– Da jeg var gravid, brukte jeg bare snekkerbukse og åpnet knappene.
Inger Vagle er professor ved OsloMet og mottok nylig Kongens fortjenstmedalje for sin innsats for yrkesfagene og likestilling. Da hun begynte som elektrikerlærling på 1980-tallet, var hun en av svært få kvinner i bransjen. Senere tok hun doktorgrad og gikk inn i akademia.
Historien hennes handler også om å være minoritet. Først som kvinne i et mannsdominert håndverksfag. Senere som representant for yrkesfag i en akademisk verden der disse fagene ofte har hatt lav status.
Da hun og andre kvinner i elektrofaget startet sitt likestillingsarbeid på 1980-tallet, opplevde de ikke alltid at initiativet passet inn i den etablerte kvinnebevegelsen.
– Vi ble nok ikke helt oppfattet som en del av den. Så vi holdt litt på ved siden av, sier hun.
Ren tilfeldighet
Vagle forteller at hun ble elektriker av ren tilfeldighet.
– Jeg tror det gjelder for de fleste, sier hun:
– Jeg kjenner kanskje to personer som visste helt sikkert hva de ville bli fra de var små. Den ene ville bli tannlege og ble tannlege, og er veldig glad i yrket sitt. Den andre ville bli installatør. Men de fleste vet jo egentlig ikke hva yrkene innebærer når de velger. Det handler ofte om hvor man havner, og om man trives.
Vagle vokste opp i Stamsund i Lofoten, mellom havet og høye fjell. Foreldrene drev blant annet med kjøp og salg av fisk.
Som liten kunne hun jobbe på kaia med å skjære tungen av fisken. Men hjemme var det ingen som hadde spesielt peiling på praktiske ting.
– Det var ikke så mye håndverksarbeid hjemme. Hvis det skulle slås en spiker, så sa moren min til faren min: «kan du holde spikeren, så slår jeg».
Kastet ut av studie
Etter gymnaset i Lofoten flyttet Valge til Oslo. Hun snuste litt rundt på Blindern, men sluttet etter kort tid og begynte på en ny utdanning – denne gangen i Berlin.
– Jeg begynte på fysioterapi, forteller hun.
Hun hadde alltid vært glad i idrett, så faren anbefalte dette studiet. Men oppholdet i Vest-Berlin tok en brå slutt da hun ble kastet ut av studiet.
– Jeg fikk vel et papir på at jeg ikke passet til å være der. Det var jo på 1980-tallet, med øst og vest og politiske spenninger. Det var mye som skjedde.
Hun trengte en ny vei og valgte noe som for mange ville vært utenkelig. Hun valgte å bli elektriker.
Startet i ryddig firma
Da Valge tok fagbrev i elektrofag i 1982, var det svært få kvinner i bransjen.
Hun var heller ingen typisk elev.
– Jeg ikke var så ung som mange er i dag, når de begynner når de er 16 år. Jeg var over 20 år, og jeg var samboer. Det tror jeg var ganske viktig i den situasjonen.
Bedriften hun fikk læreplass i, hadde også en annen kvinne fra før.
Det handler om å få på plass noen enkle systemer.
– Det var et veldig ryddig firma. Ting var organisert, og det var ordentlige forhold.
Og opplevde hun diskriminering?
– Jeg opplevde sikkert ting som andre ville reagert på. Men når du er noen og tjue år så tolker du ikke nødvendigvis alt som problemer. Hvis det hang en plakat eller en kalender på veggen, så tok man den kanskje bare ned.
Fikk respekt
Vagle trivdes med de mannlige kollegaene og lot seg ikke herse med.
– Jeg skal ikke gjenta hva folk kunne si på en byggeplass, men jeg kunne svare for meg. Hvis du ikke ser på deg selv som et offer og tør å svare, håndterer du mye.
Det hjalp at hun var interessert i faget.
– Hvis du samarbeider med en tømrer eller en rørlegger og dere skal løse noe sammen, får du respekt når de ser at du faktisk kan faget ditt, forklarer Vagle.
De hadde mange interessante diskusjoner på arbeidsplassen, og mye humor, forteller hun.
Problemer i bransjen
I mange andre bedrifter var det ikke like morsomt for kvinner å være.
På mange arbeidsplasser manglet det – og mangler det fremdeles – passende arbeidsklær, sko som passet og rene toaletter, ifølge Vagle.
– Hvis du i et annet yrke fikk beskjed om at du ikke hadde tilgang til et rent toalett – eller ikke noe toalett i det hele tatt, så du måtte gå på en bensinstasjon – så ville du kanskje ikke synes jobben var så attraktiv.
Problemet har eksistert lenge, sier hun.
– Jeg pleier å si at det egentlig bare koster to pils og en pizza å ordne det. Det handler om å få på plass noen enkle systemer.
Skapte nettverk for kvinner
Engasjementet hennes for likestilling i yrkesfagene kom ganske naturlig.
– Jeg tror egentlig jeg er oppdratt til å tenke at jeg er like mye verdt som alle andre.
På 1980-tallet bygde hun og andre kvinner i bransjen opp nettverket Kvinner i mannsyrker. Målet var å skape et sted der jenter i yrkesfag kunne møtes, utveksle erfaringer og støtte hverandre.
Når kvinneandelen passerer rundt 20 prosent, skjer det ofte noe.
– Vi visste at vi fungerte som rollemodeller. Hvis noen så at det faktisk fantes kvinner i disse fagene, kunne det gjøre at flere fikk lyst til å prøve.
Ifølge Vagle er mangel på informasjon en av de største hindrene for å få flere jenter inn i yrkesfag.
Kritisk til likestillingspolitikken
Tidligere har Vagle uttalt seg kritisk i mediene til likestillingspolitikken. Hun støtter tiltak for familien, som foreldrepermisjon og barnehager. Samtidig mener hun at politikken ofte blir for elitistisk og for lite opptatt av det hun kaller «likestilling på grasrotnivå».
– Jeg tenker jo at dette handler om arbeiderklassen. Yrkesfagene er jo i stor grad arbeiderklasseyrker, og halvparten av befolkningen jobber jo i slike yrker. Hvorfor skal ikke de også ha mangfold på arbeidsplassen?
Hun peker på at målrettet politikk har økt kvinneandelen i flere utdanninger, blant annet sivilingeniørstudiet på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).
– Når kvinneandelen passerer rundt 20 prosent, skjer det ofte noe. Da blir det lettere for flere å komme etter. Under 20 prosent fungerer det ofte som lukkede utdanninger.
Til sammenligning har andelen jenter i yrkesfag ligget omtrent på samme nivå siden rundt år 2000 – mellom én og tre prosent, ifølge en studie Vagle selv har vært med på.
Ansvaret for yrkesfagutdanningen ligger hos fylkeskommunene.
– Men på fylkesnivå er dette på en måte ikke et tema på samme måte som i staten.
Hun legger til at fylkeskommunene på 1980-tallet hadde egne ansatte med ansvar for likestilling.
– Nå er det egentlig ingen som har ansvaret.
– Så lenge vi ikke klarer å komme over 20 prosent, og så lenge ingen jobber kontinuerlig med rekruttering og ansvar for å ivareta elevene – men bare har en kampanje her og en kampanje der – så skjer det egentlig ikke noe.
Handler om å være minoritet
Gjennom forskning har Vagle og kollegaen Ellen Møller arbeidet for å synliggjøre jenter i yrkesfag. I 2003 ga de ut boka En av gutta?, basert på et aksjonsforskningsprosjekt med jenter i yrkesfag.
Ifølge Vagle bryter perspektivet i boka med mye av den tradisjonelle kjønnsforskningen. Det sentrale er ikke først og fremst at jentene er kvinner, men at de er i mindretall.
– Da vi startet opp med dette arbeidet på skolene, syntes vi det var veldig nyttig å bruke minoritetsperspektivet overfor lærerne. Mange lærere den gangen kunne jo tenke litt sånn: «likestilling ditt, likestilling datt», ikke sant.
– Da ble det lettere å si: Dette handler om hvordan vi tar vare på en minoritet.
Blir «hakkekylling»
Minoritetsperspektivet viser også hvordan minoriteter ofte blir «merket». I En av gutta? viser de blant annet til den amerikanske sosiologen Rosabeth Moss Kanter, som beskriver typiske roller kvinner i minoritet kan få: «mor», «forfører», «maskot» og «jernkvinne».
I sitt prosjekt identifiserte Vagle og Møller en annen kategori: hakkekyllingen.
– Det er en som blir ertet litt ekstra, ikke sant. Du trakasserer ikke nødvendigvis, men du er litt bortpå, plager litt unødvendig.
– Det trenger ikke være ondsinnet, legger hun til.
Jeg blir veldig lei meg når folk sier at de føler seg utrygge
Men å bli behandlet som en «hakkekylling» gjør det vanskelig å slappe av på jobb eller skole.
For Vagle ble dette en viktig innsikt.
– For meg ble kanskje den viktigste lærdommen hvor mye en trygg skole og arbeidsliv betyr.
– Jeg blir veldig lei meg når folk sier at de føler seg utrygge på jobb eller på skolen. Da er det lærerne eller arbeidsledelsen som ikke gjør jobben sin. Ofte fordi de mangler kunnskap om det å være alene.
Også dårlig for guttene
Dette er også et av Vagle sine poenger: Flere jenter i yrkesfag kan bidra til et tryggere arbeidsmiljø – også for guttene.
For mange kan overgangen til yrkesfag være ganske brå.
– Da jeg fikk bare gutter i en klasse på videregående, så sa de: «Hallo, hvor er jentene?» De hadde jo gått på ungdomsskolen sammen med jenter.
– De vil jo ha jenter i klassen.
Resultatet er et læringsmiljø som ikke nødvendigvis guttene liker heller.
– Det er mange gutter som sier at de ikke ville gått på de linjene hvor det bare er gutter, fordi det kan bli for rått. Og det er helt vanlige gutter som sier det.
Fikk uventet doktorgrad
Etter bokprosjektet om jenter i yrkesfag startet Vagle og Møller et nytt forskningsprosjekt, støttet av partene i arbeidslivet. De skulle studere bedrifter som hadde lykkes i å skape gode arbeidsmiljøer for jenter.
– Og hva kjennetegnet disse bedriftene?
– De hadde ordnede arbeidsforhold for alle. Folk fikk de arbeidsklærne de skulle ha, og lærlingene fikk god opplæring.
I noen av bedriftene arrangerte de også egne samlinger for jenter.
– Der kunne de snakke sammen om hvordan de opplevde ting.
Datamaterialet fra prosjektet ble senere brukt i videre studier som resulterte i to doktorgrader – en hver til Vagle og Møller, som de forsvarte ved Roskilde universitet.
Bor i vernet bygg
I dag bor Vagle på Rodeløkka i Oslo, i et verneverdig hus som hun og familien har bodd i siden 1980-tallet.
Selv beskriver hun seg som «kjedelig på privaten».
Mye av fritiden går til skiturer og hennes hobby: faglig arbeid. Det betyr stort sett forskning på hvordan man kan heve kvaliteten i det faglige innholdet og opplæringen i elektrofaget. Ikke bare for jenter, men for alle elevene.
Jeg er ikke så redd for høyder.
Det hender hun fortsatt tar fram slagdrillen, men større oppgaver overlater hun gjerne til profesjonelle håndverkere.
– Hva er det siste du har fikset, da?
– Det er vanskelig å komme på noe konkret. Men vi har dugnader der jeg bor, på tunet. Da gjør vi en del praktiske ting. For eksempel har vi tatt ned takstein og gjort arbeid på taket. Da er jeg ofte en av dem som går opp. Jeg er ikke så redd for høyder, sier Vagle.
Nådde også høyt i akademia
Vagle har nemlig også nådd høyt i akademia – selv om faget hun representerer, yrkesfag, ifølge professoren fortsatt er en «underdog».
– Hvordan var ditt møte med akademia?
– Jeg hadde jo gått på gymnas, vært innom Blindern, Berlin og senere Roskilde, og jeg har også jobbet mye fagpolitisk. Så for meg har akademia kanskje alltid vært koblet til politikk og samfunnsengasjement.
Mange har sagt at jeg nesten er mer fagpolitisk enn forsker.
Det hun kanskje har reagert litt på i akademia, er at samfunnsoppdraget ikke alltid tas like alvorlig.
– Mange har sagt at jeg nesten er mer fagpolitisk enn forsker. Men jeg pleier å si at forskere også skal gi noe tilbake til samfunnet.
Noen trives som minoritet
Da Vagle kom inn i akademia, la hun merke til én ting.
– Det var veldig mange kvinner der.
Hun var vant til noe annet.
– Jeg hadde jo jobbet i mannsdominerte miljøer.
– Du har gått fra den ene minoritetsrollen til den andre – først som kvinnelig elektriker, så som elektriker i akademia. Tror du at det er en del av deg som faktisk trives med å være i minoritet?
– Folk er forskjellige. Gjennom et langt liv i et teknologisk miljø blir man glad i og preget av miljøet.
– Vi har hatt unge elever som sier at de valgte yrket nettopp fordi de ville være den eneste jenta eller gutten. De liker det.
Vagle legger ikke skjul på at det å være i sterkt mindretall kan være krevende.
– Men noen trives veldig godt i minoritetsposisjonen. Og det skal vi selvfølgelig akseptere.
