå forholdet mellom stat og individ, og betingelsene for demokratiet, må man forstå hvordan statsmakt opprettholder og forsterker kjønnssegregeringen slik dette gjenspeiles i slektskapsstrukturen, innen statsborgerskapslovgivningen  og innen familieretten, understreker statsviteren.

– Familieretten er den delen av statslovgivningen som regulerer økonomiske og juridiske forhold knyttet til ekteskap, skilsmisse, arv, foreldrerett og omsorg for barn ved skilsmisse. Denne sfæren angår alle mennesker. Familieretten betinger dine rettigheter som borger fra krybbe til grav. 

Religion over stat

– Hva fant du ut om prosessene knyttet til familierett og statsbygging? 

– Jeg fant at måten religion institusjonaliseres på spiller en stor rolle for betingelsene som statsmakten har når det gjelder å legge til rette for like sivile rettigheter i befolkningen. Det er bra at ulike religiøse grupper beholder sin egenart. Men det skaper unektelig dårlige kår for likhet for loven når borgere er underlagt ulike rettsregler avhengig av hvilken religion de har. I Midtøsten står ulike religiøse lover ved siden av statslovgivningen. Stater med større religiøst mangfold gir borgere ulike rettigheter. I disse statene beskytter statsmakten sine kvinnelige borgere dårligere enn stater der det finnes én felles lov, svarer Maktabi.

Kvinner utenfor arbeidslivet

Maktabis observasjoner startet i 2006 i Syria. Der kartla hun det politiske presset som handlet om familierett.

– Det som gjør familieretten så viktig for kvinner er at de aller fleste kvinner i Midtøsten er utenfor arbeidslivet. Med en gjennomsnitt på 25 prosent sysselsatte i lønnet sektor har arabiske kvinner lavest arbeidsdeltagelse i verden. Kvinner i Midtøsten blir derfor i sterkere grad enn andre kvinner i verden prisgitt slektninger og mannlige verger, det være seg far, ektemann, bror eller onkel, forklarer Maktabi.


Rania Maktabi. (Foto: Ragnhild Fjellro)

Hun intervjuet ledere i ulike menneskerettighetsgrupper, jurister, dommere og religiøse ledere. Hun fokuserte på pressgrupper som jobbet for å utvide kvinners sivile rettigheter.

– Regimet i Syria åpnet opp i 2003. Da ble Kvinnekonvensjonen CEDAW undertegnet. Likevel var det et stort sosialt problem at kvinner ikke fikk skilsmisse fra sine ektemenn. Kvinner fikk dermed ikke utløst økonomiske krav på vegne av seg selv og barna. Dette er et særlig problem blant fattige kvinner, og er betegnende for samfunn der velferdsordninger ikke eksister. Familierettslige krav er også økonomiske garantier for kvinner og deres barn, forteller Maktabi.

Spredt familierett

Maktabi ble nysgjerrig på hvordan Syria skilte seg fra sine naboland. Det førte forskningen hennes videre til komparative perspektiver på sitt eget barndomsland Libanon.

– Å dra fra Syria til Beirut er som å dra fra Warsawa på 1970-tallet og komme til dagens Oslo. Syria er langt fattigere og mindre utviklet enn Libanon. Likevel hadde syriske kvinner bedre juridiske rettigheter fordi Syria har én felles familierett, selv om den gir unntak for kristne, drusere og jøder innen ekteskap og skilsmisse.

I Libanon finnes det like mange religiøse grupper som i Syria, men libanesere har ikke noe felles lovgivning. Det gir seg utslag i femten ulike  familielovgivninger.

– Kvinners rettigheter splittes når hver religiøs gruppe har egne regler , sier Maktabi.

Sammenligner land

– I stedet for å gå i dybden ville jeg løfte problematikken opp på et komparativt nivå. Derfor inkluderte jeg Nord-Afrika i min empiri. Jeg stilte spørsmålet om hvorfor nordafrikanske kvinner har fått styrket sine sivile rettigheter siden årtusenskiftet, mens det fortsatt er på stedet hvil i de multireligiøse statene, sier hun.

– Marokko og Egypt er to stater der islam dominerer, men de har likevel bedre rettigheter for kvinner enn i Libanon og Syria, som er multireligiøse. Kvinner i Egypt og Marokko fikk blant annet en selvstendig rett til skilsmisse i henholdsvis 2000 og 2004. Sammen med Tunisia, er Egypt og Marokko de eneste tre statene av til sammen 22 arabiske stater der en kvinne har selvstendig rett til skilsmisse, sier forskeren.

– Man kan altså si at et større religiøst mangfold kan bety at landets borgere ikke har like rettigheter. Men man kan ikke ensidig gjøre det religiøse mangfoldet til syndebukken. Det handler vel så mye om statens abdisering. Det vil si at staten unnlater å gjøre det en statsmakt må gjøre, nemlig stå som garantist for likeverdige rettigheter blant borgere av ulike religiøs bakgrunn, understreker Maktabi.

Rokkan og Bendix

Maktabi har brukt klassiske begreper fra den norske politiske sosiologen Stein Rokkan og tysk-amerikanske Reinhard Bendix, for å undersøke forholdet mellom individ og stat i statsbyggingsprosessene. Disse begrepene er i liten grad blitt brukt på Midtøsten tidligere. Det er også uvanlig at en statsviter undersøker statsdannelse opp mot religion.

– Rokkan og Bendix tok sekularisering for gitt. Men borgernes sivile rettigheter er knyttet til et samfunn der religion spiller en mindre rolle. Det har vi et godt eksempel på fra tysk historie. Bismarck tok opp kampen mot de religiøst lærde for at kvinner og menn skulle få like sivile rettigheter. Det var noe som måtte avgjøres av den politiske makten, understreker statsviteren.

Familierett og kjønn

–Rokkan og Bendix behandlet heller ikke kjønn i særlig grad. Det er bare i liten grad nevnt, og da som regel i fotnoter. Men det som tas implisitt der, er ikke blitt løst i Midtøsten, understreker Maktabi.

– Jeg ser på utviklingen av statsborgerskap i arabiske stater i nyere tid, det vil si etter opprettelsen av territoriale stater rundt 1920. Jeg er opptatt av å belyse hvordan myndigheter i ulike arabiske stater kategoriserer folket, og hvilke følger denne inndelingen har for måten statsmakt blir utøvd på, og for måten rettigheter blir fordelt, sier hun.

Konservativ utvikling

– Det er i de statene der man har mer juridisk likevekt og balanse i demos, at man finner borgere som krever mer politisk deltagelse. I dag ser vi at det er noen spesielle betingelser som har ligget til rette i Nord-Afrika sammenlignet med stater i Midtøsten. Det førte til stor oppslutning om den arabiske våren. I Nord-Afrika er det større grad av økonomisk jevnbyrdighet enn i de arabiske statene lenger øst. Dessuten er det juridiske systemet mer enhetlig, og der finner du arabiske kvinner med høyest deltagelse i arbeidslivet, vektlegger hun.

– Det betyr ikke at det er uproblematisk i Nord-Afrika. Sharia, eller islamsk rettspraksis, har alltid eksistert som del av lovgivningen i arabiske land. Den er innbakt i familieretten. Det som skjer nå, med inntreden av verdikonservative representanter i parlamentene, er at politiske endringer beveger seg inn i en mer konservativ retning med potensielt sett mer bokstavtro tolkning av religiøse skrifter, sier Maktabi.

– Arabiske stater er fjortiser

– Dette er ikke unikt for Midtøsten. Vi så det samme i Polen etter demokratiske valg i 1993. Da mistet polske kvinner retten til selvbestemt abort, samtidig som tidligere revolusjonære krefter allierte seg med Den katolske kirken. I dag ser vi lignende tendenser i Midtøsten, der parlamentariske valg innføres. Konservative krefter får mer å si når de har en statsmakt i ryggen, forteller Maktabi.

Likevel er det håp, ifølge henne. 

– Jeg pleier å si at arabiske stater er fjortiser og oppfører seg som det. De er unge konstruksjoner. Det tar tid for ulike religiøse og politiske grupperinger å bryne seg på hverandre. Jeg har tro på at familieretten beveger seg i mer kvinne- og barnevennlig retning over tid, avslutter Maktabi.