Advarer mot kjønnsblindhet og kjønnsessensialisme

Kirsti Malterud er professor II ved Universitetet i Bergen og tilknyttet Forskningsenheten for almen praksis ved Universitetet i København. I tillegg arbeider hun som fastlege i Bergen. Nylig innledet hun på konferansen "Det likestilte samfunn? Betydninger av kjønn i helse og velferd", på Universitetet i Stavanger.

– Kjønnsblindhet er gjennomgående i medisinen, mener Kirsti Malterud.

– Hvorfor er det slik?

– Det skyldes først og fremst den biomedisinske tradisjonen med illusjoner om at det finnes objektive, evigvarende og urokkelige fakta, slik vi for eksempel ser det i medisinens sykdomsbegrep, der sykdom forutsetter at legen gjør 'objektive funn' uten hensyn til sammenheng og fortolkninger. Men det er ikke bare biomedisinens feil at kjønn blir usynlig. Vi har også en humanistisk tradisjon i medisinen som for eksempel brukes til å hevde at interesse for mennesker er nok, og at man ikke behøver å ta hensyn til kjønn.

– Vil du si at den biomedisinske tradisjonen står like sterkt i dag som for 10 - 20 år siden?

– Ja, absolutt. Biologi ansees fortsatt som viktigere enn sosiale faktorer som levekår, kultur og identitet, selv om dette også hører med. I tillegg eksisterer det en forestilling om at likestilling nå er innført, og dermed behøver man ikke tenke noe særlig på kjønn.

Feil kunnskapsgrunnlag?

I foredraget viste Malterud til debatten i 1999 da det ble lagt fram en offentlig utredning om kvinners helse i Norge. Daværende president i Legeforeningen, Hans Petter Aarseth, uttalte at: "Legene møter disse pasientene som mennesker, ikke som menn eller kvinner. Ut fra den kunnskap de besitter om egne og andres diagnostiske ferdigheter og behandlingsmuligheter, gjør de så godt de kan for den enkelte pasient."

– Aarseth understreket at man gjør sitt beste ut fra det kunnskapsgrunnlaget man har, kommenterer Malterud.

– Men da er det kanskje noe galt med kunnskapsgrunnlaget som gjør at kjønn blir usynlig. Vi kan bruke begrepet 'andronormativitet' for å beskrive hva som karakteriserer dagens kunnskapsgrunnlag, der det medisinske normalmennesket er en mann. Da blir kvinnen noe spesielt, et avvik som må begrunnes og behandles spesielt, påpeker Kirsti Malterud.

Hun er opptatt av at vi skal lære mer om kjønnsforskjeller i symptomer, men advarer samtidig mot for mye fokus på at kvinner er slik, mens menn er sånn.

– Det er selvfølgelig viktig å finne ut hvordan kvinner opplever og forteller om symptomer på hjerteinfarkt, og hvordan disse symptomene skiller seg fra menns. Men da er det lett å gjøre alle kvinner like og alle menn like, som om dette var biologiske lovmessigheter. Det er lett å glemme at det kan være store variasjoner kvinner imellom og menn imellom, understreker Kirsti Malterud.

Forskjeller kvinner og menn imellom

– Hvordan bør man så jobbe med kjønn i medisinen?

– Vi må synliggjøre kjønnede mønster for helse og uhelse, og vi behøver kunnskap om kjønnsforskjeller i symptomer – slik at det blir mulig å stille riktige diagnoser. Men jeg vil advare mot den kjønnsessensialismen dette har en tendens til å skape. Det er viktigere å spørre om når kjønn betyr noe, hvilke betingelser som utformer måtene kjønn gjøres på, og hvilke konsekvenser dette har for sykdom og helse.

Det nytter

Selv har Kirsti Malterud i flere år, både som kliniker og forsker, arbeidet med kvinner som har såkalte ubestemte helseplager – det vil si subjektive symptomer uten at legen finner ut hva som er galt.

– I stedet for å konstatere at kvinnen ikke er syk, bør vi innenfor medisinen utforske hva det er med kjønn som gjør at vi ikke finner ut hva som plager henne, og hvordan kjønn kan være med på å skape ulike helseskadelige belastninger. her finnes ingen fasitsvar. Det er for eksempel ikke slik at alle kvinner med ubestemte plager er blitt seksuelt misbrukt som barn, understreker Malterud.

I 1991 laget sosiologen Dag Album en undersøkelse blant leger om hvilke sykdommer det ga prestisje å jobbe med. Fibromyalgi kom på sisteplass av nesten førti ulike lidelser. Kirsti Malterud mener holdningen til kvinner med ubestemte plager har endret seg noe siden den gangen.

– Jeg opplever mye positiv respons på arbeidet som er gjort for å øke kunnskapen om denne pasientgruppen. Mange leger har følt mye utilstrekkelighet i møte med pasientene og er takknemlige for innspill om hvordan det går an å forstå mer. Dette er et eksempel på et felt hvor man innenfor medisinen tenker annerledes nå enn for femten år siden. Det nytter med andre ord å sette kjønn på dagsorden.

Et eksempel til etterfølgelse

– Har kjønn i helse en plass i undervisningen når framtidas medisinere utdannes?

– I Norge er dette alt for dårlig. I Trondheim har de en del om kvinnehelse i legeutdanningen, mens de andre lærestedene fortsatt er kommet kort. Umeå i Sverige er imidlertid et universitet hvor de virkelig har lyktes i å sette kjønn og helse på dagsorden. De har laget en egen lærebok og det planlegges et større forskningsprosjekt.

– Hvordan har de fått det til?

– I Umeå var det flere dyktige kvinnelige medisinere som alle var opptatt av kjønn og helse, og de klarte å gå sammen om å få dette skikkelig integrert i undervisningen. I tillegg har det helt klart betydning at den akademiske statsfeminismen er sterkere i Sverige enn her til lands, avslutter Kirsti Malterud.