Voldtektsmyter fra antikken lever videre i dag

– Hva skriver du om i doktorgraden din?

– Jeg undersøker holdninger til seksuell vold mot kvinner i gresk og romersk kultur, fram til slutten av Justinians regjeringstid, altså cirka 565 e.Kr. I analysen bruker jeg begrepet voldtektsmyter, altså misoppfatninger om overgrep, overgripere og ofre, for å tolke den greske og romerske antikken syn på kjønn og seksualitet.

– Kan du gi eksempler på «voldtektsmyter»?

– Det kan være situasjoner som «en kvinne alene på et offentlig sted», «en kvinne som var uanstendig kledd» eller «en kvinne som ble oppfattet som provoserende». Slike situasjoner ble i antikken ofte tolket som signaler eller invitasjoner til sex, og bidro samtidig til å flytte ansvaret bort fra overgriperen.

– Hva har overrasket deg mest i forskningen?

– Særlig to ting. For det første, så er våre grunnleggende prinsipper som gjelder seksualitet og seksuell atferd mellom kjønnene i stor grad like i dag. Jeg trodde forskjellen mellom antikken og nåtiden skulle være større, men mange av de underliggende holdningene og fordommene forblir nokså uendret. For det andre: kristendommens rolle. Det finnes en oppfatning at kristendommen markerte et tydelig brudd – at den innførte strengere moral og mer undertrykkelse i kvinnenes seksualitet. Men mye tyder på at den i stor grad videreførte hedenske verdier. Hierarkiene besto, og særlig når det gjaldt seksuell vold, var det lite som endret seg.

– Har du et eksempel på «hedenske verdier»?

– Ideen om at kvinner måtte passe på sin seksuelle integritet var ikke et produkt av kristen moral, men den tankegangen fantes allerede i den greske og romersk lovgivning. Både i antikkens Hellas og Roma ble kvinner straffet strengt for utroskap eller ulovlige seksuelle forhold – det vil si enhver seksuell handling utenfor ekteskap. 

– Hvordan kom du fram til dette? Hvilke tekster jobbet du med?

– Jeg jobber mest med lovtekster og deklamasjoner – altså øvingstekster for jurister – men ikke utelukkende. Fra antikkens Athen finnes det få relevante kilder, men Gortyns lovkodeks på Kreta er et viktig unntak. I romersk sammenheng finnes det flere tekster, blant annet De tolv tavlers lov, ulike deklamasjoner, og lover fra Justinians tid, som Digestene.

– Snakker disse tekstene eksplisitt om voldtekt?

– Ja og nei, i den forstand at verken det greske eller det romerske språket inneholdt et spesifikt begrep for voldtekt. Slike handlinger ble slått sammen med andre seksuelle forbrytelser, som utroskap eller forførelse. 

– Var voldtekt tabu?

– Ja det tror jeg, i stor grad. Hadde jeg vært kvinne i antikken, ville jeg ikke vært interessert i å offentliggjøre voldtekten min. Selv om romersk lov tillot kvinner selv å forfølge en mann rettslig for voldtekt, var de ikke juridisk, sosialt eller økonomisk selvstendige. Det var faren eller ektemannen – kyrios i Hellas og paterfamilias i Roma – som tok avgjørelser. Familien var opptatt av å gifte bort døtrene godt, og en voldtekt kunne medføre tap av deres verdi og muligheten til å inngå et godt ekteskap. Derfor ville det trolig vært mer vanlig at man lot være å snakke om det. Generelt sett tenker jeg at det å bli voldtatt, ble sett på som et problem for familien, ikke for retten.

– Leser du gammelgresk?

– Ja – og jeg oversetter de greske tekstene selv, og leser de latinske med støtte i eksisterende oversettelser. Og da er det viktig å huske at oversettelser alltid er tolkninger. Så jeg sammenligner med originalteksten for å få et best mulig bilde.

– Det virker krevende å tolke tekstene ...

– Absolutt. Jeg er fullt bevisst på at jeg leser kildene som både forsker, kvinne og feminist, og at disse perspektivene naturlig nok preger tolkningene mine. Jeg prøver å bevare historiens egen integritet, samtidig som jeg erkjenner at kvinnene, slik jeg ser det, ofte ble fratatt makt og objektivisert.

– Hvor jobber du best?

– Om natta, når alle sover. Men med tre barn og en mann som pendler, må jeg være effektiv på kontoret i arbeidstida. Hjemme er det bare å få gjort det man rekker. 

– Så du får de gode ideene på kvelden?

– Ja, veldig ofte. Rett før jeg legger meg, skjer det noe i hodet mitt – det er som om alt våkner til live. Jeg burde egentlig hatt papir liggende ved senga. Samtidig er det ofte sånn at man får en idé og føler seg stolt – og så finner man ut at noen skrev det samme for førti år siden. Et klassisk forskerproblem ...

– Favorittbok? 

– Jeg tror det må være Against Our Will (1975) av Susan Brownmiller. Den var avgjørende for hele prosjektet. Brownmiller var den første som virkelig satte ord på mange av tankene mine, og jeg har kommet tilbake til boken hennes igjen og igjen. Det var hun som innførte begrepet om voldtektsmyter, og den «heroiske voldtektsmannen», som jeg ofte henviser til i mine analyser. 

– Er det noen store kontroverser på ditt felt?

– En diskusjon dreier seg om hvorvidt man bør bruke moderne begreper – som voldtektsmyter – til å analysere fortiden. Mange historikere mener det er problematisk fordi det kan føre til at vi overser fortidens verdier og kontekst.

– Og hva mener du om det? 

– Jeg forstår argumentet, men mener at historie aldri er helt nøytral og ikke kan betraktes med et objektivt blikk. Vi bør vise empati og forsøke å forstå fortidens kulturtradisjoner, men det betyr ikke at vi skal unnlate å analysere praksiser og holdninger som faktisk eksisterte – eller å reflektere over hvilken betydning de har for oss i dag. Det er nettopp det som er poenget med historie, at den skal angå oss og være relevant.

– Har du opplevd å bli kritisert for forskningen din?

– Ja, veldig ofte. Spesielt av hvite mannlige forskere som mener at det ikke finnes noen rape culture, altså voldtektskultur, i dagens samfunn eller at det er feil eller «anakronistisk» å trekke slike linjer bakover i tid.