Blant kunnskapsarbeidere og hjemmeværende mødre i Silicon Valley

Stanford, populært kalt 'The Farm', regnes som kjent blant eliteuniversitetene i USA. Universitetet nyter også stor prestisje utover det akademiske, ikke minst på grunn av sin nære tilknytning til forretnings- og teknologiutvikling innenfor IT. Båndene mellom Stanford og IT-industrien er tette og preget av gjensidig respekt og utbytte, noe jeg dro god nytte av i jakten på intervjuobjekter. Mange av dagens største IT-selskaper ble startet her av Stanford-studenter, som f.eks. HP, Cisco, Sun, Yahoo og Google, gjerne i en eller annen kjeller eller garasje. Gründervirksomheten har etter hvert blitt omspunnet av både en viss myteskaping og også nostalgi. For eksempel ble garasjen hvor William Hewlett og David Packard startet HP restaurert i 2004 og erklært som historisk landemerke.

Det er kombinasjonen av nytenkning og teknologinteresse og mye risikovillig kapital som har gjort Silicon Valley til verdens mest dynamiske område for innovasjon og utvikling av datateknologi. Selv om Newsweek eller Time med jevne mellomrom erklærer 'dalen' for død, er det fortsatt bølger av nye innovative IT-selskaper som dannes her (f.eks. YouTube og Facebook). En tredjedel av USAs risikovillige kapital ender opp her hvert år.

Min oppgave var altså å finne informanter fra IT-industrien, fortrinnsvis kvinner. Boende i Menlo Park, et par steinkast fra Stanford og et lite steinkast fra Sand Hill Road, viste det seg å være lett. Mange av dem jeg traff i ulike sammenhenger som naboer, foreldre i skolen og lignende var ansatt i IT-bedrifter. De fleste sa også ja til intervju når de hørte at jeg var tilknyttet Stanford. IT-industrien er kjent for å være en "grådig”"og lite familievennlig bransje, med jobbing "24/7" og med en kultur som verdsetter et oppslukende og hobbyistisk forhold til data. Det er mange anekdoter om hvordan mange av de største IT-selskapene legger til rette for jobbing døgnet rundt for sine ansatte. F.eks. regelen om at ingen ansatte i Google skal behøve å gå lenger enn 25 skritt til nærmeste kaffebar. Mange av disse historiene ble bekreftet gjennom intervjuene jeg gjorde. I Google hadde f.eks. alle ansatte tilgang til matbufeer med gjennomgående førsteklasses innhold, inkludert utelukkende biologisk dyrket mat, hummer og sushi. Dette inkluderte også besøkende, og vi som kjente noen som jobbet i Google gikk i stadig håp om å få en invitasjon. Yahoo, som jeg besøkte, tilbød gratis oljeskift, gratis dry cleaning (dette var for øvrig ganske vanlig i mange IT-bedrifter), eget postkontor, egen frisør, gratis kaffebar og selvsagt en sterkt subsidiert kantine. En av mine kvinnelige informanter i Yahoo fortalte at hun var glad for at de ikke hadde gratis mat stående framme på hvert kontorplan, slik den forrige bedriften hun hadde jobbet i hadde. Dette hadde medført uønsket vektoppgang for flere, inkludert henne selv.

Dette har selvsagt og kanskje med rette ført til at disse bedriftene er under sterk mistanke for å lokke sine ansatte vekk fra et sunt familieliv og til et liv bestående av bare jobbing. På den annen side var det mitt inntrykk at disse tilretteleggingene og fleksibiliteten som bedriftene tilbød langt på vei gjorde det enklere for de fleste å organisere jobb og familie. En alenemor i Google hadde to barn på åtte og tre år og jobbet et sent skift for å ta seg av treåringen sin selv på dagtid, fordi hun fortsatt ammet henne. Eksmannen som var arbeidsledig og som hun forsørget (og som for øvrig nettopp undergikk et kjønnsskifte), passet barna på ettermiddagen. En annen større IT-bedrift som jeg intervjuet i, var kjent for å være opptatt av de ansattes balansering av jobb og familie og oppfordret folk til ikke å jobbe overtid. De hadde også et svært fleksibelt syn på oppmøte og det å jobbe hjemme. Det var helt frivillig om de ansatte ville delta på møter personlig eller om de ville ringe inn til møtene. Ingen behøvde å gi beskjed om dette på forhånd. Mange av de ansatte jobbet helt eller delvis hjemmefra. Å ta de fire vanlige svangerskapsmånedene var oppfattet som uproblematisk og vanlig. Hvis man ønsket det kunne man også jobbe deltid. To av kvinnene jeg intervjuet i denne bedriften hadde forøvrig hjemmeværende menn som tok seg av barna.

Generelt oppfattet alle mine informanter bedriften sin som fleksibel, og de færreste syntes de jobbet mye overtid. Blant de fleste var det en oppfatning om at IT-industrien var pionerer med hensyn til å tilrettelegge for arbeidstakere i form av fleksible løsninger og tjenester og dermed være familievennlige. (Dette støttes for øvrig av Peter Meikins og Peter Whalleys bok Putting work in its place. A quiet revolution (Cornell University Press 2002)). Flere sammenlignet jobben de hadde i dag med andre jobber de hadde hatt tidligere som de mente hadde vært mer stressende og krevende. Spesielt ble østkysten oppfattet som å ha et mindre familievennlig arbeidsliv. Der var det et mye sterkere fokus på å vise at man jobbet mye og mer "impression management", noe som bunnet i at gamle prestisjefylte bransjer innenfor jus og økonomi bidro til å opprettholde en annen yrkeskultur.

IT-bedrifter i Silicon Valley ble til sammenligning beskrevet som uformelle, med mer fokus på trivsel, felleskap og humor blant de ansatte. Særlig de som hadde vært med på ulike oppstartsbedrifter, beskrev disse som preget av mye jobbing, men også av samhold og fellesskap og et dynamisk og kreativt miljø. De fleste av dem jeg intervjuet fant også det de holdt på med som så interessant og givende at de ikke hadde noen ønsker om å skifte jobb. I den grad de skiftet jobb, handlet det vanligvis om at de følte at de trengte nye utfordringer. Ofte ønsket de å lære enda mer, enten fordi de følte at de hadde vært i bedriften lenge nok eller fordi den hadde vokst seg så stor og etablert at jobbene begynte å bli rutinepreget og kjedelige.

Dette betyr selvsagt ikke at det var uproblematisk å forene det å ha barn med å jobbe fulltid. For eksempel var det flere som pekte på at teknologiutviklingen skjedde så fort at det å være borte i et par måneder i svangerskapspermisjon var nok til å bli akterutseilt. I tillegg var det et spørsmål om økonomi. Barnepass var dyrt. Enkelte ventet med å få barn, rett og slett fordi de ikke hadde råd. To kvinner som ventet barn på intervjutidspunktet, hadde valgt å slutte i jobben før barnet var født fordi de ønsket å prøve ut å være hjemme med barn. Begge disse hadde fått tilbud om å komme tilbake etter permisjon, men var altså ikke sikre på om de ønsket det. De ville slippe å ha den beslutningen hengende over seg etter at de hadde fått barn. Det var også en tendens til at kvinnene når de ønsket å få barn, søkte seg over til bedrifter som var mindre "cutting edge" og hadde mer etablerte produkter. Dermed tilbød de muligheter for mindre og roligere arbeid, hvor jobben i mindre grad handlet om teknologiutvikling og mer om teknologi i bruk.

Etter å ha hørt disse kvinnenes veldig positive utlegninger om jobb kom det nærmest som et sjokk på meg at flere planla å være hjemme når de fikk barn. Noen av dem innrømmet riktignok at det var en mulighet for at de ville kjede seg veldig eller gå på veggen etter en stund. Flere av de som ikke hadde barn, sa likevel at de ønsket å prøve det ut først for så å se hva de ønsket etter hvert. Mange av de som hadde barn, sa at de hadde ønsket å være hjemme med barn en lengre periode, hvis de hadde hatt råd til det. Inntrykket av at mange mødre ønsket å være hjemme ble også befestet gjennom møtet med skole og foreldre. Med to barn på seks og ti i henholdsvis barne- og middelskole, fikk vi en interessant erfaring med å være forelder. Det var lett å komme i kontakt med andre foreldre, fordi mange mødre, først og fremst, var hjemmeværende og det var et høyt aktivitetsnivå når det gjaldt å organisere såkalte 'playdates'. Blant de hjemmeværende mødrene vi møtte, hadde omtrent samtlige universitetsgrader eller tidligere karrierer. Etter hvert var det imidlertid lettere å skjønne hvorfor mange mødre foretrakk å ikke jobbe hvis økonomien tillot det. Å være en vellykket forelder, og kanskje særlig mor, krever en annen oppfølging av barn og skole enn hva vi var vant til fra Norge. Vår skole var, i likhet med mange andre skoler i området, kjent for å være høyt rangert og svært konkurranseorientert. Foreldre flyttet gjerne til dette området for å få barna sine inn på denne skolen, som bl.a. hadde et uttalt mål om å gjøre barna spesielt gode i matematikk.

Følgelig var det også en omfattende jobb for foreldre å følge opp på flere plan: med lekser og skolearbeid selvsagt, særlig hvis man ikke hadde råd til å ansette en egen hjelpelærer som hjalp barna etter skoletid. I tillegg kom forventningen om en betydelig frivillig innsats i skolen. Å delta og hjelpe til i klasserommet var vanlig, og det var daglig mødre til stede på skolen. Deltakelse på ekskursjoner (dette var ofte en måte for far å yte sitt en gang i blant), samt bidrag bestående i å sy kostymer, bake kaker, og lignende, var også forventet. Videre ble man sentralt plassert i foreldreklikken (blant de som betyr noe) hvis man jobbet aktivt med å skaffe penger til skolen. Pokerkvelder for mammaer var blant de mer sofistikerte måter å gjøre dette på, eller å arrangere cubanske dansefester eller Stillehavscruise for foreldre til stive priser, hvor inntektene gikk til skolen. Man kunne også bidra gjennom å forhandle fram gunstige avtaler med leverandører av bøker, materiell eller varme lunsjer til skolen o.l.

De aller rikeste av foreldrene kunne imidlertid komme langt ved bare å donere astronomiske summer til skolen. Resultatet av dette kom på slutten av skoleåret i form av en glanset brosjyre med informasjon om hvilke foreldre som var henholdsvis i gullsjiktet, sølvsjiktet og bronsesjiktet når det gjaldt donasjoner, og hvor mye de hadde gitt. Som uvitende norske foreldre i dette systemet følte vi oss naturlig nok temmelig perifere blant andre foreldre i enkelte sammenhenger. Men også mine kvinnelige informanter med barn i IT-industrien fortalte hvordan de følte seg utenfor klikken av mødre i skolen fordi de ikke hadde så mye tid å bruke på å bidra og sette seg inn i alt som skjedde. For eksempel var det en kvinne som fortalte at andre mødre syntes at det var vanskelig å arrangere 'playdates' med hennes barn fordi de påstod at "de visste aldri når hun jobbet". Det oppfattet denne informanten som en urimelig påstand og en måte å ekskludere henne og hennes barn på.

Det kan virke som om IT-industriens bedriftskulturer er et mye mindre hinder for en vellykket balansering av jobb og familieliv enn kravene om vellykket mødreskap og økonomiske forskjeller i Silicon Valley. Vår erfaring er at som norske foreldre, særlig hvis begge er i full jobb, må man være forberedt på at det kan kreve en betydelig innsats for å balansere jobb og familie. Å legge til rette for at barna skal integreres og trives i skolen er krevende men også veldig givende. Mulighetene for å bli inkludert er imidlertid mange, hvis man tar seg tid til å gripe dem, og kveldsjobbing kan være en god løsning.