Hvem må vike?

Hva er viktigst, å hindre kjønnsdiskriminering eller å sikre religionsfriheten? Hvordan bør flerkulturelle demokratier håndtere ulike diskrimineringsvern på kollisjonskurs? Dette var blant spørsmålene på seminaret «Multiple discrimination and equality agendas: Intersectionality in practice» på Universitetet i Oslo.

Titia Loenen presenterte nederlandsk interseksjonalitet i praksis. Hun har undersøkt hvordan antidiskriminerings-kommisjonen har håndtert saker der religionsfrihet kommer i konflikt med andre rettigheter. Loenen er professor i jus og kjønn ved Universitetet i Utrecht og har forsket på menneskerettigheter, internasjonal, europeisk og nederlandsk antidiskriminerinsglov og familierett.

Slipper å håndhilse

En av kommisjonens mest kontroversielle saker kom fra en kvinnelig lærer som ble suspendert fra jobben, fordi hun nektet å håndhilse på mannlige kolleger. Læreren hevdet at hennes religion, islam, forbød henne å ha kroppskontakt med det motsatte kjønn og at et krav om håndhilsing dermed var et brudd på religionsfriheten. Hun klaget arbeidsgiveren inn for antidiskrimineringskommisjonen og fikk støtte:

– Kommisjonen mente håndhilsing ikke kan være noe krav, så lenge man finner andre måter å hilse respektfullt på. Men samtidig understreket de at det kan kreves at man hilser på alle på samme måte, uavhengig av kjønn.

– Smidig og prinsippfast på en gang, sier Loenen om avgjørelsen. Man unngikk konflikt, men krevde samtidig respekt for kjønnslikestilling som prinsipp.

Anti-islam

Nederlandske medier presenterte kommisjonens avgjørelse med overskrifter som «mannlige arbeidstakere har lov til å nekte å hilse på kvinner». Delvis på grunn av denne framstillingen skapte avgjørelsen sterke reaksjoner i Nederland. Innvandrings- og integreringsminister Rita Verdonk, eller «Tøffe Rita» som hun gjerne kalles, krevde hele antidiskrimineringskommisjonen oppløst og nedlagt. Men reaksjonene kom ikke av bekymring for likestillingen.

– Det var islamkritikerne som reagerte. Saken går rett inn i forestillingen om at muslimene ikke vil tilpasse seg det nederlandske samfunnet. Feministene forholdt seg tause, i redsel for å ytre noe som kunne tas til inntekt for den ekstreme høyresida.

Burka-nekt på sosialkontoret?

Også muslimske ansiktsslør har skapt kontroverser, i Nederland som i flere andre europeiske land. Kan for eksempel sosiale rådgivere nekte å snakke med kvinner med burka eller niqab, fordi de synes sløret gjør kommunikasjonen vanskelig? Antidiskrimineringskommisjonen sier nei. Kvinnenes rett til å dekke ansiktet sitt må respekteres, eller så kan man sørge for at de får snakke med en kvinnelig ansatt. Loenen synes avgjørelsen er problematisk:

– Ansiktsslør hemmer utvilsomt kommunikasjonen. I dette tilfellet så mye at rådgiverne opplevde at de ikke fikk gjort jobben sin. Mimikk betyr mye, særlig når klientene ikke snakker rådgiverens språk særlig godt.

– Risikerer mer kjønnsdiskriminering

Loenens bekymring knytter seg imidlertid ikke bare til praktiske problemer.

– Jeg mener man må sette en grense ved kjønnssegregasjon. Hvis argumentet «det er bare å hente en kvinnelig kollega» blir en generell linje, risikerer man en utstrakt kjønnssegregasjon i det offentlige rom. Det er kjønnsdiskriminering og et brudd på likestillingsloven.

– Men risikerer man med motsatt politikk å ekskludere de slørkledte kvinnene fra det offentlige rom?

– Det argumentet forutsetter at kvinnene ikke velger sløret selv. Hvis de velger det selv, blir spørsmålet hvem som skal tilpasse seg, kvinnene eller sosialrådgiverne? Hvorfor er det viktigere å respektere kvinnenes rett til å dekke seg til enn andres rett til å nekte å snakke med dem?

– Men «valg»er vel heller ikke et uproblematisk begrep?

– Nei, jeg er enig i at det i praksis er et vanskelig å avgjøre, men prinsippet står fast; dersom sløret er selvvalgt, er det uproblematisk å forby det i enkelte sammenhenger.

Interseksjonalitet i praksis

Loenen var en av flere internasjonale innledere på seminaret som tok for seg hvordan britisk, nederlandsk og norsk antidiskrimineringspolitikk håndterer såkalt "interseksjonalitet". Begrepet interseksjonalitet ble introdusert på midten av 1990-tallet av den amerikanske jusprofessoren Kimberley Crenshaw, i essayet Mapping the margins. Begrepet setter søkelys på hvordan ulike maktforhold påvirker og skaper hverandre. For eksempel sees kjønn, klasse og etnisitet ikke som isolerte kategorier, men som faktorer som virker sammen. Interseksjonalitet har de siste årene hatt stor innflytelse som politisk rammeverk for forskere og andre som jobber med internasjonale kvinnerettigheter.

Seminaret ble arrangert av nettverket Feminisme og multikulturalisme (FEMM). FEMM har til nå vært et løst nettverk av forskere, studenter og andre med interesse for feltet, hovedsakelig fra Oslo. Med bevilgning fra Forskningsrådets IMER-program tar de nå mål av seg å bli et nasjonalt forskernettverk. Styringsgruppa består av Anne-Britt Flemmen og Christine Jacobsen fra henholdsvis Tromsø og Bergen, og Beatrice Halsaa, Hege Skjeie, Anne Hellum og Rachel Paul fra Oslo.