Hjertemenn

Ulla-Britt Lilleaas har intervjuet 14 menn i alderen 42-70 år, som alle har hatt hjerteinfarkt. Hun har snakket med dem om deres forståelse av kropp, helse og egen sykdom.

– Vi er vant til at kvinner bekymrer seg, men denne studien har lært meg at menn bekymrer seg vel så mye, fastslår hun.

– Men de bekymrer seg kanskje for andre ting, både før og etter de blir syke. Før de ble syke, var de bekymret over store utgifter til hytte, hus, ferier og fritidsaktiviteter for barna. Etter at de ble syke, kan de enten ikke jobbe så mye som før, eller de har helt måttet gi opp jobben. Da handler bekymringene mer om hvordan de skal klare å forsørge familien mer generelt, forteller Lilleaas.

Mennene forteller at de har kjent et press fra familien om å skaffe nye forbruksting og finansiere reiser. Og selv om konene deres også arbeider, er slike ting mannens ansvar, siden det er han som tjener mest.

– Det har sine fordeler å være den i familien som gjør karriere og som tjener mest penger, men det kan også ha sine omkostninger å alltid ha fokus på konkurranse, prestisje og makt, sier Lilleaas.

– Jeg tolker disse mennenes forhold til forsørging og familieøkonomi som en form for avmakt. Forsørgeransvaret lærer de seg tidlig; at det er mannen som har ansvaret for å skaffe penger til det familien ønsker seg. Jeg mener dette er noe som tas for gitt, og som derfor også diskuteres lite når parforhold studeres.

Våknet fra døden - så går de videre

Mennene har en svært alvorlig sykdom. Flere av dem har opplevd det den amerikanske sosiologen Kathy Charmaz kaller å våkne fra «døden».

– Noen av mennene legger om livet sitt etter dette. De mener at sykdommen har gitt dem mer kontakt både med egne følelser og med familien. Andre vil helst bare glemme det hele og gå videre. «Det er ikke noe å henge seg opp i», sier en. «det kommer en dag i mårra», sier en annen.

– Jeg tror at å virkelig reflektere over det som har skjedd er så skummelt og angstfylt at de heller lar det være, sier Lilleaas.

På en måte mener hun det er godt at de ikke dveler ved sykdommen, men det er viktig å stoppe litt opp.

– Og enkelte av mennene forteller at de er blitt mer følelsesmennesker. At de for eksempel ikke kan se fæle ting på TV, for da begynner de å grine. Noen beskriver det som «å åpne ei kran», og det som renner ut er masse følelser.

Flere har angst, og føler at de må være på vakt mot nye anfall, eller i verste fall beredt på å dø. En er redd for å sovne om kvelden, en annen forteller at han ikke lenger drar alene på hytta, for da tenker han bare på at det kan skje igjen.

– Mens de som anlegger en tøffere stil helst vil snakke om det tekniske ved operasjonen og at kroppen nå er reparert, forteller Lilleaas.

Tier

Hun mener helsevesenet i liten grad forholder seg til den psykiske siden av det å bli så syk.

– De jeg har intervjuet er alle rekruttert gjennom Landforeningen for hjerte og lungesyke (LHL). Selv om ikke alle benytter seg av LHLs tilbud om informasjon, samtaler og profesjonell hjelp, synes de det er veldig bra at denne muligheten finnes. Fra sykehuset har de fått lite informasjon.

– Men hvorfor spør du ikke, har jeg ofte replisert. Nei, det blir ikke til det, svarer de da.

Lilleaas mener menn er dårlig rustet til å takle denne typen kriser.

– Jeg har også sett det hos en annen gruppe menn jeg har intervjuet: old boys i et idrettslag. Noen av disse hadde også opplevd alvorlig sykdom og stress. Men når vi kom inn på dette lukket de seg. Og de snakket heller ikke med familie, venner eller lagkameratene om sykdommen.

Til lege i ambulanse

Når mennene beskriver hva som skjedde da de ble syke, omtaler flere det som «et lyn fra klar himmel».

– Men hvis jeg spør om de virkelig ikke hadde merket noe på forhånd, så sier de at de nok kjente på seg at noe var galt, forteller Lilleaas.

– Bildet de gir av den kroppen som var før, er en sterk, utholdende og alltid arbeidende kropp som sjelden eller aldri var syk.

Lege har imidlertid de fleste av dem ikke oppsøkt. Ikke før de ble kjørt til sykehus med ambulanse eller i helikopter.

– Og manglende legebesøk begrunner de alltid med at de hadde for mye å gjøre. Jobben krevde sitt. Tegn på at noe var galt med kroppen feide de bare under teppet.

Lilleaas mener at kvinner også kan ha en tendens til å møte sykdomstegn slik. Likevel mener hun det er forskjell.

– I et tidligere prosjekt intervjuet jeg kvinner med kroniske muskelsmerter. En del av disse hadde tidligere hatt kreft og andre alvorlig sykdommer. Noen av dem hadde bare gått med det, helt til det virkelig ble alvorlig. Men de aller fleste hadde i det minste snakket med venninner om bekymringene sin. Disse mennene gjør ikke det. De snakker ikke med familien og ikke med kompisene.

– En av mennene, «Jonas», ble dårlig mens han hjalp en kamerat å flytte. Han ville skjule for kameraten at han følte seg syk, derfor gikk han og la seg ned på badegulvet. Der kom han seg litt, men på vei hjem med sykkel kollapset han på fortauet og måtte hentes av ambulanse.

– Selv om hjerte- og karsykdommer regnes som en maskulin sykdom, virker det som å bli alvorlig syk på denne måten stemmer veldig dårlig med bildet av den sterke mannen.

En alltid arbeidende kropp

Ulla-Britt Lilleaas er opptatt av de kjønnede vanenes betydning for menns helse. Og at disse mennenes identitet var knyttet til arbeidet, til styrke og tøffhet.

– Bildet de gir av den kroppen som var før, er en sterk, utholdende og alltid arbeidende kropp som sjelden eller aldri var syk. Mange sier at de er stolte over ikke å ha vært borte fra jobben en eneste dag. Nå etter infarktet er kroppen kraftig redusert, og de kan definitivt ikke jobbe som før.

– Hva knytter de identiteten sin til nå?

– Det snakker de ikke om. Jeg tror de mangler et språk for å kunne snakke om dette. Noen kjøper stor motorsykkel, fordi de alltid har drømt om det. De gjør sånne ting. Men en dypere refleksjon rundt hva sykdommen betyr og hvem de er nå, det har de ikke. I alle fall ikke i samtaler med andre.

«Øyvind» har lest en del filosofi og i bibelen, for å finne noen svar.

– Da han fant ut at det var hans egne følelser som sto i veien for å få det bedre, gikk det litt lettere. Jeg spurte hvem han diskuterte disse spørsmålene med, da smilte han litt og svarte «ingen», forteller Lilleaas.

– Til tross for at disse mennene sier de ikke vil uroe kona, legger de hovedansvaret for sin helse i hennes hender.

Men i samtalene med Lilleaas forteller de, også om seksualitet.

– Å få en slik sykdom og bruke så mye medisiner som de gjør, fører til problemer med seksuallivet. Dette bekymrer dem. Og de snakker om det i intervjuene, helt uoppfordret.

– Antagelig forteller de til meg fordi jeg er forsker, og fordi jeg stiller mange spørsmål. Dessuten er jeg en som bare er innom i livet deres. Jeg kommer ikke til å konfrontere dem eller følge det opp i neste uke.

Kona er redd

En som er til stede i mennenes liv, er kona. Hun er gjerne redd og viser det.

«Stein» sier: «Når kona blir redd, må mannen holde hodet kaldt».

– Når mennene ikke viser særlig følelser, eller ikke vil snakke om sykdommen, kan det tvinge konene til å bli enda mer emosjonelle og empatiske enn de ellers ville vært, mener Lilleaas.

– For til tross for at disse mennene sier de ikke vil uroe kona, legger de hovedansvaret for sin helse i hennes hender. Det er hun som sørger for at de tar medisiner, mosjonerer og sover nok.

Lilleaas viser til sosiologen Pierre Bourdieu som mener kvinner i situasjoner der mannens maskulinitet trues, kan innta en underdanig posisjon for at han skal kunne framstå som den sterkeste i forholdet.

– Dette er vaner i kjønnsfeltet som er lite helsebringende for både kvinner og menn, fastslår hun.

Til filmen

De hjertesyke mennene i Lilleaas sin studie har gått til filmen. I samarbeid med filmskaper Eva Dahr fikk Lilleaas økonomisk støtte fra stiftelsen Helse og rehablititering og LHL til kortfilmen Trette menn. Den har førpremiere på konferansen om menns helse fredag 10.mars. Ordentlig premiere blir det i april.

Skuespillere er hentet fra A-laget i norsk film. Her er både Torbjørn Harr, Pia Tjelta, Bjørn Sundquist, Nils Vogt, Anne Rygh og Camilla Harket.

I filmen møter vi en mann midt i 30-årene, en travel arkitekt, på vei til jobb. Han holder på å bli påkjørt, unngår det, men faller om rett utenfor inngangen til jobben med hjerteinfarkt. Så følger operasjon og tida etterpå. Noen av erfaringene til Lilleaas sine 14 menn er dramatisert og overført til novellefilmformatet.

Hvorfor?

– Fordi jeg er opptatt av å formidle det jeg har funnet ut i mitt forskningsprosjekt. Særlig er det viktig å nå fram til andre menn som har vært eller er syke, og til helsepersonell. Det er sjelden menn sees som kjønn i helsevesenet, sier Lilleaas.

Eva Dahr regisserer filmen og har laget manus. Det er ikke første gangen hun samarbeider med Ulla-Britt Lilleaas om å gjøre forskning til film. For halvannet år siden laget de filmen Tempo, basert på Lilleaas sin doktoravhandling. Den gikk som forfilm til Bridget Jones på kino.

– Det er enda ikke avklart om også Trette menn blir forfilm, sier Dahr.

– Men den skal distribueres gjennom Norsk filminstitutt og LHL som også vil bruke den i arbeidet i forhold til menn som er, eller har vært, hjertesyke. I tillegg vil filmen bli distribuert på bredbånd gjennom filmarkivet.no.