Molands tilbaketrukne menn

«Tafatte menn» konstaterer filmanmelderne. «Tilbaketrukket maskulinitet» parerer Tonje Skar Reiersen. Hun har studert tre filmer av den norske regissøren Hans Petter Moland og mener anmeldernes tolkninger av de mannlige hovedfigurene er preget av stereotype forventninger til hvordan menn skal være på filmlerretet.

– Film hviler på en tradisjonell kjønnsfortelling, i enda større grad enn de fleste andre kunstformer, som for eksempel litteratur. En mann på film skal være en aktiv og handlende mann. Han skal ta kontrollen over noe eller noen. Han skal gå inn i situasjoner eller sette i gang handlinger som får konsekvenser som er større enn dem selv, om det nå er å redde verden fra undergangen, eller å vinne hjertet til den søte nabojenta. Men i Molands filmer, og spesielt i de tre jeg har studert, går mennene ut av situasjonen. De trekker seg vekk, i ytterste konsekvens for å overleve, sier Reiersen.

Ingen ensom opprører

Hans Petter Moland er en av Norges mest anerkjente regissører, sist aktuell med filmatiseringen av Gymnaslærer Pedersen. Tilbaketrukne menn dukker opp gjennom hele hans regikarriere, også i reklamefilmene hans, påpeker Reiersen. Hun har imidlertid valgt å konsentrere analysen om tre av spillefilmene hans: Kjærlighetens kjøtere (1995), Aberdeen (2000) og The Beautiful Country (2004). I alle disse er tilbaketrekningen handlingens viktigste omdreiningspunkt.

– Det finnes en veldig romantisert og nærmest arketypisk fortelling om den ensomme opprøreren, for eksempel i road movies. Her møter vi menn som stiller seg på utsiden av samfunnet etter å ha gjennomskuet det, for deretter å gjøre opprør og kjempe seg fram. Men selv om vi i de tre Moland-filmene finner spor av nettopp road movien ved at den mannlige protagonisten legger ut på en reise, er det ikke snakk om noe opprør, men derimot om en individuell overlevelsesstrategi. Du kan få veldig godhet for disse menneskene, men du ønsker ikke å være i deres sko.

Umandiggjøring

Reiersens ide sprang ut av møtet med Molands filmer. Hun ble nysgjerrig på det hun så som en ny type maskulinitet som ingen egentlig snakket om. Og hvis de gjorde det, var det i negative ordelag, som for eksempel ved å karakterisere den som «tafatt».

– «Tafatt» er et ord som umandiggjør. Det betegner en som er hjelpeløs, initiativløs, handlingslammet, svak, klønete osv. Bruker du det ordet, mister du hele poenget ved at disse mennene faktisk handler. Saken er bare at de handler på en annen måte enn hva som forventes av dem. Min antakelse er at når ordet brukes så hyppig i filmanmeldelser er det fordi anmelderne er for lite bevisste på hvor stereotype forventninger de har til hvordan menn på film skal være. Vi så det for eksempel i mottakelsen av filmen Tatt av kvinnen, i regi av Petter Næss. Også her ble hovedpersonen stemplet som «tafatt», selv om han er en tradisjonelt handlende karakter. Han snakker bare ikke like mye som sin kvinnelige kjæreste.

«Tilbaketrukket maskulinitet» ble begrepet Reiersen i stedet valgte å bruke.

– En representant for en slik maskulinitet er en som har trukket seg tilbake fra et sett med forventninger til hvordan han skal se ut, opptre, være, leve livet sitt, interagere med andre osv. Tilbaketrekningen er en bevegelse fra en posisjon til en annen, og den er både fysisk og mental. Fysisk ved at mennene faktisk legger ut på en reise og slik trekker kroppene sine unna, bosetter seg på isolerte steder e.l. Men det er også snakk om en mental tilbaketrekning, som handler om hvordan de ser på verden, hvordan de distanserer seg, kommuniserer osv.

Gått ut på dato

Tomas, hovedpersonen i Aberdeen, er en alkoholisert, mislykket far til en voksen datter. Han er en mann som – også i egne øyne – har gått ut på dato. Han behersker ikke de nye kravene som stilles til ham som mann.

Filmen slutter med at Tomas går i fengsel for sin datter. Han velger datteren framfor seg selv, og i denne prosessen blir han fri, mener Reiersen.

– Å gå i fengsel er en tilbaketrekking i sin ytterste konsekvens, men jeg tolker det som en slags renselse for Tomas, noe som vil gjøre det mulig å vende tilbake senere. Det er på en måte hans gave til en datter han har forsømt.

– Hvor frivillig er denne tilbaketrekningen?

– Det spørsmålet er selvfølgelig litt problematisk. Jeg benytter et teoretisk rammeverk – blant annet den franske filosofen Jean-Paul Sartre – som vektlegger at vi tar aktive, bevisste valg som vi står ansvarlige for. Og det er ikke tvil om at Molands menn kunne ha tatt andre valg og handlet annerledes. Samtidig er dette ikke menn som er på toppen av situasjonen. De er ikke nødvendigvis «menn i krise», men de er på en måte fanget i en gammeldags kjønnsfortelling. De befinner seg i en brytningstid, der maskuliniteten er i endring, hvor de ikke klarer å henge med i svingene. Mennene tar med andre ord valg i en presset situasjon, valg som gjør dem i stand til å fortsatt være i verden.

– Hva er forskjellen på det å trekke seg tilbake og det å stikke av?

– Det kan du jo spørre om. Det er ikke sikkert det er så stor forskjell. Poenget er vel kanskje at disse mennene ikke nødvendigvis har så mye å stikke av fra. Dette er ensomme og mistilpassede menn som neppe blir dypt savnet.

Tonje Skar Reiersen håper både anmeldere og publikum for øvrig snart blir vant til å se at menn kan opptre på flere forskjellige måter.

– Det er jo slik det er i den virkelige verdenen. Det er få menn som ser på seg selv som i en krise. Samtidig er det å være sårbar en del av det å være menneske. Og det er det jeg liker godt ved disse filmene av Moland, det at mennene får være mennesker, i all sin sårbarhet.