Kvinnelige ungdomspolitikere ønsker ikke synlige roller

I en ny studie følger forskere ved Universitetet i Oslo ungdomspolitikere over tid for å se på karrierene i sammenheng med de politiske ambisjonene deres. Hva er det som gjør at noen når lengre enn andre? Et tidlig funn er at det finnes tydelige kjønnsforskjeller i hvilken type politiske stillinger ungdomspolitikere ønsker seg i fremtiden.

‒ Dette er den første artikkelen fra et prosjekt hvor planen er å følge ungdomspolitikere generelt, uten at vi i utgangspunktet hadde et klart kjønnsperspektiv, forklarer Kristoffer Kolltveit.

‒ Jeg begynte arbeidet i 2019, sammen med Bernt Aardal. Det finnes ikke så mye forskning på ungdomspolitikere, så vi tenkte det ville være spennende å følge dem over tid.

Les også: Unge stemmer manglar i politikken

Ser på karrierer over tid

Kolltveit og kolleger har studert statssekretærer og politiske rådgivere for å se hva det er ved jobben deres som gjør at noen hopper høyere senere enn andre på karrierestigen.

De bestemte seg for å kartlegge ungdomspolitikere for å få et lenger perspektiv på hvilke faktorer som ligger bak en politisk karriere.

En spørreundersøkelse ble sendt til det man kan kalle «elitene» i ungdomspartiene. Altså de som sitter i fylkesstyrer, sentralstyrer og de sentrale sekretariatene. Forskerne ville se på ungdommene i et karriereperspektiv over tid, for å se hvor de ender opp.

‒ Vi tenker sjansen for at en av dem ender opp i nasjonalpolitikken er størst hvis de er ledere i ungdomspartiene, sier Kolltveit.

‒ Man kan tenke seg at ungdomspolitikere som allerede har passert noen hindre vil være mer ambisiøse for fremtiden. Vi skal følge opp denne første kohorten som har svart på spørreskjemaet når det har gått seks år, for å se hvordan det har gått. Samtidig skal vi fylle opp med nye ungdomspolitikere hvert tredje år, slik at vi kan kjøre studiet over tid og se om ting endrer seg.

Kjønn og ambisjoner

Spørreundersøkelsen inneholdt spørsmål om en håndfull konkrete stillinger, og i hvilken grad ungdommene kunne tenkt seg dem på en skala fra én til fem. Forskerne spurte om stillinger som blant andre statsminister, ordfører, statssekretær og politisk rådgiver.

Deltakerne fikk også spørsmål om andre faktorer som kan spille inn på karrierevalg. Det mest sentrale var spørsmål knyttet til ambisjoner.

‒ Det er forskjell på å ønske seg en konkret stilling og det å bare være ambisiøs, forklarer Kolltveit.

‒ Det henger så klart sammen, men det er to litt forskjellige ting. Så vi la inn sju spørsmål som skal si noe om en ambisiøs personlighet. For eksempel: «Hvis jeg mislykkes, prøver jeg igjen?», «Jeg liker å stå foran mennesker», eller «I grupper tar jeg ledelsen». Slik kan vi kartlegge en type grunnleggende psykologiske trekk.

Han forteller at forskning som ser på politiske ambisjoner i økende grad undersøker hvor mye personlighet har å si. Men der mye av den amerikanske forskningen har vektlagt «mørke» personlighetstrekk som narsissisme, valgte Kolltveit og hans kolleger å se ambisiøse mennesker i et mer positivt lys.

Med vår historie i Norge har kvinner masse forbilder og gode strukturelle muligheter.

‒ Det er nok lettere for ungdom å svare på spørsmål om hvordan man opptrer i grupper og hvordan man opplever nederlag enn å spørre dem om de er narsissister, sier han.

‒ Det mest tydelige funnet så langt i prosjektet er at vi ser forskjeller mellom menn og kvinner i ungdomspartiene. Kvinnene vil i mindre grad ha valgte verv som statsminister, ordfører og lokalpolitiker. Derimot finner vi ikke kjønnsforskjeller når det gjelder utnevnte verv som partisekretær og politisk rådgiver.

I USA har man tidligere sett lignende forskjeller, men Kolltveit påpeker at det er interessant å se det samme fenomenet i Norge. Her har de fleste partiene en god kjønnsbalanse, og vi har flere kvinner i synlige verv i politikken.

‒ Med vår historie i Norge har kvinner mange forbilder og gode strukturelle muligheter, sier han.

‒ Man kan si at dette er en litt kritisk case: hvis vi fortsetter å finne kjønnsforskjeller her, handler det kanskje om at kvinner og menn faktisk har forskjellige politiske ambisjoner. Det vi forsøker å gjøre i artikkelen, er å undersøke om kvinner ikke ønsker seg valgte politiske stillinger.

Les også: Kvinnelege lokalpolitikarar er meir opptekne av ressurssvake grupper

Et spørsmål om synlighet

Undersøkelsen gir imidlertid ikke et helt entydig svar. Funnene antyder at kvinner i mindre grad ønsker seg valgte stillinger, men viser ikke klart at de bare foretrekker utnevnte politiske stillinger. I spørsmål om de sistnevnte stillingene er resultatene jevnere mellom menn og kvinner, uten en tydelig kjønnsforskjell. En mulig forklaring kan derfor være at det handler om synlighet, mener Kolltveit.

‒ Våre funn tyder på at forskjellen mellom menn og kvinner ikke nødvendigvis handler om skillet mellom valgte og utnevnte politiske posisjoner, sier han.

‒ Det er ikke slik at menn i stor grad systematisk ønsker seg valgte politiske posisjoner mens kvinner bare vil ha de utnevnte. Det handler kanskje mer om hvor synlige stillingene er.

Selv en ambisiøs kvinne vil ha mindre lyst på en synlig politisk stilling enn en ambisiøs mann

Stillinger som statsminister, minister og stortingsrepresentant, samt ordfører og kommunepolitiker på lokalnivå, var tydelig mindre aktuelle for kvinnene i spørreundersøkelsen. Selv når forskerne kontrollerer med målene for en ambisiøs personlighet, består disse kjønnsforskjellene. Det vil si at man ser forskjell på menn og kvinner innad i de ulike «ambisjonsgruppene».

‒ Hvis vi ikke hadde hatt en indikator på hvor ambisiøse folk var grunnleggende sett, kunne man sagt at det ikke handler om kjønn. Altså at menn grunnleggende sett er mer ambisiøse, og derfor har en større tendens til å ønske seg disse stillingene, forklarer Kolltveit.

‒ Vi har med et mål for ambisiøse personlighetstrekk, og vi kontrollerer for dem. Det betyr også at vi sammenligner for eksempel ambisiøse menn mot ambisiøse kvinner, eller lite ambisiøse menn mot lite ambisiøse kvinner. Og når man gjør det, så er det fremdeles en kjønnsforskjell. Så selv en ambisiøs kvinne vil ha mindre lyst på en synlig politisk stilling enn en ambisiøs mann.

En antagelse kunne med andre ord vært at ambisiøse personlighetstrekk som konkurranseinstinkt kan bli sett på som maskuline. Dermed er målet på ambisjoner grunnleggende kjønnet. Men Kolltveit ser liten sammenheng mellom kjønn og målene for ambisiøse personligheter – det finnes også ambisiøse kvinner.

‒ Det er ikke sånn at spørsmålene våre om ambisjon egentlig bare måler kjønn, sier han.

‒ Kjønnsforskjellene vi finner består selv når vi tar høyde for ambisjon. Det handler ikke om man har en ambisiøs personlighet eller ikke; det er allikevel en kjønnsforskjell mellom kvinner og menn når det gjelder de mest profilerte stillingene.

Frykter hets

En mulig forklaring kan være frykt for at en synlig politisk stilling fører med seg negative sider som trusler, hets og trakassering. Kolltveit nevner dette avslutningsvis i artikkelen, som en slags «synlighetseffekt». Samtidig understreker han at han ikke har grunnlag for å si noe konkret om hva trusler betyr for kjønnsforskjellene i politiske ambisjoner.

‒ Det støtter antagelsen om at menn foretrekker valgte posisjoner mens kvinner i like stor grad kan tenke seg å være politisk rådgiver i et departement, forklarer han.

‒ Det er ikke det at kvinner ikke vil jobbe med politikk, men de ønsker ikke de mest utsatte stillingene. Og det man da kan spekulere i er om det skyldes trusler, hets og så videre. Det har ikke vi gått inn på i denne artikkelen, men det er absolutt verdt å forfølge videre.

Ambisjoner endres over tid

Kolltveit mener forskere må se nærmere på kjønnsforskjeller i politiske ambisjoner. Det kan være et stort problem hvis kvinner og menns forskjellige ønsker om politiske stillinger skyldes frykt for hets og trusler.

‒ For det er en forskjell, det viser tallene våre tydelig: morgendagens politikere ønsker forskjellige stillinger, sier han.

‒ Det er ikke lett å vite akkurat hva man skal gjøre med det. Det må være å ta vare på de som vil inn i en sånn stilling eller understreke at det er viktig at man satser allikevel. Men jeg vet ikke helt.

Det kan gi noen ganske unike data å følge et sånt panel over tid.

Samtidig peker Kolltveit på at politiske ambisjoner endrer seg over tid. Det at man har begrensede ambisjoner når man er tjue, betyr ikke at man vil ha det fem eller ti år senere. Han trekker også frem at karrierer skjer i et samspill. Man kan tilegne seg nye ressurser eller få muligheter som gjør at man klatrer oppover i systemet.

‒ Det er nettopp balansen mellom disse ulike faktorene over tid som dette forskningsprosjektet kan kaste lys over, håper vi, sier han.

‒ Selv om prosjektet ikke startet med et tydelig kjønnsperspektiv, så er det helt naturlig å følge opp disse spørsmålene nå som vi har funnet dem. Det kan gi noen ganske unike data å følge et sånt panel over tid.

Les også: Høy andel kvinnelige politikere gjør kvinner og menn mer likestilte