I en artikkel i siste nummer av det internasjonale tidsskriftet Men and Masculinities utfordrer sosiolog og skoleforsker Selma Therese Lyng en utbredt oppfatning innen manns- og skoleforskningen: At antiskoleholdninger og tilhørende svake skoleresultater hos mange gutter henger sammen med kulturelle forestillinger om maskulinitet. Man ser for seg at gutter som ikke makter å hevde seg når det kommer til skolefag danner en alternativ maskulinitet for å unngå stempelet som taper. Ifølge denne alternative maskuliniteten er skolen og skoleflinkhet forbundet med noe feminint, og det å avvise skolen blir en måte å hevde sin maskulinitet på.
Ikke bare guttene
Lyng har selv gjort feltarbeid på to ulike ungdomsskoler. Hun mener hennes funn gir grunn til å problematisere den sterke sammenkoblingen mellom maskulinitet og skoleavvisning.
– Blant ungdommene jeg møtte, var det å avvise skolen ikke mer typisk for gutter enn for jenter, og det ble heller ikke regnet for å være mer maskulint enn feminint, sier hun.
– Hvilken holdning en elev har til skolen, kommer mer an på hvilken elevstil han eller hun identifiserer seg med, enn på kjønn.
Skolesamfunnet er nemlig ifølge Lyng preget av ulike «elevstiler». Gjennom sine feltarbeid har hun identifisert åtte slike stiler som går igjen i de fleste klasser: Machogutten, Gutteromsgutten, Gromgutten. Villkatten, Gulljenta, Jålejenta, Spurvejenta og Nerden. (Les mer om elevstilene Lyng identifiserte her.)
– Mange av studiene som forsøker å forklare gutters antiskoleholdninger konsentrerer seg om den typen gutter jeg kaller machogutter, som representerer tradisjonell maskulin «tøffhet» og setter opp «livserfaring» og «sosial intelligens» som motsats til interesse for skolefag. Når det gjelder denne guttestilen kan en finne en konflikt mellom maskulinitet og skoleflinkhet, i den forstand at «tøffe gutter gjør motstand mot skolen og lærerne», sier Lyng.
Ekte jålejenter liker ikke skolen
Men ettersom Lyng studerte hele elevgruppa, og ikke bare gutter som eksplisitt avviser skolen, så hun at det også for jenter kan være en konflikt mellom «kulhet», høy score på det sosiale hierarkiet, og det å hevde seg i skolearbeidet.
– Jålejentene, som ofte er de «kule» jentene, har også antiskoleholdninger som en klar markør av sin stil. Deres protest er mindre åpen og utagerende enn guttenes. I stedet for å bråke og krangle med læreren, sender de lapper, fniser og himler med øynene til hverandre. Villkatten, som Lyng kaller jenter som gjør opprør ved å melde seg ut, er en annen variant av feminin skoleavvisning, men disse scorer lavt på kulhetsskalaen også, forteller Lyng.
– Jålejentene og villkattene viser at selv om skoleavvisning gjøres forskjellig av gutter og jenter, er det i seg selv ingen kjønnsspesifikk erfaring, sier Lyng.
Gromguttene – både flinke og kule
Den eneste elevstilen som kombinerer topposisjoner både i det sosiale og det faglige hierarkiet, er faktisk en guttestil, forteller Lyng. De såkalte gromguttene er godt likt av lærere og medelever og flinke både i skolefag og idrett.
– Ingen trekker gromguttenes maskulinitet i tvil, selv om de framstår både som skoleflinke, høflige og deltar i gjensidig positive relasjoner med lærerne, slår Lyng fast. Motsetningen mellom skoleflinkhet og maskulinitet gjelder altså ikke for alle gutter.
For jentene, derimot, er det vanskelig å være både flink og kul samtidig. De skoleflinke jentene, gulljentene, hevder seg ikke i popularitetshierarkiet. De kule jentene, jålejentene, er ikke opptatt av skolen, og rangerer andre kvaliteter, som sosial kompetanse, høyere enn faglig styrke.
Det handler om verdighet
Lyng mener hennes funn tyder på at skoleavvisning handler mer om selvverd enn om kjønn.
– Hvis machoguttene avviser skolen for å beskytte sin egen maskulinitet, må vi da anta at jålejentene og villkattene beskytter femininiteten sin, spør hun retorisk.
– Tanken om at ungdommene skaper alternative kulturer, for å kompensere for at de taper i skolesystemet har mye for seg. Men selv om guttene og jentene kompenserer på forskjellige måter, tror jeg antiskoleholdningene for begge kjønn handler om å beskytte sitt selvverd enn å kompensere for tap av maskulinitet eller femininitet.
– Still andre spørsmål!
Lyng mener deler av skoleforskningen i for stor grad har stilt spørsmål om hva som er galt med elevene som avviser skolen, framfor å rette blikket mot skolen.
– Overalt i den vestlige verden – fra Bronx til Volda – det vil si på tvers av forskjellige skoledistrikter og elevgrunnlag, ser man at noen elevgrupper produserer antiskoleholdninger. Framfor å anta at problemet ligger i elevenes kultur, bør man stille spørsmålet: Hva er det med skolen? Vi har å gjøre med et system som formelt sorterer elever i gode og dårlige. Hvordan kan skolen sikre også de faglig svake elevene kilder til å føle seg god og verdig, spør Lyng
Å kartlegge antiskolekulturen i ekskluderte grupper igjen og igjen, vil ikke løse de grunnleggende problemene, understreker Lyng.
– Det er problematisk å innta holdningen at det først og fremst er «skoleavvisende elementer» i elevkulturer som må endres for at flere elever skal involvere seg aktivt i opplæringen. Å skrelle av disse elevene litt tøffhet, vil jo slett ikke få dem til å føle seg mer verdsatt, sier hun.
– Guttetiltak blir feil
Lyng mener en annen implikasjon av hennes funn er at spesifikke guttetiltak ikke nødvendigvis er veien å gå.
– Fortellingen om at det særlig er guttene som avviser skolen går hånd i hånd med panikken over guttenes dårlige skoleprestasjoner. Men karakterstatistikken bekrefter på mange måter mine funn: Det er større likheter på tvers av kjønnene enn innad i kjønnsgruppene.
Forskjellen mellom kjønnene er faktisk mindre enn forskjellen mellom arbeiderklassebarn og barn fra høyere sosiale lag, slår hun fast, og legger til:
– Hvordan tenker en seg at felles «guttetiltak» skal utformes når gutteromsgutter har mer til felles med flere jentestiler enn de har med for eksempel machogutter?
