Norske mødredødsfall kan unngås

Norge er et av de tryggeste landenen i verden å føde. Likevel går det galt i noen tilfeller.

− Granskning av alle mødredødsfall i perioden 2005-2009 tyder på at flere dødsfall kunne vært unngått med raskere og mer adekvat behandling, sier forsker Siri Vangen.

Vangen har deltatt i en forskergruppe som har undersøkt årsakene til mødredødsfall i Norge. I prosjektet fulgte forskerne en vanlig definisjon på mødredødsfall som dødsfall under graviditet eller 42 dager etter svangerskapets slutt.

Dødsfall som skyldes tilfeldigheter, slik som ulykker, regnes ikke med.

Resultatene av forskningen ble nylig publisert i en artikkel i Tidsskrift for Den Norske Legeforening.

Fant dobbelt så mange

− I Norge mangler vi tall om mødredødelighet, på grunn av unøyaktig rapportering. Vi vet derfor ikke hvor mange som dør, hva de dør av og hvorfor de dør. Inntil nå har vi heller ikke etablert et system for å lære av tilfellene, sier Vangen.

Vangen og en gruppe forskere ønsket å gjøre noe med dette og startet «Den norske auditgruppen for maternelle dødsfall».

Forskerne ville undersøke hvor mange tilfeller av mødredødsfall som har forekommet i Norge i perioden 2005-2009. De koblet registrene for fødsler med registrene for dødsfall. I tillegg fikk de rapporter fra landets fødeavdelinger.

Til sammen fant forskerne 26 tilfeller av mødredødsfall for de fem årene.

− Vi fant nesten dobbelt så mange tilfeller som det som rapporteres i Norges offisielle statistikk for mødredødelighet, forteller Vangen.

− Vi vet ikke hvorfor halvparten av tilfellene ikke er registrert i statistikken. Dette gjaldt særlig de indirekte tilfellene. Altså der kvinnen hadde sykdommer fra før som ble forverret i svangerskapet.

Mødredødsfall måles ofte i ratio per 100 000 levendefødte babyer, og de 26 tilfellene på fem år gjør at Norge får en mødredødelighetsrate på 8.7. Altså en mye høyere rate enn det som var offisielt rapportert i Norge.

Les også: Helt naturlig, men livsfarlig

Må senke blodtrykket

Forskerne så også på ulike årsaker til mødredødsfallene, og den viktigste var svangerskapsforgiftning. Denne tilstanden kjennetegnes av høyt blodtrykk og eggehvite i urinen, og det kan være livstruende for både mor og foster. Dersom blodtrykket er for høyt over for lang tid kan dette føre til hjerneblødning.

− Vi må lære av disse tilfellene. Den typiske situasjonen for kvinnene med svangerskapsforgiftning og som døde av hjerneblødning, var at de lå med høyt blodtrykk i lang tid uten tilstrekkelig behandling for å få trykket ned.

− At blodtrykk over 150-160 skal behandles for de med svangerskapsforgiftning, er en retningslinje som kom allerede i 2005, men som antakelig ikke er godt nok implementert.

Vangen anbefaler at intravenøs behandling bør vurderes ved blodtrykk  høyere enn 160/100. I tillegg understreker hun at det er viktig å stabilisere kvinnens blodtrykk før fødselen setter i gang.

Blodpropp og psykiske lidelser

Forskeren nevner også pasienter som døde av lungeemboli, blodpropp i lungene, der de har funnet at halvparten av dem kunne fått behandling som muligens kunne vært livreddende. 

Budskapet hennes er at man skal arbeide med en aktiv utredning av gravide for å utelukke risikoen for dette.

Noen av mødredødsfallene var knyttet til psykiatriske lidelser, som ble forverret av svangerskap og fødsler.

− Her er det ikke så lett å vite hvilke faktorer som ikke var godt ivaretatt, men det er i alle fall behov for mer oppmerksomhet mot depresjon hos gravide.

Mer oppmerksomhet

Forskerne har samarbeidet med andre i Norden og for samme periode, fra 2005-2009, var det totalt 107 kvinner som døde i forbindelse med svangerskap og fødsel. Dette gir en nordisk ratio på 6.7, som altså er litt lavere enn Norges ratio.

− Selv om det ikke er mange, har et mødredødsfall store konsekvenser for alle berørte. Vi har vist at antallet kanskje ikke er så lavt som vi tror. Vi har  kanskje ikke nok oppmerksomhet rundt mors helse, oppfordrer Vangen.

Høyere tall også i Sverige

En fersk svensk avhandling bekrefter Vangens norske funn: Annika Esscher ved Uppsala Universitet fant 64 prosent flere tilfeller av mødredødelighet enn de offisielt registrerte, da hun koblet sammen dødsregister, fødselsregister og pasientregister i perioden 1988-2010. Det registrerte antallet var 75, Esscher fant 123.

Sveriges offisielle mødredødelighetsrate i disse årene er 3,6 per 100 000 fødsler, mens Esschers rate ligger på 6.

‒ For å registrere og følge utviklingen av dødeligheten i Norge og Sverige må man samkjøre registrene, mener Esscher.

‒ Dette er små tall, det er viktig å huske på. Men det viser hvor vanskelig det er å telle mødredødelighet. Og at dagens regler for å identifisere mødredødelighet ikke fungerer.

Selvmord som mødredødelighet

Esscher identifiserte også 75 selvmord begått under graviditet eller innen ett år etter fødsel. WHO har siden 2012 begynt å inkludere slike selvmord i statistikk for mødredødelighet.

‒ Det er ikke nødvendigvis rart at disse tilfellene ikke fanges opp i helsevesenet, når kvinner skriver seg inn på fødselsavdelingen er det kanskje ikke sin bakgrunn i psykiatrien de er mest opptatt av, kommenterer Esscher.

‒ Men i mange tilfeller visste man at det fantes psykisk sykdom i fortiden, og til tross for dette var det bare i 20 tilfeller at jeg fant en plan for oppfølging. Det er lite, når man vet at graviditet og fødsel er en tid da kvinner er sårbare og man risikerer at psykiske problemer kan oppstå eller forverres. 

Høyere tall for utenlandsfødte

Esscher fant dessuten at det var stor forskjell mellom kvinner født i Sverige, og kvinner født i fattige land. For kvinner født i lavinntektsland lå mødredødelighetsraten på 21.1 per 100 000 fødsler.

I 13 tilfeller hadde problemer med tolkning forverret situasjonen for mødrene, og kommunikasjonsproblemer gjorde at det tok tid før kvinnen fikk riktig diagnose og behandling.

‒ Det viktigste her er å sørge for at kommunikasjonen fungerer. Det er ikke greit å forsøke å hanke seg frem uten tolk, eller bruke familiemedlemmer for å kommunisere. Det står tydelig i svensk lov at tolk bør brukes dersom man ikke kan kommunisere med sin pasient.

Egentlig en suksesshistorie

Historisk sett er utviklingen i mødredødelighet i Norge en medisinsk suksesshistorie, ifølge Vangen. Dersom vi ser på de siste 100 årene har det vært stor nedgang i mødredødeligheten, og dette er stort sett knyttet til sentrale medisinske gjennombrudd.

Det største fallet i mødredødelighet kom med antibiotikaen, da man kunne begynne å kurere barselfeber. I tillegg har muligheten til å gjøre blodoverføringer ved store blodtap vært sentralt for å minske dødsfallene. Og til slutt har overgangen til institusjonsfødsler og svangerskapskontroller vært viktig.

− Men selv om tallet på mødredødsfall er lavt i Norge er det like tragisk når det skjer, og derfor bør vi vite mer om dette, sier Vangen.

Hør podkast om forskningen hos Tidsskrift for Den norske legeforening.