− I mine intervjuer med somaliere på forskjellige steder i Norge, fant vi stor motstand mot kvinnelig omskjæring. Dette samsvarer også godt med andre studier av somaliere i eksil og for så vidt studier fra Somalia, sier professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Aud Talle.
I høst kom hun med boka Kulturens makt – kvinnelig omskjæring som tradisjon og tabu. Boka gir en innføring i fakta, historie og utbredelsen av omskjæring, og er basert på Talles forskning fra Somalia, Kenya, Tanzania og blant somaliske eksilmiljøer i Norge og Storbritannia. I boka beskrives også de ulike formene for omskjæring som praktiseres.
Boka retter seg blant annet mot helsearbeidere, barnevernsansatte, politi og andre funksjonærer som møter dette i sin arbeidshverdag.
Lytt til kvinnene!
Omskjæring av kvinner er forbudt ved lov i Norge, og Talle understreker at vi alle har et ansvar for å sørge for å hindre at slike inngrep utføres. Men forskeren mener den beste strategien for å få slutt på omskjæring er opplysning, overtalelse og erkjennelse, heller enn straff og fordømmelse.
Talle mener derfor det er viktig å lytte til kvinnenes egne historier om og perspektiver på omskjæring.
− Det er de berørte kvinnene og mennene selv som har argumentene og erfaringene som kan overbevise og forandre, sier hun.
− I et samfunn der alle blir omskåret, som i deler av Somalia, kan det være vanskelig å stå i mot en kulturell praksis som står så sterkt. Det å ikke være omskåret kan for eksempel innebære at man ikke blir gift, noe mange er avhengig av for å overleve, sier forskeren.
Flere av somalierne Talle har intervjuet forteller at eksilsituasjonen har åpnet for et nytt perspektiv og refleksjoner rundt omskjæringspraksisen.
− Det går opp for dem at det ikke er nødvendig å gjøre det, og at det heller ikke er påkrevet i forhold til religionen. Motstanden mot omskjæring er stor blant somaliere i eksil.
Talle gjorde dybdeintervjuer med 33 somaliske kvinner på fem ulike steder i Norge i 2007 i forbindelse med et forskningsprosjekt. Alle de somaliske kvinnene Talle intervjuet var mot omskjæring.
Motstand gjennom erfaring
Den somaliske supermodellen Waris Dirie skriver i en av bøkene sine at hennes motstand mot omskjæring oppsto i samme øyeblikk som hun selv ble omskåret, forteller Talle.
− Utallige kvinner jeg har intervjuet forteller meg noe lignende. Jeg tror det ligger en latent motstand i den erfaringen de har. Og dette er en kilde til å arbeide mot praksisen i eksiltilværelsen.
− Poenget er at endringer kan gå fort, slik det for eksempel har gjort blant somaliere i Norge, der endringen er stor fra en generasjon til en annen, sier Talle.
Hun forteller at dette bekreftes også av personer som arbeider i førstelinjetjenesten, som leger, gynekologer og sykepleiere rundt omkring i Norge. De opplever svært sjelden at barn har blitt omskåret.
Religion viktig
For alle de somaliske kvinnene som tok avstand fra omskjæring i Talles undersøkelse, var religionen et viktig argument. Omskjæring er ikke foreskrevet innenfor islam, det er ikke en religiøs plikt. Motstanden var spesielt stor mot den tradisjonelle omskjæringsmåten, infibulering.
Infibulering kalles også faraonisk eller sudansk omskjæring og innebærer at hele eller deler av de små kjønnsleppene fjernes og at deler av klitoris og de store kjønnsleppene fjernes. Deretter sys sidene av vulvaen sammen med bare en liten åpning. Klitoridektomi er den vanligste omskjæringsformen globalt, og innebærer at hele eller deler av klitoris fjernes. En såkalt sunna-omskjæring innebærer et lite snitt i huden rundt klitoris og er den mildeste formen for omskjæring.
Noen få av de religiøse kvinnene Talle intervjuet, mener at sunna-omskjæring kan tillates innenfor islam, men at dette er frivillig.
Talle forteller at flere av motstanderne mot omskjæring la vekt på at infibulering ikke var koblet til religion, men heller sett på som en før-religiøs og primitiv skikk.
I tillegg til religiøse argumenter mot omskjæring framhevet kvinnene også de medisinske konsekvensene av inngrepene, og den smertelige omkostningen det innebærer, som viktige argumenter mot omskjæring.
Endringer i Somalia
De samme argumentene har Talle og andre forskere også funnet i Somalia og Kenya, der det skjer viktige endringer i forhold til omskjæring av kvinner.
− Det er større motstand mot infibulering, og omskjæring er mindre utbredt enn før i både Kenya og Somalia. Samtidig ser vi en bevegelse bort fra infibulering og over til sunna-omskjæring, forteller Talle. Hun er for tiden involvert i et forskningsprosjekt som studerer denne endringen i Somaliland.
Omskjæres i Somalia?
Talle har også, i samarbeid med forskere i Somaliland, gjort en undersøkelse blant omskjærere i Hargeisa, hovedstaden i Somaliland, og i den nest største byen Burao. Formålet med undersøkelsen var å forstå mer om hvordan de arbeidet, og å finne ut om norsksomaliske jenter ble omskåret der.
I undersøkelsen intervjuet forskerne 78 omskjærere i Hargeisa, hovedstaden i Somaliland. 34 av disse hadde utført omskjæring på jenter fra eksil, som var på besøk i opprinnelseslandet. Flere av disse hadde omskåret jenter fra eksil bare en gang, og for de fleste var det en sjelden foreteelse. Det var ofte uklart for omskjærerne hvilket land disse jentene kom fra, konkret ble Norge nevnt i fire tilfeller som gjaldt sunni-omskjæring. Men norsksomaliere kan også gjemme seg i gruppen av uspesifiserte land.
− Undersøkelsen viser at enkelte norsksomaliske jenter har blitt omskåret i opprinnelseslandet, men at dette antakelig skjer svært sjelden, sier Talle.
Dette står i sterk kontrast til en NRK-reportasje fra 2007 som skapte enorm debatt. Reportasjen viste intervjuer med omskjærere i Hargeisa, og i reportasjen ble det fortalt at intervjuer med ti omskjærere avdekket at 185 norsksomaliske jenter hadde blitt omskåret de siste to-tre årene.
NRK-reportasjen og Talles undersøkelse hadde altså svært ulike funn. I en debatt i Dagbladet høsten 2007, og i den nye boka, kritiserer Talle NRK-reportasjen for å basere seg på lite troverdig materiale.
− I tillegg mener jeg at en slik type journalistikk ikke bidrar positivt i det konkrete arbeidet mot omskjæring, men tvert imot stenger for dialog og bidrar til å stigmatisere en minoritetsgruppe som allerede er marginalisert, sier hun.
Talle mener at en slik polarisert mediedebatt skaper stor avstand mellom ”oss” og ”dem” og at dette hindrer konstruktiv debatt og effektivt arbeid mot omskjæring.
− Arbeidet mot omskjæring er til sjuende og sist et ”opplysningsprosjekt”, et prosjekt som river ned vrangforestillinger og mentale grenser både hos oss og de andre, sier Talle.
Kritisert
− Du har blitt kritisert for å være for kulturrelativistisk i din forståelse av omskjæring. Hva sier du til den kritikken?
− Jeg mener at forståelse er det beste virkemiddelet for å endre praksisen. Vi må snakke med dem det angår, og høre på deres fortellinger. Dersom de får et egnet rom, er ikke kvinnene det angår redde for å snakke om det. Men ofte er mediedebatten preget av så skarpe fronter at det er vanskelig å forsvare seg mot det, og å komme til orde med andre perspektiver, sier Talle.
Ifølge Store norske leksikon, er kulturrelativisme et ”perspektiv som går ut på å se alle kulturer eller kulturmønstre som likeverdige, noe som innebærer at ulike samfunn må forstås ut fra sine egne premisser”.
Kulturrelativisme blir ofte kritisert for å innta en for nøytral posisjon i forhold til en kultur, noe som kan medføre moralsk handlingslammelse overfor omstridte praksiser.
Talle understreker at kulturrelativisme ikke er et moralsk ståsted, men et viktig verktøy for henne som forsker, og en faglig metode for å få innsikt i et fenomen med utgangspunkt i dets historie, miljø og kultur.
− Men selv om jeg forsker på omskjæring med denne metoden, og forsøker å la den andre komme til orde og å åpne opp for et innenfra-perspektiv, så betyr ikke det at jeg forsvarer inngrepene. Jeg har for eksempel aldri forsøkt å skjule min motstand mot praksisen under samtaler med kvinner i Afrika og i eksilmiljøene.
I tillegg mener Talle at det er viktig at forskningen ikke bare er problemorientert, altså at den ikke bare konsentrerer seg om de verste tilfellene.
− Det er viktig at vi får kunnskap om de som har sluttet med praksisen også. Hvorfor har de gjort det, hvordan sluttet de?
− Det samme gjelder den endringen i omskjæringspraksis til mindre omfattende former vi ser i Somalia og Kenya også. Hvorfor skjer dette? Hvis vi får bedre innsikt i disse endringsprosessene, kan vi også gjøre en bedre jobb for å stoppe omskjæring.
Aud Talle er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.
I høst kom hun med boka Kulturens makt – kvinnelig omskjæring som tradisjon og tabu på Høyskoleforlaget.