Til Ekebergsletta for å bli menn

– Etter å ha fått vite at informanten ikke er en patriark, en drosjesjåfør som snyter på skatten, en far som tvinger datteren – eller sønnen – til å gifte seg, så er det litt sent å spørre: Bortsett fra at du ikke er en drittsekk, er det noe annet du har lyst til å si?

Det sa sosialantropolog Thomas Michael Walle på konferansen Menns plass i likestillingssamfunnet. Konferansen markerte avslutningen på det tverrfaglige forskningsprosjektet Menn og maskuliniteter, som Walle har vært tilknyttet med sitt doktorgradsprosjekt om pakistanske menn i Norge. Walles informanter er vant til å måtte forsvare seg i forhold til den typen bilder media gir av innvandrermenn.

– Hvis jeg som forsker spør dem om hvordan det er å være en pakistansk mann i Norge, vil jeg bare få svar på hva de ikke er, sa Walle.

De andre driver også med sport

For å få fram tak i hva pakistanske menn mener at de er, var det viktig for Walle å møte informantene på arenaer hvor de ikke følte seg annerledesgjort. En slik arena fant forskeren på Ekebergsletta i Oslo, hvor pakistanske menn møtes for å spille cricket.

Walle påpekte at få antropologer trekker inn populærkulturelle aktiviteter i studier av etniske grupper, det være seg i Norge eller i andre deler av verden. Vi anerkjenner sport som svært betydningsfullt for kjønnsidentitet i vår egen kultur, men tenker ikke på det som viktig for minoritetsgrupper.

– I cricketmiljøet fant jeg menn i relasjon til andre menn, og det er en viktig kilde til å forstå hvordan maskulinitet utformes. Forholdet til majoritetsbefolkningen kom i bakgrunnen, og pakistanerne kom mer tydelig fram som subjekter, påpekte Walle.

Forskeren fortalte at cricket er et sentralt sosialt omdreiningspunkt for disse mennene. I cricketmiljøet finner de venner, det drives politikk og utveksles informasjon. I tillegg gir vissheten om at pakistanere over hele verden spiller cricket, en følelse av å knytte seg opp til et globalt Pakistan, og en drøm om et Pakistan man ikke finner på besøk i landet.

Kilde til bekreftelse av maskulinitet

Flere av konferansens innledere påpekte hvordan arbeid og familie trekker i hver sin retning i det norske likestillingsprosjektet. Thomas Walle påpekte at dette også er et klassespørsmål: Det er ikke sikkert at alle menn finner jobben som en rik kilde til maskulin selvforståelse.

– Veldig mange av disse mennene gjør ikke det. De får ikke alltid jobber som er tilpasset utdanningen de har. Men de finner heller ikke nødvendigvis bekreftelse på sin maskulinitet i familien. Selv om det nok fortsatt kan ligge en forventing om at far skal forsørge familien, er ikke patriarken en legitim posisjon lenger. De kommer derfor litt i limbo, sa Walle.

Forskeren presenterte cricket som en tredje innfallsvinkel for maskulin selvforståelse.

Pionerer, etterkommere og ulykkelige ektemenn

Walle skisserte tre ulike typer menn blant sine informanter. Rundt 1970 fikk vi en ny type innvandrere i Norge: Pionerene var menn som reiste fra familien for å kunne forsørge dem. Etterkommerne har vokst opp i Norge, mens «ulykkelige ektemenn» er menn som har kommet fra Pakistan gjennom giftermål med kvinner som er bosatt i Norge. Alle disse kan finnes på cricketbanen på Ekebergsletta.

– Fortellingen om dem som kom tidlig er gjerne at de ikke planla å bli lenge i Norge, de skulle jobbe noen få år for å legge seg opp penger. Men dette er ikke hele historien: De ønsket også å skape meningsfulle aktiviteter utover arbeidet, og det var disse som bygget opp cricketmiljøet.

De ulykkelige ektemennene får i stor grad sin autoritet utfordret når de flytter til Norge. De flytter ofte inn hos konas familie, og deres egen familie bor langt unna. Når man bor under svigerfars tak, utfordres den vante autoritetsstrukturen, det at en gift mann er sjefen i familien.

– Cricket kan da bli en god kilde til maskulin selvidentitet, forklarte Walle. Et eksempel er hans informant Salman, som strever med å balansere familie og arbeid i en hverdag hvor det en stor knapphet på tid. Når det gjelder cricket, viser han derimot en utrolig mestringsfølelse og stolthet.

Slik blir cricket en aktivitet mennene tar seg tid til, i en hverdag hvor de bruker de fleste av døgnets timer på jobb, og kona maser om at ektemannen skal være mer hjemme. Sporten blir kilde til positivt selvbilde, og et kontaktnett som gir venner og muligheter til bedre arbeid.

Pakistanske menn som har vokst opp i Norge har en litt friere situasjon enn de ulykkelige ektemennene. De har familie i nærheten som kan hjelpe til med barnepass, og de fleste er gift enten med en norskpakistansk kvinne som også har familien i nærheten, eller en «importert hustru» som gjerne delvis viderefører patriarkalske strukturer.

– Cricket representerer selvsagt en kilde til mannlige praksiser og idealer også for etterkommerne. Cricket konkurrerer med andre populære aktiviteter, men mange trekker mot sporten når de blir eldre. Dette bunner ofte i opplevd diskriminering i for eksempel fotballklubben, eller som et økende ønske om å koble seg opp mot en «pakistansk» identitet, sier Walle.

Hva med kvinnene?

Kvinne-cricket øker på verdensbasis, men på Ekebergsletta finner man ikke mange kvinnelige spillere.

– En ofte brukt forklaring på dette er at de har ikke tid – men det har ikke mennene heller. Det sier noe om maktforholdene i familien at det er menn som har mulighet til å ta seg denne tiden, sa Walle.

Men cricketen er ikke bare et hinder for likestillingen i spillernes familier.

– Cricketbanen er også en arena hvor disse mennene kan være sammen med ungene sine, og der har de det fint!, fortalte Walle.

Tilbakevendende fedre og husarbeid som prosjekt

– Prosjektet vårt har vært det første store forskningsprosjektet om menn og maskuliniteter i Norge – kanskje også i verden, sa leder for forskningsprosjektet Menn og maskuliniteter, litteraturviter Jørgen Lorentzen.

Lorentzen fortalte om sitt delprosjekt, hvor han har studert fedrenes rolle i litteratur om oppdragelse, ekteskap og familie utgitt i Norge i perioden 1850-1920. Han viser hvordan fedrene var mye mer tilstedeværende i hjemmet før 1920 enn de var mesteparten av 1900-tallet. Dagens situasjon hvor far er mer tilstede i hjemmet er altså ikke noe helt nytt, selv om måten å være far på er noe forandret.

Les KILDENs tidligere sak om Jørgen Lorentzens prosjekt.

Konferansedeltakerne fikk også høre om sosiolog Helene Aarseths doktorgradsprosjekt. Hun har intervjuet par fra den urbane øvre middelklasse, og funnet at gode intensjoner og dårlig samvittighet ikke skaper lik arbeidsdeling i hjemmet. Det som ser ut til å fungere, er at husarbeidet defineres som et felles prosjekt, etter oppskrift fra arbeidslivet.

Les KILDENs tidligere sak om Helene Aarseths prosjekt.

Den viktige kjønnsforskningen

Tilstede på konferansen var også barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt.

– Vi er helt avhengig av kjønnsforskningen, og vi ser hvordan også forskningen på menn er med på å prege politikken. Vi har endret kjønnsrollene i Norge, ikke fordi norske menn og kvinner er mer genetisk like enn andre folkeslag, men fordi det har vært politikk, sa Huitfeldt i sin innledning. Men helt i mål er vi ikke, understreket ministeren.

– Norske menn er verdens beste til å hjelpe til, men det er et stykke igjen til de er helt med og tar sin fulle del av ansvaret i hjemmet.