Ser ikke mannen bak pasienten

Kari-Anne Bjørnerud har intervjuet ni unge menn om deres opplevelse og håndtering av det å ha kreft til sin masteroppgave. Det er mye som gjør en sykdomssituasjon vanskelig, men noen ting går igjen i mennenes fortellinger: De synes det kan være vanskelig å kommunisere med helsepersonell. Mange føler seg nesten glemt som personer i sykdomsbildet. Flere sier det er lettere å åpne seg for kvinnelige leger.

Mer informasjon ønskes

På den ene siden savner Bjørneruds informanter mer og bedre informasjon fra helsevesenet. Grovt karikert opplever mennene at de går gjennom ulike undersøkelser hos legen, og deretter får en diagnose. De blir sendt hjem, og hører ikke mer før de blir kalt inn til videre behandling. Denne ventetiden kan være uker lang, og gir dermed nok av tid til å stille seg spørsmål. Hva skjer? Skal jeg dø, eller overlever jeg dette? Hva slags behandling skal jeg få?

– Mennene går gjennom mange tanker og bekymringer i denne tiden, og flere føler seg alene og hjelpeløse, forklarer Bjørnerud. Også etter at mennene er erklært friske, dukker det opp situasjoner som understreker informasjonssavnet.

 I samme båt

– De etterlyser det å få mer kunnskap om bivirkningene. Nesten alle har fått fysiske bivirkninger av behandlingene, men de kan være vanskelig å dokumentere. Mennene opplever problem med å bli tatt på alvor av fastlegen når de tar opp for eksempel økt trøtthet, sier Bjørnerud.

Det er først når de blir med i kreftforeningens ungdomsgruppe at mennene føler at de forstår hva som skjer med kroppene deres, at de ikke er de eneste med bivirkninger, og at reaksjonene er reelle. Først blant likesinnede opplever de anerkjennelse og forståelse.

Kjønnede kommunikasjonsforskjeller

Kreftdiagnosen blir vanskelig å håndtere når dårlig kommunikasjon med helsepersonell fører til manglende kunnskap. Mennene vet ikke hva de kan forvente seg, hva som er normalt og hva de skal reagere på.

– Flere av de jeg har intervjuet peker på at menn og kvinner kommuniserer på ulike måter. De opplever at det er stor forskjell på å ha kvinnelig og mannlig lege, og at det med en mannlig lege blir mindre rom for å stille spørsmål.

Hos en mannlig lege føler noen av de kreftrammede mennene at de nesten er i veien og forstyrrer, at de skal skyfles unna på samlebånd, og at det ikke åpnes opp for å stille spørsmål. Kvinnelige leger, derimot, gir inntrykk av å se hele personen, bruker lengre tid og stiller spørsmål om både sykdommen og livet for øvrig.

– Mennene føler at det er tid for mer enn bare testene før man må ut av kontoret. Derfor har også flere byttet til kvinnelig fastlege.

Kommunikasjonsforskjeller knyttet til kjønn behøver ikke å være den eneste forklaringen, men også det at det er lettere for menn å åpne seg for kvinner. Stilt foran andre menn kan det bli å avsløre svakhet, når mennene viser usikkerhet eller frykt.

– Informantene mine kommer derimot også med flere eksempler på sosiale situasjoner, hvor kvinnelige venner og bekjente er flinkere til å stille spørsmål og gripe tak i kreftdiagnosen. Andre menn ler og fleiper det bort, eller tier det i hjel, legger Kari-Anne Bjørnerud til.

Helsevesenet gå i seg selv

Bjørnerud mener helsevesenet må ta den utfordringen det er å bedre kommunikasjonen mellom etat og pasient.

– Flere av mennene jeg har intervjuet reagerer på den maskuline kommunikasjonsformen mange leger har. Det er derfor viktig å ta til etterretning at mannlige pasienter kan føle det problematisk å stille spørsmål, vise svakhet, redsel og bekymringer. Hvordan kan kommunikasjonspraksisen endres for å imøtekomme disse savnene?

Noe av svaret ligger kanskje i noe Bjørneruds informanter selv påpeker, at kvinnelige leger gir større inntrykk av å se hele mennesket, og å bruke mindre fagspråk.

– Jeg har fått episoder hvor legene beskriver behandlinger og operasjoner så klinisk at mennene føler seg glemt. «Vi kutter slik, fjerner legemet sånn, syr igjen, og dett var dett». Det er personer bak sykdomsbildet, understreker Bjørnerud.

Reelle klisjeer

Kari-Anne Bjørneruds funn bekrefter tidligere forskning, som slår fast at menn ikke er flinke til å oppsøke legen. Menn overser symptom, venter for lenge, tror plagene skal gå over. Mange opplever at situasjonen må bli akutt før de kommer seg til lege. Menn tar ikke selv ansvar for egen helse, men blir presset av partner, venner og familie til å oppsøke lege. På samme måte er det ofte kvinnelige familiemedlemmer som skaffer informasjon, og som spør leger og annet helsepersonell for å få vite mest mulig. Kvinnene tør der menn føler seg handlingsbundet.

Bjørnerud mener det kommer av en manglende vilje til å se seg selv som svak. Menn skal i vår kultur være sterke, og svakhet er et nederlag. Å innse at man er syk kan dermed være vanskelig, også å vise redsel og usikkerhet er en måte å tape ansikt.

Mennene har også vært opptatt av det de kaller en klisjé, hvordan sykdommen skaper et skille mellom før og nå.

– Før var de ikke opptatt av egen helse, de lyttet ikke til kroppen, de arbeidet hardt og hadde mer materielle verdier i livet. Etter sykdommen har familie og venner kommet mer i sentrum og mange har byttet til roligere og mindre krevende jobber. De driver ikke lenger rovdrift på kroppen, og er mye flinkere til å lytte til dens signaler, oppsummer Bjørnerud.

Frykten for tilbakefall er alltid til stede for mennene. De Bjørnerud har intervjuet ble erklært friske for fra tre til tretten år siden. Mennene føler seg derimot ikke friske, de har bare ikke fått tilbakefall.

– Det er fremdeles tanker og bekymringer i hverdagen deres. Dette blir tydeligere rundt de årlige etterkontrollene, som kan være en belastende periode. De er ikke syke, men de er ikke friske heller.