Sykkelturer i mørket

Fra høsten 2004 til sommeren 2006 bodde jeg i Dhaka, Bangladesh og arbeidet ved forskningsavdelingen til BRAC (Bangladesh Rural Advancement Committee), den største lokale utviklingsorganisasjonen i Bangladesh. BRAC har prosjekter innen felt så forskjellige som fiskeoppdrett, juridisk rådgivning og helse, i tillegg til en rekke kommersielle foretak, blant annet bank og klesproduksjon.

I forskningsavdelingen drives forskning på emner som er relevante for BRACs prosjekter. Medgift, middelklassekvinners balansering av yrkesliv og husarbeid og administrasjon av lokale sykehus var temaer jeg jobbet med.

Møtet med bangladeshisk arbeidsliv bød på uventede problemstillinger. Jeg stilte opp på kontoret til avtalt tid, og skjønte fort at der var det ingen som visste at jeg skulle komme, og jeg hadde ikke noe sted å sitte. For så vidt virket det ikke som om noen syntes det var noe rart at jeg dukket opp på den måten, og jeg var velkommen til å begynne å jobbe.

De første ukene flyttet jeg meg rundt der det var plass, men det tok ikke lang tid før jeg hadde lært min første lekse om bangladeshisk arbeidsliv: det nytter ikke å være snill pike og vente på tur. Hvis man skal komme noen vei må man presse seg frem. Dermed kapret jeg en av de beste plassene, en vindusplass med utsikt fra 15. etasje over en sjø, en slumbebyggelse og Dhakas dyreste forretningsbygg.

Brødre og søstre

Et annet aspekt ved bangladeshisk arbeidsliv som jeg måtte venne meg til var balansen mellom hierarki og likhet. Ved første øyekast virket BRAC som en relativt egalitær organisasjon. Vi satt i åpent landskap, og bare avdelingsdirektøren hadde sitt eget kontor. Alle kalte hverandre ved fornavn med bror eller søster (bhai eller apa) etter. Selv sjefen for hele organisasjonen går under navnet Abed bhai. Bror og søster er vanlig tiltaleform både overfor familie, venner og fremmede.

I møtet med fremmede og i samspillet med kolleger har denne tiltaleformen den fordelen at den umiddelbart definerer relasjonen som aseksuell. Begge parter får signalisert at kommunikasjonen skal tolkes på samme måte som kommunikasjon mellom søsken; uten fare for å overskride konvensjonene om omgang mellom fremmede menn og kvinner.

Til tross for en tilsynelatende egalitær organisasjon merket jeg fort at det er forskjell på folk. Dette kom blant annet frem gjennom hvem som hadde tilgang på nødvendig teknologi som pc-er, printere og internett.

Medgift – problem eller sikkerhetsnett?

Medgift, som var et tema jeg jobbet med, er viktig for BRAC fordi det er et stort problem for de fattige. Å gifte bort en datter krever år med sparing, hardt arbeid, salg av jord, tigging eller dyre lån. Ofte brukes mikrokreditt til medgift. Siden lånet ikke brukes til produktive investeringer, slik det er meningen at det skal, havner låntakeren lett i en ond sirkel der nye mikrokreditter tas opp for å dekke avdragene på det gamle. Et annet problem med medgiftspraksisen er risikoen for vold mot bruden hvis hennes familie ikke klarer å betale den medgiften de har avtalt, eller årelang utpressing for å få henne til å be familien om stadig mer medgift.

BRAC og andre NGOer har i mange år drevet informasjonskampanjer og opplæringsprogrammer om juridiske og sosiale konsekvenser av medgiftspraksisen, og det er allment kjent også blant de fattigste at det å ta medgift er straffbart og at det har mange negative konsekvenser. Min kollega, Nuzhat Imam, og jeg valgte derfor å fokusere på hva det er som motiverer folk til å opprettholde denne praksisen, mot bedre vitende.

Gjennom vår studie fant vi moralske og sosiale motivasjoner, slik som ønsket om å uttrykke kjærlighet til datteren gjennom å gi en stor medgift ved bryllupet hennes. På mottakerens side fant vi blant annet frykt for mistenkeliggjøring av brudgommer som velger å ikke ta medgift. Gjennom folkesnakk blir ofte et ønske om å avstå fra medgift av moralske årsaker omgjort til manglende evne til å ta medgift på grunn av en fysisk eller moralsk skavank.

De sterkeste motivasjonene vi fant for medgiftspraksisen var allikevel knyttet til brudens sikkerhet. Lokal praksis tilsier at erstatning ved skilsmisse skal beregnes ut fra hvor mye medgift bruden brakte inn i ekteskapet. Hvis ingen medgift ble gitt, kan hun heller ikke vente å få noen erstatning hvis hun blir skilt, og hun vil dermed stå på bar bakke. Dette er i strid med både sekulær og islamsk lovgivning, men er allikevel den rådende lokale praksis. Oppfatninger om at bruden vil bli behandlet bedre i sitt nye hjem jo høyere medgift hun har med seg er også en viktig motivasjon.

”Det er ikke trygt for deg”

I Bangladesh er det vanlig at menn ser det som sin plikt å passe på kvinner i sine omgivelser, også kvinnelige kolleger og fremmede kvinner de treffer i det offentlige rom. Av og til opplevde jeg dette som hyggelig, men andre ganger føltes det som frihetsberøvelse. 

For eksempel hendte det ofte når jeg gikk ute på kvelden at portvakter sa til meg at jeg ikke burde være ute på denne tiden av døgnet, og at kolleger sa til meg at jeg ikke kunne ta bussen alene, selv om jeg hadde gjort det før uten problemer. Begrunnelsen var alltid ”det er ikke trygt for deg”.

Jeg ville ta reelle risikoer på alvor, og var bevisst på min posisjon som grønnskolling, men på den annen side ville jeg ikke finne meg i å bli pålagt å begrense meg kun fordi jeg er kvinne. Men selv om jeg prøvde å få klarhet i hva det egentlig var jeg måtte passe meg for, ble det sjelden presisert mer enn at ”omgivelsene er ikke bra for kvinner”.

Farlig eller umoralsk?

Som oftest lot jeg det være med den forklaringen, men en gang ga jeg meg ikke før jeg kom til bunns i det. Jeg var i felten sammen med en kvinnelig kollega (Nuzhat) og en mannlig kollega (jeg kaller ham Moinul) i forbindelse med medgiftsstudien. Moinul var med oss fordi han kjente landsbyen godt. Vi fikk høre at BRAC skulle arrangere et teaterstykke om medgift i et av nabolagene på kvelden, og det måtte vi jo få med oss.

Da vi fortalte Moinul hva vi hadde tenkt, sa han at det gikk ikke. For å komme dit måtte vi sitte på med en sykkelkjerre sammen med de lokale BRAC-ansatte, og det var farlig. Jeg spurte hva som var farlig, kunne vi for eksempel bli overfalt på veien? Nei, sa Moinul, det var aldri noen overfall i landsbyen. ”Hva er det da som er farlig?”, spurte jeg. Moinul svarte at det kunne stå folk langs veikanten og kommentere at vi, fremmede kvinner, var ute i mørket sammen med lokale BRAC-ansatte.

Både Nuzhat og jeg bedyret at vi ikke brydde oss om det om vi skulle få noen kommentarer. Vi skulle kle oss anstendig og dekke håret, og det var veldig viktig å få med seg medgiftteateret for prosjektets skyld. Moinul holdt på at det var farlig, og til slutt kom han med den egentlige forklaringen. Det var ikke Nuzhat og meg som var i fare, det var organisasjonens rykte. Hvis vi, som fremmede kvinner, ble sett i mørket sammen med menn som alle vet jobber for BRAC, kunne folk begynne å snakke om at BRAC er en umoralsk organisasjon.

Det ble ikke noe teater på oss den gangen, men før neste feltarbeid sørget jeg for å få sjefens godkjenning av turer i mørket på forhånd.