For fem år siden lot Norge seg sjokkere av avsløringer om at norsksomaliske jenter ble omskåret. I kjølvannet av den såkalte Kadra-saken på TV2 presenterte regjeringen Stoltenberg sin handlingsplan mot kjønnslemlestelse, i dagligtalen bedre kjent som omskjæring av jenter. En lov som kriminaliserte unødvendige inngrep i unge jenters underliv, hadde man fått på plass i 1995.
Men avsløringene i media viste at en lov alene ikke var tilstrekkelig i arbeidet med å forhindre kjønnslemlestelse. Resultatet ble at regjeringen nedsatte OK-prosjektet (Omsorg & Kunnskap mot kvinnelig omskjæring), som i tre år skulle arbeide med informasjon og for holdningsendring. Før jul i fjor ble det satt en foreløpig sluttstrek for prosjektet.
Fra forskning til handling
Prosjektleder for OK-prosjektet har vært antropolog R. Elise B. Johansen, som i rollen som leder for et team på fire, fikk sjansen til å prøve ut i praksis det hun hadde forsket på. I 2001 var Johansen nemlig i ferd med å fullføre en doktorgrad som tok for seg omskårne kvinners møte med Norge, og helsearbeidernes møte med de berørte kvinnene.
– Jeg har hele tiden vært opptatt av at det jeg forsket på skulle kunne implementeres og ha en praktisk nytte. Å få muligheten til å sette ut i praksis det jeg har forsket på, har vært fantastisk spennende, sier hun.
Johansen forteller at det i Norge bare finnes fire-fem forskere som jobber med temaet omskjæring. Disse jobber innenfor fagfeltene medisin og medisinsk antropologi, og er opptatt av å dele sin kunnskapsbaserte erfaring om hvordan disse problemene skal gripes.
– Det er et ganske lite miljø som forsker på dette temaet. I nordisk sammenheng holder vi kontakten gjennom FOKO-nettverket (Forskning om kvinnelig omskjæring). Nettverket er forankret på Universitetet i Oslo og har arrangert flere konferanser om omskjæringsproblematikk, forteller Johansen.
– Må anmelde egne foreldre
Til tross for at det foregår forskning på omskjæring i Norge, er det vanskelig å måle utbredelsen av praksisen kvantitativt. Johansen opplyser at prosjektgruppen ikke har tall på hvor mange norske jenter som er omskåret. Man vet imidlertid at praksisen er svært utbredt i opphavslandene. I et land som Somalia omskjæres så mange som 98 prosent av alle jenter.
– Danske forskere har anslått at ca 50 prosent av danske jenter fra de aktuelle landene, er omskåret. Vi antar at tallet kan være noe lignende her i Norge, forteller prosjektlederen.
Hun opplyser videre at man ikke kjenner til at det har skjedd omskjæringer av jenter mens de oppholdt seg i Norge, men at jentene utsettes for inngrep i familiens hjemland eller andre land i nærheten.
Johansen kan fortelle at ingen er blitt dømt for omskjæring i Norge siden den nevnte loven kom for ti år siden. De juridiske forholdene er kompliserte og det er vanskelig å anmelde forholdet, mener hun.
– I praksis er det bare mulig å få en domfellelse hvis jenta selv anmelder foreldrene sine, eller hvis et annen nært familiemedlem går til politiet. Helsepersonell har rett og plikt til å gå til barnevernet for å avverge en forestående omskjæring, men kan ikke anmelde forholdet med tanke på å straffe foreldrene, sier antropologen. Dermed ble OK-prosjektets forebyggende arbeidet et viktig virkemiddel for å hindre overgrep mot jenter.
Eventyr, teater og kurs
I løpet av de tre årene prosjektet har vært operativt, har medarbeiderne satt inn kreftene sine på mange områder. De har blant annet arrangert eventyrstunder i barneskolen, hvor tema ikke er omskjæring, men det å skade kroppen generelt. En ungdomsteatergruppe har tematisert omskjæring og den stigmatiseringen som følger av samfunnets økte fokus på praksisen. Teaterstykket er utviklet videre til et undervisningsopplegg for ungdomsskolen. Også lærerne er blitt kurset av OK-medarbeiderne. R. Elise B. Johansen forteller at man kjenner til at jenter i alle aldersgrupper er blitt omskåret. Derfor bør lærere på alle undervisningstrinn, ikke bare på de nederste, være oppmerksomme på problemet.
– Hva bør en lærer gjøre, hvis hun frykter at en av elevene står i fare for å bli omskåret?
– Dette er først og fremst barnevernets ansvar. Derfor bør læreren levere en bekymringsmelding til barnevernet dersom hun er mer enn femti prosent sikker på at antagelsen hennes er riktig, mener Johansen. Er læreren mer usikker enn dette, kan det være en idé å rådføre seg med skolehelsesøster, som igjen kan kalle jenta inn til en konsultasjon, råder hun.
Økning i antall åpninger
Også i helsevesenet har man behov for mer informasjon om omskjæring. Dette er også en målgruppe prosjektet har jobbet mye mot, forteller Johansen. - Vi har møtt sykehusansatte som har opplevd fødsler hvor kvinnen var omskåret, og som ikke visste hvordan de skulle håndtere dette. Det har også vært tilfeller hvor den omskårne kvinnen har fått komplikasjoner eller plager som følge av omskjæringen. I slike tilfeller er det viktig at helsepersonellet har fått god informasjon om omskjæring, understreker hun.
Det er også helsevesenet som er prosjektlederens beste kilde på å måle fremskrittene som gjøres i kampen mot omskjæring. - Du vil aldri kunne registrere nedgangen i antall omskjæringer direkte, fordi vi ikke har tall på inngrepene. Derfor må vi måle nedgangen ved hjelp av andre indikatorer, forteller antropologen. Én av indikatorene kan være økt åpenhet rundt temaet i de berørte miljøene. Dersom det blir større diskusjon om omskjæring innad i miljøene, tyder dette på større sosial aksept for å la være å omskjære jenter, mener hun. Dessuten har man tall på at det har skjedd en økning i antall jenter som åpner seg igjen etter å ha blitt sydd sammen i en såkalt infibulasjon (se faktaboks).
– På Ullevål sykehus har man et eget tilbud for kvinner som vil åpnes. Dette tilbudet har merket økt pågang etter at de startet opp for vel et år siden, forteller prosjektlederen, som mener at dette kan være et tegn på at OK-prosjektet har vært vellykket.
Håper på flere midler
OK-prosjektet ble avsluttet før jul i fjor, men R. Elise B. Johansen skal jobbe med oppfølging av prosjektet i enda seks måneder. Fortsatt mottar Johansen stadig henvendelser fra lærere som ønsker å bestille informasjonsmateriell.
– Jeg mottar fortsatt 3-4 telefoner om dagen, så det er tydelig at behovet for informasjon er der, sier prosjektlederen. Nå håper hun på flere statlige kroner til å drive arbeidet videre.
– Jeg mener det burde opprettes en nasjonal instans som kan kurse hjelpeapparatet, gi informasjon til de som etterspør det, og holde seg oppdatert på internasjonal forskning om omskjæring. Arbeidet mot omskjæring bør fortsettes, men det trengs politisk vilje for å få dette til, konkluderer hun.
Ennå er det ikke avklart om, og eventuelt i hvilken form, OK-prosjektet vil leve videre når de opprinnelige midlene tar slutt.
Ulike typer omskjæringsinngrep
I følge OK-prosjektets hjemmeside er det vanlig å skille mellom to hovedtyper inngrep, som begge faller inn under betegnelsen omskjæring / kjønnslemlestelse.
1. Inngrep som fjerner deler av kjønnsorganet.
Inngrepet fjerner vev fra klitoris og de indre kjønnsleppene. Hvor mye som fjernes og hvordan varierer.
Slike inngrep kalles blant annet klitoridektomi, excision sunna eller tahara tahoor.
2. Inngrep som syr sammen.
Det betyr at man fjerner eller skraper vev fra de ytre kjønnsleppene slik at disse kan sys sammen. På denne måten dannes det et segl av hud som dekker store deler av kjønnsorganet, inklusive skjeden. Slike inngrep kalles blant annet infibulasjon, faraon eller sudanesisk omskjæring.
Kilde: www.okprosjekt.no
Vil du lese mer om forskning på omskjæring? FOKO-nettverket er et nordisk forskernettverk som arbeider med temaet.
