– Englekurs og bøker om selvhjelp tetter hull i velferdsstaten

Du har trolig lagt merke til det: at psykologer har faste spalter i de fleste store riksmediene. At livsstil og helse får større plass på fronten i flere nettaviser. Og at sosiale medier flommer over av det samme: Sminke, velvære, selvutvikling. 

Velkommen til «den terapeutiske kulturen».

Det er i alle fall det den finske forskeren Suvi Salmenniemi kaller det. Kildens nyhetsmagasin møter henne på norgesbesøk på Litteraturhuset i Oslo. 

Et begrep med to betydninger. På den ene siden omhandler det hvordan begreper fra psykologien får rotfeste i språket vårt. Men også hvordan selvet og følelser blir vektlagt i vår verdensforståelse. 

– Selvhjelpsbøker symboliserer på mange måter denne kulturen. Men i min forskning har jeg også sett nærmere på spirituelle bevegelser, som englebevegelsen og alternative helsebevegelser. 

De har ganske mye til felles, mener Salmenniemi. Hun kaller det terapeutiske praksiser.

Hun har fulgt slike grupper over fem år, et etnografisk feltarbeid som resulterte i boka Affect, Alenation and Politics in Therapeutic Culture, som utkom i 2022. Her har hun studert yogamiljøer, ulike healingsesjoner og selvhjelpsmiljøer – som særlig kvinner har vært trukket mot.

Selvhjelp i verdens lykkeligste land

Selvhjelpslitteratur er kanskje noe de fleste vil forbinde med USA. Men Salmenniemis interesse ble vekket på feltarbeid i Russland på 2000-tallet da selvhjelpsbøker bredte om seg også der. Politiske omstendigheter gjorde imidlertid at feltarbeid i Russland etter hvert ble umulig. Da vendte interessen seg mot hennes eget hjemland. 

Konteksten var interessant nok også der, konstaterte hun. Finland toppet listen over «verdens lykkeligste land» fra 2018–2020, og er fortsatt høyt plassert. Samtidig sliter flere med psykisk helse, og depresjon er blant de ledende årsakene til høyt sykefravær. Sammen med utbrenthet er dette også noe som særlig rammer kvinner. 

– Folk virker som de er utrolig stresset.

Velferdsstaten var i en form for krise etter økonomisk nedgang på 90-tallet. Nedbygging av velferdsordninger gir næringsrik grobunn for alternativ helsehjelp, er en av hennes konklusjoner.

– Jeg la merke til at mange av dem jeg intervjuet i forskningen min hadde hatt vanskeligheter med å få tilgang til offentlige helsetjenester. Køene var lange, eller de fikk bare en resept på noen antidepressiver fremfor den helsehjelpen de opplevde at de trengte.

Disse kvinnene følte at de hadde ikke så mange steder å gå. De kunne ikke betale for psykologer, så de gikk heller til selvhjelpshylla på biblioteket. Eller til et englekurs, i håp om en form for helbredelse der.

– Disse terapeutiske praksisene lapper sammen hull i velferdsstaten, særlig for dem som ikke har mye penger i samfunnet vårt. 

Gir støtte

Et av de sentrale poengene i boka, er at den terapeutiske kulturen i all sin variasjon, gir mennesker rom til å skape mening i et kapitalistisk samfunn fullt av motsetninger. Det gjaldt særlig kvinner, forteller Salmenniemi.

Kvinner er overrepresenterte blant dem som går på yogatimer og forsøker seg på alternativ healing. Det er faktisk helt slående hvor mange hvite kvinner som dominerer disse kursene, utbryter Salmenniemi. 

– Lidelse rammer åpenbart også rasialiserte og ikke-hvite, men de søker tydeligvis ikke til de samme miljøene. 

En av mange ting som fortjener mer utforskning, sier hun.

– Disse kvinnene strevde virkelig med samtidens kvinneideal om å være suksessrik på alle livets områder. De skulle være i stand til å løpe maraton, gjøre karriere, ta vare på deg selv og se godt ut, lage økologisk mat til deg selv og sine barn og være en god samlivspartner. Det er et ganske sterkt kulturelt press på kvinner.

Selv om den terapeutiske kulturen ikke tilbyr noen umiddelbar kur mot alt dette, finner folk mye støtte i bare det å dele erfaringen om å føle seg utslitt.

Utbrenthet, en form for fremmedgjøring?

Akkurat det å være utslitt, eller utbrenthet, er noe som har opptatt Salmenniemi. Hun aner et slektskap med venstresidetenkeren Karl Marx’ begrep fremmedgjøring.

– Lenge var fremmedgjøring sett på som et helt avleggs begrep. Men jeg tror fremmedgjøring manifesterer seg som utbrenthet i dag.

Noe den tyske teoretikeren Hartmut Rosa også har satt ord på.

I Finland, som i Norge, er det også kvinner som topper statistikken for utbrenthet. Det er en langvarig, kjønnet trend, sier hun. Menn topper på sin side selvmordsstatistikkene.

– Utbrenthet er et strukturelt problem. 

Mange av dem Salmenniemi har studert, fant mye mening i det å utveksle erfaringer med andre som hadde opplevd noe lignende.

– Faktisk minner nok mange av disse sammenkomstene om 70-tallets bevisstgjøringsgrupper. Men de vil neppe identifisere seg som feminister av den grunn, eller være klar over denne koblingen.

Det var i kjølvannet av disse bevisstgjøringsgrupppene at slagordet «det personlige er politisk» ble formulert. Men slik er det ikke nødvendigvis i disse gruppene, sier Salmenniemi.

– Folk virker som de er utrolig stresset, sier Salmenniemi.

Og det på tvers av samfunnslag. Salmenniemi viser til en samtale hun hadde med en britisk forskerkollega for noen år siden. Kollegaen strevde med å finne balanse mellom forskerkarrieren og familieliv, og hadde tydd til selvhjelpsbøker med en viss ambivalens. Hun mente selv hun burde være kritisk til dette. «Men jeg kan jo ikke sitte stille og vente på den feministiske revolusjonen heller», hadde hun sagt.

En apolitisk kultur?

Så, vil disse kvinnene som finner veien til englehealing, også skape en revolusjon?

– Utbrenthet er et strukturelt problem. Den terapeutiske kulturen kan kanskje lette symptomene, men ikke kurere dem, tror Salmenniemi. – Da må vi gjøre noe med arbeidslivet og hvordan det er strukturert i en kapitalistisk kultur.

Mange har hevdet at det ligger en sterk individualisme i denne terapeutiske kulturen. At det er uttrykk for en avpolitisering av offentligheten der vi trekker oss inn i våre egne sinn og egne kropper, og har nok med å være der. Det henger også sammen med politikk, hevder Salmenniemi.

– Vi blir oppmuntret til å se oss selv som unike individer med ansvar for å ivareta vår egen helse, så vi ikke blir en byrde for velferdssystemer og sosiale tjenester.

Men å anta at den terapeutiske kulturen medfører en apolitisk holdning, er uttrykk for en nokså forenklet forståelse av politikk, hevder Salmenniemi.

Et talende eksempel er opprettelsen av Krystallpartiet i 2014. Da gikk fem kvinner som hadde møtt hverandre på et energihealing-kurs sammen om å opprette et eget politisk parti. Øverst på agendaen stod en sterk misnøye med det offentlige helsesystemet – og synet på helse som lå til grunn. De ønsket en mer holistisk tilnærming til helse, og mente den medisinske forståelsen av menneskekroppen både var utilstrekkelig og reduktiv.

Selv om partiet neppe har veltet noen valglokaler, har de holdt det gående i over ti år. De fleste av partistifterne, som Salmenniemmi også har snakket med, hadde ingen erfaring med politikk fra før av, men hadde ikke mistet troen på at problemer kunne løses på politisk og demokratisk vis. Krystallpartiet dannet ofte felles sak med miljøpartier plassert til venstre i politikken, særlig i begynnelsen. Men Salmenniemi tror ikke det nødvendigvis vil gjelde alle former for alternative bevegelser som finner veien til politikken.

Konspirasjonsteorier

– Vi bør ikke anta at disse miljøene er grunnleggende apolitiske, liberale eller konservative, hevder professoren.

For i tillegg til egenomsorg, finner man også politisk vilje i livsstilspolitikken. 

– En god del mannlige podkastere og MAGA-tilhengere virker som de har funnet en form for sammenheng mellom alternative kostholdsråd, som å spise mye kjøtt og sitt politiske engasjement?

– Ja. Dette ser vi også noe av i mannsgrupper i Finland, en form for bekymring for undertrykt maskulinitet.

Og kvinnene som grunnla Krystallpartiet, merket også at de tiltrakk seg mennesker som hadde mange konspirasjonsteorier.

– Fortell litt om synet på kjønn i miljøene du har studert.

– Det er ganske interessant, for det er mye snakk om feminine og maskuline energier. 

Selv om man ikke nødvendigvis av den grunn mener at kvinner og menn er fra henholdsvis Mars og Venus, ligger det ofte noen sterke føringer for kjønnsrollemønstre der, mener hun. Kvinner blir sett på som mykere og mer passive, for eksempel. Noe de har til felles med eksempelvis MAGA-bevegelsen, selv om mange fra yogamiljøer vil være skeptiske til denne politikken.