Cash ga rom for maskulin sårbarhet

Cash ga rom for maskulin sårbarhet

Menn kan vise sårbarhet, så lenge den er knyttet til en fortid han har kontroll over. Slik tolker forsker Askerøi artisten Johnny Cash.
Mer om Musikk
Johnny Cash har blitt oppfattet som utpreget maskulin i tone og fremtoning. Andre musikkstiler har brutt med maskulinitetsnormer. Én sound ble ansett som så obskøn, at BBC forbød den.

– Det er greit for en mann å gråte uten å gi slipp på maskuliniteten sin, når han ser musikkvideoen til «Hurt» med Johnny Cash, sier Askerøi.

I januar 2013 disputerte han med en avhandling om utøvende rytmisk musikk ved Universitetet i Agder. Nå har han forsket videre på kjønn i musikkuttrykk.

– Jeg alltid vært fascinert av detaljene, noe som helt klart påvirker min tolkning av musikken. Jeg er opptatt av å se hvordan delene påvirker helheten i musikken.


Eirik Askerøi er selv utøvende musiker, ved siden av jobben som førsteamanuensis på Høgskolen i Hedmark.

Og nettopp slike detaljer, Askerøi kaller det lydmarkører, er sentrale i hans lesninger av musikalske uttrykk og identitet hos forskjellige popmusikere. For eksempel hos Johnny Cash.

«The man in black»

– Johnny Cash blir ofte omtalt som «The man in black», en betegnelse som fulgte ham gjennom en lang og skiftende karriere, forteller Askerøi.

I sin lesning av Johnny Cashs musikalske identitet tar han utgangpunkt i begrepene sårbarhet og nostalgi. Tradisjonelle maskuline begreper som Askerøi mener kan knyttes til Johnny Cashs musikalske uttrykk generelt og musikkvideoen «Hurt» spesielt.

– Det kan virke som at en mann kan vise sårbarhet og samtidig være maskulin så lenge følelsene er knyttet til hendelser i fortiden.

– Jeg har gjort en nærlesning av «Hurt», med vekt på det underforstått maskuline, sier han.

Bakgrunnen for musikkvideoen var Johnny Cash’ comeback på Rick Rubins plateselskap American Recordings i 1994, nesten femti år etter hans første gjennombrudd. «Hurt», en cover av Nine Inch Nails, ble utgitt på albumet American IV: The Man Comes Around i 2002. Videoen viser Cash som den aldrende mannen han var da albumet ble spilt inn, plassert foran et bord bugnende av mat og vin, kledd i sort, alene med sin gitar. Scenen avbrytes av retrospektive klipp fra livet hans, private og fra konserter, og glimt fra Cash-museet. Mot slutten av videoen står kona June bak ham, selv om hun var død da videoen ble spilt inn, med et bekymret uttrykk i ansiktet.

Les også: Kjønn i utakt

Les også: Piano best egnet for kvinnekroppen

– Sårbarhet og nostalgi er selve grunntonen i videoen, påpeker Askerøi.

– Cashs lave baryton var hans varemerke, og trer enda sterkere fram i Rubins produksjoner. Her er arrangementet strippet ned i forhold til tidligere innspillinger, og det biografiske nærværet blir veldig tydelig; Cash er en gammel, merket mann som ser tilbake på livet sitt. Et liv som snart er over.

Rusten baryton

Sårbarhet er ikke i seg selv nødvendigvis forbundet med maskulinitet, kanskje snarere tvert imot. Men Askerøi påpeker at det blir annerledes når begrepet, som hos Cash, er knyttet til nostalgi.

– Det kan virke som at en mann kan vise sårbarhet og samtidig være maskulin så lenge følelsene er knyttet til hendelser i fortiden, sier han.

– Men det forutsetter naturligvis at han ikke har latt seg knekke av disse hendelsene og står støtt som en påle i nåtid.

– All musikk er i prinsippet kodet.

– Hva annet er det som gjør Cash’ musikk maskulin?

– I all hovedsak dreier det seg om stemmen hans, en rusten baryton som har et uomtvistelig maskulint uttrykk. I «Hurt» er Cash gammel, kroppen hans er sliten, men stemmen bærer fortsatt, og er som sagt enda mer fremtredende enn i tidligere innspillinger, sier Askerøi.

– På den måten blir nettopp stemmen hans og den akustiske gitaren maskuline lydmarkører hos Cash.

Koding av musikk

Det at Askerøi selv er utøvende musiker har helt klart preget forskningen hans.

– Jeg tror særlig måten jeg lytter til musikk på er preget av at jeg selv spiller, sier Askerøi.

Ved siden av jobben som førsteamanuensis på Høgskolen i Hedmark er han også frilansmusiker, både låtskriver, musiker og produsent.

– All musikk er i prinsippet kodet, og det er bruken av denne kodingen som interesserer meg, forklarer han.

Koding er en måte å forstå at lyd potensielt bærer med seg en mening, men at meningen som tilskrives ikke er en iboende kvalitet ved lyden. Den er kulturelt betinget.

– Jeg vil sannsynligvis dekode et musikalsk uttrykk annerledes enn en som ikke driver med musikk, utdyper Askerøi.

– Et eksempel på kodet lyd kan være gitartemaet fra James Bond. Jeg ville kanskje gå inn og prøve å dechiffrere hva slags gitar og hvilke effekter det er snakk om, mens andre kanskje ville referere til hele lyden som James Bond-gitar.

Lyden av tiår

Et annet viktig poeng for Askerøi, er hvordan lyden kodes på forskjellig vis hos forskjellige artister, men også hvordan de kan få en helt ny betydning som lydmarkører i en annen kontekst.

– De fleste vil kunne knytte et musikalsk uttrykk eller sound til et tiår. I grove trekk kan vi si at hvert tiår har sin karakteristiske lyd og at denne lyden i stor grad kan knyttes til teknologiske nyvinninger, forteller han.

– Med MTV fikk vi plutselig Prince, halvnaken i et badekar i rosa belysning, hjem i stua vår.

– Klang kan være et eksempel på dette. 60-tallet er lyden av store klangkamre, mens på 70-tallet brukte man metallplater spent inn i rammer. På 80-tallet fikk man digitale klangmaskiner.

Også visuelle elementer gir en tilleggsdimensjon til det musikalske uttrykket som Askerøi er opptatt av. En viktig musikkhistorisk hendelse i den forbindelse var at man på åttitallet fikk MTV.

– Plutselig fikk vi en visuell kanal i tillegg til lydbildet som en del av musikken, noe som blant annet førte til at man begynte å utnytte kraften i det visuelle uttrykket, påpeker Askerøi.

– Vi hadde jo sett bilder av artister som utfordret kjønnsgrenser før dette, for eksempel David Bowie. Men med MTV fikk vi plutselig Prince, halvnaken i et badekar i rosa belysning, hjem i stua vår.

Les også: Rumperist eller gitargrep

Les også: Sårbar svart maskulinitet i macho hiphop-videoer

Queerness

Han mener Prince er et godt eksempel på en musiker som ofte blir omtalt som queer, også fordi han utfordrer de klassiske kjønnsidealene i musikken når det gjelder stemmebruk.

– Prince hadde et fantastisk musikalsk register. Han mestret flere instrumenter og stemmen hans hadde et enormt spenn; han kunne synge både mørkt og svært lyst, og han brukte stemmen på en banebrytende måte som nettopp utfordret det vi vanligvis forbinder med maskulint og feminint, sier Askerøi.

– I motsetning til Cash som bruker stemmen sin som den er; dyp og rett frem, er stemmebruken til Prince tidvis kjennetegnet av en nesten skamløs ornamentering.

– På 1930-tallet ble «crooning», en myk, mannlig sangstil, muliggjort av elektrisk mikrofon, forbudt på BBC.

Askerøi trekker frem «crooning» som et annet eksempel på et musikkuttrykk som i en gitt historisk sammenheng ble oppfattet som queer.

– På 1930-tallet ble «crooning», en myk, mannlig sangstil, muliggjort av elektrisk mikrofon, forbudt på BBC. Den bløte og sentimentale måten å synge på, karakteristisk blant annet for Bing Crosby, Rudy Vallee og Frank Sinatra, ble sett på som sterkt femininisert, unaturlig og obskøn, forteller han.

– Noen tiår senere, på John Lennons tid, var elektrisk mikrofon blitt en naturlig integrert del av musikkproduksjonen, og denne måten å synge på et uttrykk for autentisitet.

Endres over tid

– Har du andre eksempler på kjønnsuttrykk i musikken?

– Tradisjonelt, innenfor klassisk musikk, har begreper som feminin og maskulin vært brukt synonymt med hva man har lagt i disse begrepene i kulturen. Som for eksempel at en feminin avslutning på et musikkstykke eller akt, betydde svak eller tander, forteller Askerøi.

– Slike konvensjoner i musikkhistorien er det flere forskere, som blant annet Susan McClary, som har tatt et grundig oppgjør med. Uansett hvordan vi stiller oss til spørsmål om arv og miljø, er det umulig å se bort fra det faktum at hva vi oppfatter som maskulint og feminint i musikken endrer seg over tid, og alltid vil avhenge av kulturen eller konteksten det opptrer innenfor.

Eirik Askerøi har skrevet et kapittelet om Cash  i en Ashgate-antologi om kjønn i musikken, som kommer ut ved juletider. Antologien heter The Ashgate Research Companion to Popular Music and Gender og professor Stan Hawkins (UiO) er redaktør.