Parodisk og politisk pop

– Det går en klar linje gjennom britisk historie fra Oscar Wilde til dagens mannlige britiske popstjerner. Dandyen har vært med oss lenge, og han har hatt stor betydning for vår oppfatning om maskulinitet, sier professor i musikkvitenskap Stan Hawkins. Han har nylig gitt ut boka The British Pop Dandy. Masculinity, Pop Music and Culture, der han tar for seg et knippe mannlige britiske popmusikere han mener har en helt spesiell egenskap: De er dandyer.

– Hva er en dandy?

– Han er en affektert, maniert, lekende person, som mener han er noe. Han synes han har noe viktig å si, og han prøver å si det på en original måte. En popdandy uttrykker dette gjennom sin musikk, men vel så mye gjennom sitt visuelle image, forklarer Hawkins.

Det skeive, kjønnsutfordrende er et typisk trekk ved dandyens framtoning, ifølge musikkprofessoren.

– Dandyisme er i strid med den tradisjonelle, heteronormative maskuliniteten, som er sterk og dominant. Dandyens affekterhet virker ofte feminisert, han er en jåle, for å si det enkelt.

Sterkt politisk våpen

Mange vil assosiere begrepet dandy til den kontroversielle, irske forfatteren Oscar Wilde (1854-1900). Wilde var kjent som velkledd, vittig, provoserende og dessuten kjent homofil. Men homoseksualitet er ikke noe kriterium for dandyisme, ifølge Hawkins, tvert imot.

– 90 prosent av eksemplene jeg analyserer i boka mi er heteroseksuelle. Samtidig leker de med og utfordrer forestillinger om identitet og seksualitet. Ta for eksempel dandyen Mick Jagger: På scenen flørtet han intenst med de mannlige gitaristene – privat var han gift med supermodellen Jerry Hall, som i sin tid var regnet som en av verdens vakreste kvinner, sier Hawkins.

Han forstår dandyens lek med kjønn og seksualitet ved hjelp av queerteoretikeren Judith Butlers teori om kjønnsperformativitet og hennes analyser av drag som en avslørende iscenesettelse av kjønn.

– Ofte spiller dandyen ut kjønn og seksualitet på en overdreven, nesten parodisk måte. Men denne leken er et sterkt politisk våpen, hevder Hawkins.

– På hvilken måte?

– Husk at disse mennene er stjerner, berømte og beundrede. Det gir påvirkningskraft. Robbie Williams, for eksempel, han er en slags ubehøvlet arbeiderklassedandy, kvinner begjærer og menn imiterer. Han flytter grenser, sier Hawkins.

I den ellers nokså homofobe sportverdenen har dandyen David Beckham har spilt samme rolle, ifølge Hawkins.

– Beckham er så feminin at han for 20 år siden ville blitt tatt for å være homofil, på 2000-tallet fikk han heltestatus. Det har helt klart en sammenheng med det som har skjedd i popen, sier Hawkins.

Les mer: Cash ga rom for maskulin sårbarhet

Balansegang

– Hvordan kan dandyene bryte normene på denne måten og samtidig være populære?

– Folk lar seg fascinere av det som er annerledes. Vi liker antihelter og tiltrekkes av individualisme. Ønsket om å gjøre opprør bor i oss alle, dandyen lever det ut for oss.

– Samtidig må dandyene holde seg innenfor visse grenser for å selge plater. Popmusikk balanserer på en tynn line, mellom rare, utfordrende representasjoner og det kommersielle, legger Hawkins til.

En forutsetning for popularitet er ifølge Hawkins at publikum oppfatter artisten og musikken som autentisk, det vil si ektefølt, egen, oppriktig. Han mener dandyisme utfordrer skillet mellom det autentiske og det konstruerte.

– Der noen artister – for eksempel Bruce Springsteen og Neil Young - forsøker å understreke sin autensitet gjennom det enkle, ujålete, framstår dandyene som utstuderte og iscenesatte. Men gjennom å overdrive det teatralske, synliggjør dandyene at all populærmusikk handler om iscenesettelse og at image alltid er konstruert, også hos Springsteen og Young, sier Hawkins.

– David Bowie var en av de første som gjorde dette med sin Ziggy Stardust-karakter. De spektakulære kostymene og en sterkt teatralsk opptreden levnet ingen tvil om at det vi var vitne til var en iscenesettelse. 

Typisk britisk

Men det går også an å kombinere dandyisme og en mer tradisjonell form for autensitet, ifølge Hawkins.

– Steven Morrissey, som er en av mine favorittdandyer, har fått til dette gjennom å by på seg selv både på og bak scenen. Publikum føler at de kjenner han, både musikken og livshistorien. Når han får muligheten, sier Morrissey alltid noe viktig eller morsomt. Han har mye Oscar Wilde over seg, sier Hawkins.

Både Wilde og Morrissey er det mange vil betegne som typisk britiske. Det gjelder for popdandyer generelt, ifølge Hawkins, som påpeker at verdens største produsent av popstjerner, USA, knapt har frambrakt en eneste dandy.

– Den eneste jeg kan komme på er Prince. Og Jimi Hendrix, men han utviklet sin dandy-het etter at han flyttet til Storbritannia, sier Hawkins, som selv kom til Norge fra England for snart 15 år siden.

– Hvorfor er det slik?

– Generelt ser det europeiske publikummet ut til å gå for mer fargerike artister enn det amerikanske. En annen side av det er at mannlig femininitet har en mye sterkere historie i Europa enn i USA. Dandyismen oppsto i Frankrike som en protestform, mens den britiske varianten vokste fram med mannsmotens far, Beau Brummel, og hans moralske oppgjør med samtidens ideer og konvensjoner. Seinere har det vært en konstant utveksling mellom Storbritannia og Frankrike på dette området, forteller Hawkins.

Han tror også det rigide britiske klassesystemet er en del av forklaringen på at popdandyisme er blitt et så britisk fenomen.

– Dandyer har til alle tider vært i opposisjon til klassesystemet. Et opplagt eksempel er når Pulps dandyvokalist Jarvis Cocker latterliggjør rikfolk i «Common People». Robbie Williams frekke vulgaritet, som bærer tydelig preg av arbeideklassemaskulinitet, det vi briter kaller lad culture, kan også forstås som opposisjon til de skarpe sosiale forskjellene som preger det britiske samfunnet, hevder Hawkins.