Gode nordmenn - og de andre

– Når jeg leste om norsk krigshistorie på skolen, blant annet om «gutta på skauen», var det vanskelig å få den historien til å passe inn med min mormors historie, sier Synne Corell.

Corells mormor var del av den kommunistiske motstandsbevegelsen under krigen, og som kvinne og kommunist passet hun dårlig inn i det som ble fortellingen om norsk motstand. Den handler mest om menn, og mest om den ikke-kommunistiske delen av motstandsbevegelsen.

Corell har nylig disputert med avhandlingen Krigens ettertid: Okkupasjonshistorien i norske historiebøker.

– Det har vært utrolig spennende å se på hvordan det nasjonale «vi» blir konstruert i de historiebøkene jeg har tatt for meg, sier hun.

Bøkene hun diskuterer er Norges krig, utgitt av Gyldendal norsk forlag i tre bind fra 1947 til 1950; Norge i krig, utgitt av Aschehoug forlag i åtte bind fra 1984 til 1987, og Norsk krigsleksikon 1940-1945, utgitt av Cappelen forlag i 1995.

Oss og dem

– I disse bøkene går det en symbolsk akse mellom kongen og eksilregjeringa på den ene siden, og Nasjonal Samling (NS) og okkupasjonsmakten på den andre, sier Corell. På denne aksen er det ingen tvil om hvem «vi» og «de» er. Men i fortellingen om den norske befolkningen er det litt mer uklart.

– Jeg ser tre nivåer i det «vi» som er del av motstanden mot okkupasjonsmakten. Det kan handle om den holdningskampanjen alle «gode nordmenn» drev med i hverdagen. Det vil si at de visste hva som var riktig og galt, uten at de nødvendigvis handlet selv, forklarer hun.

Men «vi» kan også snevres inn.

– Andre steder i tekstene ser jeg et nivå to, hvor «vi» viser til de som deltok i den organiserte motstandskampen. Og det kan snevres enda mer inn: Det tredje nivået er den legitime motstandskampen, det vil si den som var godkjent av eksilregjeringa i London. Da faller den kommunistiske delen av motstandskampen utenfor, forteller historikeren.

Hun mener det er en tekstlig strategi å holde det litt åpent hvem «vi», nordmenn under krigen, er.

Krig er en sak for menn

– Det er slående hvordan den symbolske aksen som i tekstene konstrueres mellom «vi» og «dem» består av mannlige motpoler. På den ene siden står det maskuline idealet, de som tar ansvar og tenker på flere enn seg selv. På den andre siden står NS og okkupasjonsmakten, som er bærere av «feil» maskulinitet. De er enten for mannlige, eller de er svake og svikter under press, forteller historikeren.

– Vi har her et vi og et dem som i utgangspunktet ikke handler om kjønn, men fortellingene handler allikevel i overveiende grad om menn. Dette er betegnende for historiefaget: Konflikt og krig ses som noe universelt, det er det historien egentlig handler om – og når historikere skriver om dette følger maskulinitetsidealer med i teksten, påpeker Corell.

Kvinner i faktaboksene

Det andre verket Corell tar for seg er Norge i krig. Det kom ut i åtte bind mellom 1984 og 1987, altså etter at kvinnehistorie hadde gjort sitt inntog som fagfelt. Det er til dels synlig i dette verket.

– Kvinnene er synlig i den delen Guri Hjeltnes skrev, som heter Hverdagsliv. I to av de andre bindene nevnes kvinner i faktabokser ved siden av teksten, men de trekkes sjelden inn i hovedteksten. Det er en bra illustrasjon av hvordan kvinner ikke helt lar seg integrere i de store, nasjonalt avgrensede fortellingene, mener Corell.

Ivar Kraglund og Arnfinn Moland skriver i bindet Hjemmefront at

«Vi kan slå fast at i praktisk talt alle aktive motstandsfunksjoner, også innen det vi kan kalle den militante del av motstanden, deltok kvinner på lik linje med menn. Det var ingen påviselig funksjon de ikke var skikket til å delta i.»

Men, sier forfatterne, dette har ikke kommet med i historiebøkene, og «Årsakene til dette er altfor sammensatte og mangesidige til å tas opp her».

– Jeg tolker dette som at historikerne reflekterer over kjønn i historien, men at de ikke makter å skrive kvinnene inn, sier Corell.

Det siste verket hun tar for seg er Norsk krigsleksikon 1940-45, som ble utgitt i 1995. Et av oppslagsordene i leksikonet er «Kvinner og krig». Her heter det blant annet at «Kvinnene utgjorde en positiv faktor i okkupasjonsårene».

Det synes viktig å understreke at kvinner gjorde en innsats under krigen, teksten beskriver hvordan de skjøttet familiens behov, drev holdningskamp mot nazifiseringen av barneoppdragelse, og det sies at mange av dem i tillegg drev aktiv motstandskamp. Resultatet er samtidig at kvinner framstilles som en homogen gruppe, noe som ville vært åpenbart urimelig i en framstilling av menns rolle i det norske okkuperte samfunnet. 

– Det finnes ikke noe «menn og krig»; betyr det at alle de andre oppslagsordene handler om menn, spør Corell.

Hun ser også at menn og kvinner omtales forskjellig i personoppslag.

– Motstandskvinnen Lise Børsum omtales for eksempel som «en av de mange kvinner som deltok i illegalt arbeid». Hun er altså eksempel på mange, mens mennene som nevnes synes å være inkludert på grunn av hver enkelts innsats, forteller historikeren.

Ikke alle motstandsfolk var like gode nordmenn

Det er velkjent at den kommunistiske delen av motstandsbevegelsen ikke har fått den samme statusen i historien om krigen som resten av bevegelsen.

– Norges krig, som kom ut rett etter krigen, la sterke føringer for senere verker, selv om det har blitt litt utfordret siden 1990-tallet, sier Corell.

Alle verkene Corell tar for seg er redigert av fagutdannede historikere. Men i det første verket, Norges krig, var flertallet av forfatterne personer som hadde sittet i sentrale posisjoner i viktige deler av motstandsbevegelsen, som Kretsen, Koordinasjonskomiteen og Hjemmefrontledelsen. I redaksjonsrådet for boka satt blant andre Einar Gerhardsen.

– I dette verket gis kommunistene ros for aktiv militær innsats, men det påpekes samtidig at de sto utenfor den legitime, regjeringsgodkjente motstandsbevegelsen, forteller historikeren.

Kommunistene kritiseres blant annet for at de drev partipolitisk virksomhet parallelt med motstandskampen.

– Den øvrige delen av motstandsbevegelsen framstilles organisk, som noe som vokste fram av folket, og besto av representanter fra alle klasser og lag. Kretsen og Hjemmefrontledelsen kan også betraktes som politisk organer, som blant annet planla det politiske livet i Norge etter krigen. Det å påstå at bare kommunistene fortsatte å tenke på sin egen politiske sak er en utstøtningsmekanisme, hevder Corell.

De unorske

De som valgte «den gale siden» skrives også ut av det nasjonale «vi».

– Når det gjelder alle dem som tok arbeid for tyskerne, får de sitt pass påskrevet som «et av de mørkeste kapitler i krigen». Men dette gjaldt mange mennesker, og i Norges krig blir de tildelt en form for symbolsk skam, uten å plasseres utenfor fellesskapet for godt, forteller Corell.

NS-medlemmer, med Quisling i spissen, stemples som sosiale utskudd i det første verket, og for dem er det ingen vei tilbake. I verket fra 1980-tallet understrekes det at disse har satt seg utenfor det nasjonale fellesskapet.

– Teksten spiller på at naziideologien var et importert, tysk fenomen som ikke hadde røtter i norsk samfunn og historie. Ideologien bryter i dette perspektivet med noe opprinnelig norsk, blant annet gjennom å ta i bruk tyske låneord og bryte med «urgamle norske rettsprinsipper», forklarer historikeren.

Jødeutryddelsen nedtones

Det hevdes også at antisemittisme ikke hadde noen rot i norsk historie.

I 1940 bodde det i overkant av 2000 jøder i landet. Av disse ble omkring 770 sendt til Auschwitz. 34 overlevde.

– I den umiddelbare etterkrigstida blir disse en del av «vi», fordi de drepte jødene inkluderes i statistikken over drepte politiske fanger. Det tones ned at jødeutryddelsene står i en særstilling i naziideologien, og de blir på den norske siden i dikotomien norsk-unorsk som en del av dem som falt for Norge.

I den patriotiske fortellingen blir jødene en del av det norske vi, men det sies lite om at norsk politi arresterte dem og at norske taxisjåfører kjørte politi og fanger til skipet som førte jødene til Tyskland. Det norske bidraget forsvinner i den tysk-norske dikotomien.

Advarer historikere

– Er det mulig å få alle med når man skriver historie?

– Det ser ut til at det er veldig vanskelig, selv med de beste intensjoner, sier Corell.

Historiefaget har vokst fram hånd i hånd med nasjonalstaten, og mange historikere er opptatt av denne arven: De føler at de må gi nordmenn en historie.

– Jeg tror noen erfaringer og skjebner er lettere å fortelle utenfor rammen av nasjonalhistorien, sier Corell.

Les også: Staten straffa tyskarjentene utan lov og dom