Statens eller mammas problem?

Statens eller mammas problem?

Når skandinaviske småbarnsforeldre mangler barnehageplass, er de ikke i tvil om at staten har et ansvar for å hjelpe dem. I store deler av Europa er barnepass foreldrenes private problem, som må løses med minst mulig ulempe for sjefen og kollegene.

Om staten legger til rette for at både mødre og fedre kan ha lønnet arbeid handler ikke om penger, men om prioriteringer, mener sosiolog Sevil Sümer. (Ill: iStockphoto)

Storbritannia: En kvinne går ned i 60 prosent stilling for å få mer tid til barna sine. For å slippe å ha dårlig samvittighet for de problemene dette skaper for arbeidsplassen og kollegene, ber hun om å bare få utbetalt 50 prosent lønn. Det får hun selvsagt innvilget av sjefen.

Denne historien fortelles av sosiolog og førsteamanuensis Sevil Sümer, som har forsket på balansen mellom arbeid og familieliv i flere europeiske land, og skrevet en bok som gjennomgår forskning på arbeid med likestilling innenfor EU og i de skandinaviske landene. Etter å ha tatt mastergrad i sitt hjemland Tyrkia, flyttet hun til Norge og tok doktorgrad her. Nå tilbringer hun halve året i Norge og den andre halvparten i Tyrkia, og har lang erfaring med å diskutere skandinaviske velferdsordninger med kolleger lenger sør.

Handler ikke om penger

– Jeg møter ofte holdningen at situasjonen i middelhavslandene ikke kan sammenlignes med det rike Skandinavia – søreuropeere mener at de ikke har råd til velferdsordninger som ett års fødselspermisjon, barnehageplass til alle, og at staten tar ansvar for eldreomsorgen. Men det handler ikke om penger, men om holdninger og prioriteringer, sier hun bestemt.

Pengene finnes, mener hun, det er bare å omprioritere hva staten bruker dem på. Men det er her holdningene kommer inn.

– I store deler av Europa er holdningen at staten ikke skal blande seg inn i familielivet. Når jeg forteller søreuropeiske kolleger at barnehager er et stort tema i den norske valgkampen, blir de veldig overrasket. De mener at det handler om en stor kulturforskjell, forteller Sümer.

Heller ikke denne forklaringsmodellen blir godtatt av sosiologen.

– Det handler ikke bare om kultur, det er holdninger som kan endres gjennom politiske avgjørelser. Det ser vi på fedrekvoten i det norske systemet for foreldrepermisjon; Fedre flest tok tidligere i liten grad permisjon selv om rettigheten kunne benyttes av begge foreldrene, men da det kom en egen kvote gikk det svært kort tid før en stor andel fedre benyttet seg av denne, sier hun. Hun mener derfor at kvoter er viktig for å få til strukturendringer på likestillingsfeltet.

– Det er viktig at samfunnet ikke ser på barn som foreldres private problem, men at offentlig politikk gjenspeiler at samfunnet har et felles ansvar for barna, mener Sümer.

Gjennom forskningsprosjektet Transitions: Gender, Parenthood and the Changing European Workplace, som Sümer var tilknyttet i perioden 2003 til 2005, fikk hun godt innblikk i EUs politikk på området. I den nye boka, European Gender Regimes and Policies, gjennomgår hun en stor mengde forskning omkring europeiske ordninger for foreldreskap i tillegg til resultater fra Transitions-prosjektet.

Dårlig kunnskap om rettigheter i EU

Ikke alle bestemmelser som gjøres av EU er bindende for medlemslandene, og historisk sett har regelverk omkring balansen mellom arbeids- og familieliv i liten grad vært det. Men i 1996 kom et direktiv om at alle medlemslandene plikter gi arbeidstakere tre måneders foreldrepermisjon ved fødsel. Denne rettigheten er ikke knyttet til kjønn, men kan deles mellom foreldrene om de ønsker det


Sevil Sümer (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Imidlertid er det ikke krav om at permisjonen skal være lønnet. Dessuten oppdaget forskerne i Transitions-prosjektet at mange EU-borgere ikke kjenner til at de har disse rettighetene. Og om de kjenner til dem, er det fortsatt ikke sikkert at de får brukt dem. Sjefen kan motsette seg permisjoner eller andre løsninger som gjør hverdagslivet lettere for småbarnsforeldre – eller arbeidstakerens egen samvittighet stopper dem fra å kreve sin rett.

Kunnskap om rettigheter er dessuten knyttet til klasse.

– I Portugal så vi at arbeidstakere i lavere sjikt ikke kjente til permisjonsrettighetene sine, eller de turte ikke å kreve dem, fordi de var redde for å miste jobben. Blant ansatte i middelklassejobber var det langt flere som benyttet seg av permisjoner, sier Sümer.

Forbilde for EU

– EU ser på Skandinavia som et forbilde. Dette skyldes i stor grad at Skandinavia har holdt fødselstallene bedre oppe enn resten av Europa, samtidig som kvinnene er i lønnet arbeid. At Finland og Sverige ble medlemmer, har også hatt en effekt, blant annet gjennom at kvinner fra disse landene har inntatt viktige posisjoner i EU-systemet, sier forskeren.

En del feminister har kritisert EU som et neoliberalt prosjekt, hvor tilrettelegging for at kvinner skal kunne ha lønnet arbeid kun er motivert av økonomisk vinning.

– Dette er viktig kritikk, men i sammenligning med USA mener jeg å se at sosial inkludering er et viktig aspekt ved EUs likestillingspolitikk. Nå er jo EU stort og med mange ulike meninger, men mange er reelt opptatt av at kjønnsperspektivet ikke bare skal være på papiret, sier Sümer, og fortsetter:

– Det at kvinner trengs i arbeidslivet gjør at arbeidsdeling i familien blir et offentlig anliggende, i og med at ulønnet omsorgs- og husarbeid hindrer kvinners deltakelse i lønnsarbeid.

En annen kritikk en del feminister retter mot EU er at kjønnsnøytrale lover virker konserverende på kjønnsrollemønstre, i og med at det er kvinnene som benytter seg av fleksible løsninger i arbeidslivet.

– Dette er knyttet til det vanskelige temaet gender mainstreaming; der kjønnsperspektivet integreres på alle nivåer og områder i offentlig og privat sektor, i stedet for at man snakker om kvinners rettigheter spesielt. I mange land ser vi at når ansvar for likestilling spres på flere departementer, kan resultatet bli at likestillingsarbeidet svekkes som helhet, påpeker Sümer.

Virkningen av mainstreaming og også av interseksjonalitet (en teoretisk modell som er utviklet for bedre å kunne analysere hvordan forskjellige former for undertrykking møtes og virker sammen på samme person eller gruppe) er tema hun skal se nærmere på i tiden som kommer, gjennom sin stilling som faglig koordinator for det EU-finansierte FEMCIT-prosjektet.

Men i utgangspunktet er Sümer optimistisk i forhold til EUs evne til å trekke resten av Europa i retning av de velferdsordningene hun liker godt i Skandinavia.

– Det skjer endringer, og det er viktig at ting kommer på papiret. Mange av mine europeiske og tyrkiske kolleger er positive til endringer som kommer gjennom EU-systemet.