- De ser på deg som underkua, liksom

– Vi har ansvar for vår egen ære, sier «Aesha». Hun er ei av jentene Kristin Engh Førde har intervjuet i sin masteroppgave.Førde observerte og gjorde uformelle intervjuer med muslimske jenter på en videregående skole i Oslo. I tillegg intervjuet hun 18 av dem i grupper på tre eller fire, samt at 10 ble dybdeintervjuet. De ti jentene ble rekruttert fordi de praktiserte hijab, en slørvariant som dekker hode og hals, men som lar hele ansiktet være synlig.

Motivene for å bruke hijab er mangfoldige. Men de er alle knyttet til femininitet, og som regel til respektabilitet – til det å være ei skikkelig jente.

– Hijab kalles ofte det nye sløret, forteller Førde. Bruk av slør er en skikk fra Midtøsten, med en minst tusen år lengre historie enn islam. I løpet av det 20. århundre ble bruk av slør mindre vanlig, før det fra 1970-tallet fikk en renessanse – både i muslimske land, og i den muslimske befolkningen i andre deler av verden. Spørsmålet er hvorfor jenter i dagens Oslo velger hijab.

Regel, ikke absolutt norm

– «Fordi jeg er muslim», er det mest utbredte svaret, forteller den ferske sosialantropologen Førde. Men hva det vil si å være muslim og hva slags forhold den enkelte har til religionen, varierer sterkt. – Noen av jentene har et veldig aktivt og personlig forhold til religion. De er opptatt av de religiøse skriftene, og av å skille religion fra for eksempel pakistansk kultur. For andre er religionen mer en del av «pakka» de får med seg hjemmefra, som de har et mer eller mindre aktivt forhold til.

Informantene er også uenige seg imellom om hvor viktig hijab-påbudet er i islam. – Mens ei jente mener man kommer til helvete hvis man ikke bruker slør, mener andre det er totalen av religiøs praksis som avgjør. Men at hijab oppfattes som en religiøs regel, betyr ikke at det fungerer som en absolutt norm, sier Førde, og viser til at bare et lite mindretall av jentene som kalte seg muslimer brukte hijab.

Ei skikkelig jente

At jentene hadde individuelle og varierende motiver, betyr likevel ikke at valgene gjøres i makttomme rom. Det Førde kaller respektabel femininitet står sentralt. Og en viktig del av det å være ei skikkelig jente, er knyttet til seksualitet.

Førde utdyper: – Man kan være ei skikkelig jente uten å være spesielt religiøst praktiserende ellers, men man kan ikke være ei skikkelig jente uten å forvalte sin seksualitet på riktig vis. Nesten alle praksiser som skiller ei god jente fra ei dårlig jente, er knyttet til seksualitet – og selv om dette ikke er noe alle jentene snakker om, eller godtar – ser likevel alle ut til å forholde seg til denne tankegangen. Riktig feminin praksis går blant annet ut på å signalisere at man er tilstrekkelig utilgjengelig.

Det krever mye av den enkelte jente. – For mange av dem er det en utfordring å finne en måte å kombinere respektabel femininitet med elementer fra moderne ungdomsliv, uten å risikere sitt omdømme, understreker Førde.

Hijaben spiller en rolle i forhandlingene om skikkelighet, men er ikke avgjørende. Andre praksiser er også viktige, understreker sosialantropologen.

Absolutte grenser?

– Korrekt atferd er viktig, understreker Førde, og forteller om «Nadia». Hun er opptatt av mote og kler seg i vestlige klær: jeans, t-skjorter og tettsittende topper. Fargen på hijaben matcher alltid klær og sminke. Men hun er sjenert og alvorlig. Flørter ikke, og tar skolearbeidet svært alvorlig. Hun har «åpne» klær, men kompenserer gjennom et grensesettende kroppsspråk.

Finnes det så noen absolutte grenser for skikkelighet? – Å ligge med en gutt er absolutt forbudt for så godt som alle informantene. Ellers varierer det hva jentene tillater seg. Noen vil ikke være alene med gutter, mens andre er i en eller annen variant av kjæresteforhold. Ei av jentene har en kristen kjæreste – som hun kysser relativt åpenlyst. Men akkurat det oppfatter de andre som nokså problematisk, sier Førde.

Forventningene om at jenter som bruker hijab er «skikkelige», kan også bidra til økte handlingsrom. – For ei av jentene er det viktigste at med hijab, tror de voksne at hun er skikkelig. Slik opplever hun at hijaben gir henne flere muligheter. Hun kan for eksempel dra til byen og kanskje være ute seint uten å risikere for mye, påpeker antropologen.

– De ser på deg som underkua, liksom.

De fleste jentene la vekt på at de bruker hijab frivillig. – Jeg mistenker at de understreker dette fordi det er den eneste måten de i det norske samfunnet kan legitimere både hijaben og seg selv som muslimsk kvinne, påpeker Førde.

«Fatima» sier: «De ser på deg som du er underkua liksom. At du ikke får bestemme selv og… Det er mange som tror at man ikke kan gjøre ting når de ser sjalet og ser at du er muslim. At du ikke får dra på leirskole, være ute lenger enn klokka ni eller sånn. Altså, det er ikke som de andre tror. Jeg får lov til å gjøre alt jeg vil. Det er ikke noe som stopper meg, altså, at jeg er muslim er ikke et hinder for meg. Jeg lar ikke foreldrene mine bestemme over meg.»

«De» i denne sammenhengen, er den norske majoriteten. – Det kommer folk bort til dem og kommenterer. De får blikk som kanskje er ment å signalisere «jeg er på din side», men som de opplever som paternalistiske og medlidende. Jentene opplever majoritetens blikk på dem som en anklage om at de ikke har valgt selv, forteller antropologen.

Frihet og tvang

Hun mener spørsmålet om fritt valg kontra patriarkalsk tvang er for enkelt. – De fleste valg mennesker gjør er verken helt frie, eller helt påtvungne. Et viktig spørsmål er hvor mye frihet et valg må være omgitt av for at det skal være tilstrekkelig autonomt, samt hvem som gjør disse vurderingene? Men når man spør; «ble du tvunget eller valgte du selv», gjøres ingen slike avklaringer.

Førde påpeker at autonomi i morderne kultur gir mennesker verdighet, mens tvang gir det motsatte. Er man tvunget blir man et offer, en som utsettes for andres handlinger – et objekt.

– For å unngå å bli definert som «de andre», som et objekt uten verdighet, må jentene bevise at de er like gode individualister som «oss». At de er like frie som «oss». Men hvor individualistiske er egentlig «vi»? spør Førde. – Feministiske teoretikere har pekt på hvordan den tilsynelatende universelle forståelsen av det moderne individet er sterkt kjønnet, og at det rasjonelle autonome subjektet er mannlig. Kvinner på sin side forventes å være mer bundet til relasjoner, mindre autonome. Så det som skjer er at de unge muslimske jentene blir satt opp mot idealet for det autonome moderne mennesket – den borgerlige mannen.

Forstå makten

Kristin Engh Førde er opptatt av å forstå maktaspektet i jentenes valg. Mange av de kulturelle modellene som motiverer jentene til å bruke hijab er knyttet til patriarkalsk makt som underordner kvinner. – Samtidig fungerer majoritetens insistering på motsetningen tvang kontra fritt valg, til at muslimske kvinner generelt, og de med hijab spesielt, gjøres til «de undertrykte», i motsetning til «oss autonome». En slik tilnærming bidrar ikke til å gjøre jentene friere, snarere tvert imot, understreker Førde.

Hun mener man i den offentlige debatten om hijab ofte tillegger selve sløret for stor betydning. – Hijab berører maktspørsmål, men ofte på andre måter enn vi tror. Det viktige er jentenes rett til å gjøre egne valg, og bestemme over eget liv. Hvis hijaben gjør det enklere å forfølge en egen karriere enn det ville vært uten, så er det et argument for å tillate bruk av hijab på skoler og arbeidsplasser. Det kan gjøre jobb og karriere til en mulighet for flere. Hvis målet er å utvide kvinners handlingsrom, tror jeg egne penger er veldig mye viktigere enn klær og symboler, sier Førde.

Det er ikke dermed sagt at ikke tvang og overgrep forekommer blant jentene som bruker hijab, understreker Førde. – Men for disse er hijaben gjerne ett av de mindre problemene. Mitt råd er å angripe selve undertrykkelsen, ikke symbolene, avslutter Kristin Engh Førde.