Voldtekt dømmes som utnyttelse

– Mine funn kan tyde på at kvinner med funksjonsnedsettelser ikke har det samme vernet mot overgrep som andre kvinner. Dette reiser spørsmålet om domstolenes praksis er i strid med det menneskerettslige diskrimineringsvernet, sier jurist Anne Jorun Bolken Ballangrud. I sin masteroppgave i rettsvitenskap undersøker hun hvordan straffeloven brukes når kvinner med funksjonsnedsettelser eller som er forsvarsløse av andre grunner utsettes for seksuelle overgrep.

I 2000 ble straffeloven endret, slik at seksuell omgang med en forsvarsløs person, etter dette skal betegnes som og dømmes som voldtekt. Forbudet ble tatt inn i straffeloven § 192 første ledd bokstav b. Fram til 2000 var forbudet mot seksuell omgang med forsvarsløse personer nedfelt i straffeloven § 193. Strafferammen etter denne bestemmelsen var fem år, mens strafferammen etter voldtektsbestemmelsen er ti år.

Loven om voldtekt ved forsvarsløshet, paragraf 192 første ledd bokstav b, brukes gjerne i tilfeller der offeret sover eller er sterk beruset. Den har også blitt brukt i tilfeller hvor fornærmede har vært ute av stand til å forsvare seg på grunn av skrekk eller på grunn av fysiske funksjonsnedsettelser som cerebral parese. Også ofre som er forsvarsløse fordi de har psykiske lidelser eller psykisk utviklingshemming, faller inn under denne definisjonen, mener Ballangrud. Det er domstolene ikke alltid enige i. Ballangrud finner flere eksempler på at overgrep mot disse kvinnene dømmes etter en annen – og mildere – paragraf; 193 andre ledd, som forbyr å skaffe seg seksuell omgang ved å utnytte en annens psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming.

Fysisk voldtekt – psykisk utnyttelse

I en sak fra 2004 hadde en kvinne med både kognitive og fysiske funksjonsnedsettelser blitt utsatt for et seksuelt overgrep fra en mann som tidligere hadde arbeidet i bokollektivet hun bodde i. I dommen skriver lagmannsretten:

 «Spørsmålet i saken er om det var hennes fysiske utviklingshemming som var årsaken til at A kunne gjennomføre samleie med henne, eller om hun faktisk hadde kunnet motsette seg handlingen. Dersom det utelukkende var hennes psykiske utviklingshemming som var årsak til at A fikk gjennomført et samleie med henne, rammes handlingen av straffeloven § 193 annet ledd, og ikke § 192 første ledd bokstav b).»

I klartekst: Det var voldtekt hvis det var den fysiske funksjonsnedsettelsen som gjorde at offeret ikke kunne forsvare seg, og utnyttelse hvis det var de psykiske.

Overgriperen ble dømt for voldtekt, fordi retten konkluderte med at det var den fysiske funksjonshemmingen som gjorde at kvinnen ikke klarte å motsette seg overgrepet. Ballangrud er enig i avgjørelsen, men uenig i begrunnelsen.

– Loven krever ikke at forsvarsløsheten skal ha fysiske årsaker. Forsvarsløshet av psykiske årsaker, for eksempel skrekk, faller også innenfor definisjonen. Dette bør også gjelde der den psykiske evnen til motstand er borte på grunn av psykisk utviklingshemming. Jeg kan ikke se at man skal ha et dårligere vern i tilfeller hvor man blir handlingslammet på grunn av sin psykiske utviklingshemming enn i tilfeller hvor man blir handlingslammet på grunn av skrekk, sier hun.

Voldtekt ikke diskutert

I en annen sak var en psykisk utviklingshemmet kvinne utsatt for seksuelle overgrep fra to menn. Mennene hadde tatt med seg kvinnen i en bil og kjørt til et hus, hvor de begge hadde hatt samleie med henne. I lagmannsrettens dom heter det:

«Ho har forklara det ho blei utsett for, gjorde ”kjempevondt”. Det har og vore fysisk maktbruk ved at B har blitt halden fast i skuldrene, men det er uklart kor omfattande maktbruken har vore, og det må då visast varsemd med å la dette momentet få for stort utslag ved straffeutmålinga.»

Ballangrud har bare behandlet saken mot den ene av gjerningspersonene. Han ble tiltalt for og dømt til fengsel i et år og seks måneder for utnyttelse.

– Her mener jeg retten i det minste burde vurdert å dømme overgriperen for å ha skaffe seg seksuell omgang ved hjelp av vold og trusler, altså for voldtekt. Når offeret har funksjonsnedsettelser, bør vold defineres vidt, sier Ballangrud.

Ikke «ordentlige» voldtekter

Ballangrud har sammenlignet avgjørelser i saker der ofrene har nedsatt funksjonsevne med avgjørelser saker med overgrep mot andre forsvarsløse personer. Ballangrud sier hun ser en generell motvilje mot å dømme for voldtekt. Hun tror det er denne vegringen som gjør at retten i noen saker foretrekker å bruke utnyttelsesparagrafen, framfor voldtektsparagrafen.

– Det handler nok mye om at voldtekt betyr noe annet i hverdagsspråket enn i loven. For mange er den eneste «ordentlige voldtekten» en overfallsvoldtekt der det brukes mye fysisk vold. Mange har nok problemer med å akseptere at voldtekter kan begås uten vold og fysisk tvang, og vil helst ikke dømme utypiske voldtekter som voldtekt, sier Ballangrud.

Gode holdninger

Ballangrud understreker at hun ikke tror det foregår noen systematisk diskriminering av kvinner med funksjonsnedsettelser i det norske rettsvesenet.

– Loven brukes riktig i mange saker. Jeg har også inntrykk av gode holdninger i domstolene; man er opptatt av å verne kvinner med funksjonsnedsettelser, fordi disse er særlig sårbare for overgrep, forteller juristen.

Ballangrud mener det kan se ut som om disse kvinnene generelt oppfattes som mer «verdige ofre» enn ofrene i den andre typen saker hvor forsvarsløshets-paragrafen gjerne brukes, de såkalte søvn og rus-sakene.

– Når kvinnen har sovet eller vært sterkt beruset mens overgrepet skjedde, har retten en tendens til å klandre og mistenkeliggjøre henne. Dette gjøres i liten grad mot kvinner som ikke har kunnet forsvare seg fordi hun har nedsatt funksjonsevne, sier Ballangrud.

Men selv om feilbruken av loven ikke er systematisk, mener Ballangrud likevel at hennes funn kan tyde på et rettssikkerhetsproblem.

– Det er oppsiktsvekkende at domstolene bruker loven feil, enten dette skjer i ti eller 100 saker. Voldtekt er den mest alvorlige forbrytelsen i kapittelet om seksualforbrytelser i straffeloven, og forbrytelser som er voldtekt bør dømmes som voldtekt. Det er viktig både for å markere overfor ofrene og samfunnet at man anser at overgrepet som er begått er alvorlig, og for å sikre at overgriperen får den straffen loven har ment at han skal få, slår Ballangrud fast. 

Loven under endring

Straffeloven er for tida under revidering, og Ballangrud mener det gir en god anledning til å vurdere svakheter som bidrar til å svekke vernet av kvinner med funksjonsnedsettelser. Hun tror imidlertid ikke løsningen er å endre loven.

– Utnyttelsesparagrafen er nødvendig for å dekke de sakene den er ment for å dekke; der noen skaffer seg sex gjennom å utnytte spesielt sårbare personer. Men jeg tror det er viktig at lovgiverne gjør klart hva man mener er forskjellen på utnyttelse og voldtekt. Forarbeidene til loven kan være en viktig kilde når domstolene bruker straffeloven. I forarbeidene til loven i 2000 står det ingenting om hvordan man har tenkt at de to paragrafene skal brukes i forhold til hverandre. Det har man muligheten til å rette opp nå, sier Ballangrud.