Det planlagte barnet

– Alle studentene jeg snakket med opplevde tidspress med hensyn til det å få barn, sier Trude Lehrfeld Kvaran.

Hun har i sin masteroppgave intervjuet åtte kvinnelige lege- og kunststudenter om deres tanker og drømmer rundt det å få barn. Lave fødselstall er ansett som et problem i Europa, hvor barnemankoen er anslått til 2 millioner årlig. I Norge har gjennomsnittsalderen ved første fødsel økt i alle utdanningsgruppene, men mest for de med høyere utdanning.

Økt barnløshet

Blant kvinner med høy utdanning er barnetallet lavest for kvinner med utdannelse innenfor områdene estetiske/kunstfaglige, økonomiske og juridiske fag. Barnetallet er høyest for kvinner med utdanning innen sykepleie og medisin. Leger får i gjennomsnitt 2,2 barn, mens kvinner med utdannelse innen kunst og estetiske fag i snitt får 1,36 barn.

– De aller fleste kvinner sier at de ønsker seg barn i framtiden. Det har likevel vært en tendens til økt barnløshet, spesielt i kunstnergruppen. En har lett for å tro at det å få barn er noe en velger selv, at det er et selvstendig valg. Kvinnene jeg har intervjuet står imidlertid overfor en konflikt som følge av at de tar høyere utdanning, sier sosiologen.

Hennes masteroppgave peker mot at en fleksibel utdanning kan føre til utsatte barnefødsler, i motsetning til en mer strukturert utdanning.

Kultur for barn på medisin

Kvaran har intervjuet kunststudenter på masternivå og medisinstudenter som nærmet seg slutten på profesjonsstudiet. Hun mener sene barnefødsler hos kunstnere kan henge sammen med denne gruppens utdanningsløp. Studiet legger opp få rammer for studentene, og kravet om egenrådighet og eget initiativ står sterkt.

– Kunststudentene må skape sin egen utdanning. De må ta egne valg og utdanningen er friere, noe som blir forbundet med risiko. Unge kvinner er opptatt av å kunne planlegge framtiden. For studentene var det å ha muligheten til å planlegge, og å se for seg framtiden en forutsetning for å få barn, sier Kvaran.

Barnetall og utsatte barnefødsler varierer mer mellom kvinner med utdanning innenfor ulike fagområder enn mellom kvinner med ulik lengde på utdanningen. Legestudentene snakker om en «positiv sirkel» med hensyn til det å få barn under utdanningen.

«Det er mange som har barn på studiet, og da ser en at det at det er fullt mulig å gjøre», sier en av dem.

Medisin er et strukturert studium, hvor en kan planlegge når det passer å gå ut i permisjon, og når en bør komme tilbake. Utdanningen er hovedsakelig basert på obligatoriske fag, og etter en eventuell permisjon vil kvinnene vite hvilke fag som venter dem, forklarer Kvaran. Hun mener studentene blir stilt overfor få selvstendige valg. Legestudentene forteller om tett oppfølging på studiet.

«Det er som å sette seg på et tog uten mål, ta reisen, og så kommer du frem», sier en av dem.

De forteller også om sider ved utdanningen som gjør det vanskelig å kombinere studier med barn. Det pekes blant annet på liten velvilje når det gjelder utplassering i forhold til turnus. At en har barn blir ikke tatt hensyn til når en blir utplassert i en annen by.

– Her kan en legitimering av det å få barn vise seg å være sterkere enn studiestrukturens manglende tilrettelegging, mener Kvaran.

Eggceller og trantabletter

– Tidspresset studentene opplevde var ikke et press familie og svigerfamilie bidro til, men heller et press de la på seg selv, vel vitende om at det ble vanskeligere å få barn jo lenger de ventet, sier Kvaran.

Studentene mente også at det var stort fokus på kvinner og fertilitet i media. En informant forteller:

«I en reportasje så jeg bilde av et glass som viste antall eggceller i form av trantabletter. Det viste hvor mange en har i starten av tyveårene. Så var glasset fylt med litt under halvparten når en var i trettiårene, huff! Så en kan snakke om at det er noen klokker som tikker».

Samtidig som studentene følte tidspress, hadde de flere krav til hva som måtte være i orden før de fikk barn.

– Unge ser for seg en bestemt rekkefølge før de får barn, sier Kvaran. Ikke minst var det viktig for dem å være to foreldre. Siden de begynte å bli eldre, kunne de ikke vente til materielle ting som hus og bil var i orden. Da ville de kanskje ikke kunne få barn.

Nøye kalkulert

Selv om legestudentene var mer tilbøyelige til å få barn under utdanningen, ønsket de ikke å få barn når som helst i utdanningsforløpet.

– Det var aktuelt først etter tre og et halvt år på utdannelsen, godt «timet» før de skulle ut i turnus, sier Kvaran.

Flertallet av kunststudentene så ikke for seg å få barn under studietiden.

– For kunstnerne var økonomi et tema med hensyn til det å planlegge barn, noe det ikke var for medisinstudentene. Kunstnerne mente utdanningen ikke lot seg kombinere med barn fordi den krevde så mye av dem individuelt. De måtte vente til etterpå, sier Kvaran.

Blant legestudentene var det enighet om at allmennpraksis var mer familievennlig enn det å jobbe som sykehuslege.

– De som så for seg at de ville jobbe på sykehus hadde en mer yrkesorientert holdning enn de som ville bli allmennleger, sier Kvaran.

En mer maskulin arbeidsstruktur råder i yrket som sykehuslege, og det er mer press på å gjøre karriere, ifølge sosiologen. Hun peker på at legers arbeidsforhold på sykehus involverer forventninger om fulltidsforpliktelser, skiftarbeid, overtid og uforutsigbare arbeidstider.

– Legestudentene kunne velge om de ønsket familieorienterte eller yrkesorienterte jobber, mens kunststudentene ikke kunne velge, sier hun.

I oppgaven ville Kvaran finne ut om kunststudentene var mer yrkesorienterte og mindre familieorienterte enn legene, men fant ingenting som tydet på det.

– Ønsket om å få barn var like sterkt, sier hun.

Yrkesvalg som risikosport

Kunststudentene Kvaran intervjuet studerte innenfor retningene billedkunst, kunsthåndverk og dans.

«Det er få ’stjerner på himmelen’ som lever godt av å drive med kunst i Norge», uttrykker en av informantene.

Det er derfor stor konkurranse om de få stillingene og stipendiene innen bransjen.

– Innenfor dans får få kvinner barn under utdanning fordi kroppen er ens viktigste redskap, peker Kvaran på.

Kvinnelige dansere utsetter det å få barn lengst mulig. Får de barn, vil de være ute av bransjen i minst to år, og mange frykter at det vil kunne være vanskelig å komme tilbake igjen, skriver hun.

– Som kunstner må en forme sitt eget arbeid. Det er viktig å danne et nettverk og knytte kontakter. Hvis kunststudentene skulle ha en familie, så mange av dem for seg at de måtte ha en jobb ved siden av, som de kalte «pengejobben», forteller sosiologen.

Kombinasjonen kan være problematisk, og flere kunstnere har etter hvert fjernet seg helt fra kunsten fordi «pengejobben» som servitør, hjelpepleier eller nattevakt tar all tid og energi, og holder dem borte fra det kunstneriske arbeidet.

– Mens de framtidige legene så for seg framtiden sin og visste at de ville ha en jobb å gå til, så kunstnerne på yrkesvalget som risikosport, sier Kvaran.