– Hva skriver du om i doktorgraden din?
– Jeg skriver om forholdet mellom kjønn- og seksualitetsnormer og tjukkhet, forteller Sunniva Árja Tobiasen, stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Bergen.
– Det innebærer også å undersøke hva slags type kategori tjukkhet er innenfor forskning og hvordan det virker sammen med kjønn og seksualitet.
I denne spalten inviterer Kildens nyhetsmagasin kjønnsforskere til å tenke høyt om eget arbeid og feltet sitt.
Sunniva Árja Tobiasen er stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen. De undersøker normer og hvordan forventninger om kjønn og seksualitet har en kroppslig dimensjon, med vekt på hvordan det å være tjukk kan påvirke hvordan en person opplever, forstår og navigerer seksualitet og kjønn.
Ingen selvfølge å bruke ordet tjukk
Tobiasen har intervjuet 20 personer denne høsten, og er i ferd med å gå gjennom materialet de har fått så langt. Planen er å intervjue til sammen 30 stykker.
– Jeg intervjuer tjukke personer mellom 25 og 55 år, men har ellers ingen kriterier når det gjelder kjønn, seksuell preferanse eller etnisitet.
– Hva slags spørsmål stiller du?
– Jeg spør for eksempel om hvordan de beskriver seg selv og kroppen sin. Det henger jo tett sammen med hvordan de opplever og forstår tjukkhet, samt hvordan de blir sett og behandlet av omgivelsene og samfunnet, forteller Tobiasen.
– For mange er det ikke en selvfølge å bruke ordet tjukk. Medisinske termer som overvektig, eller erstatningsord som stor eller kraftig er mer utbredt og akseptert i helsevesenet og samfunnet for øvrig. Jeg bruker tjukk da det er vanlig innenfor fat studies. Dette forskningsfeltet er blant annet kritisk til sykeliggjøringen av tjukkhet og bruken av medisinske termer for å beskrive tjukke kropper.
Tjukkhet og seksualitet
Tobiasen ble opptatt av temaet da de skrev masteroppgave om forventet seksualitet.
– Forventet seksualitet eller seksualitetsnormen, er også et tema som er knyttet til tjukkhet, forklarer stipendiaten.
– I seksualitetsnormen ligger det en forventning om seksualitet, og at vi alle opplever seksuell lyst og tiltrekning på omtrent samme vis. Men dette henger også sammen med utseende, vekt og alder. Det å være seksuelt aktiv, blir sett på som det «normale», og vi blir ikke alle møtt med de samme seksuelle forventningene.
– Noen opplever at personer er interessert i dem kun fordi de er tjukke.
Det kan medføre at personer som ikke faller inn under seksualitetsnormen, for eksempel eldre, tjukke eller personer med funksjonsnedsettelse, blir utsatt for deseksualisering eller hyperseksualisering, forteller Tobiasen.
– Forklar?
– Deseksualisering vil for eksempel si at man kan bli sett på som en som ikke har sex, ikke er seksuelt interessant, eller at ens seksualitet blir latterliggjort. Mens hyperseksualisering betyr at man kan bli sett på som å ha en over gjennomsnittet sterk sexlyst, man kan oppleve fetisjering, objektivisering – eller også å bli utnyttet og misbrukt – fordi man for eksempel er tjukk.
Ifølge Tobiasen er fetisjering kulturelt betinget og kan være en utfordring for personer som er tjukke, for eksempel ved dating.
– Noen opplever at personer er interessert i dem kun fordi de er tjukke, som innebærer at du blir redusert til en egenskap. Tjukkhet blir dermed noe som gjør deg usynlig, og samtidig ekstremt synlig.
USA er den konteksten hvor tjukkhet er mest etablert som en egen forskningskategori innenfor samfunnsforskning og humaniora, forteller Tobiasen.
– Mens i Norge er kroppsvekt og fett noe man først og fremst studerer i et helseperspektiv og ikke i et kultur- eller samfunnsperspektiv.
På øytur med Sara Ahmed
– Kommer forskningen din til å forandre verden?
– Jeg opplever at jeg bidrar til en forandring bare ved å snakke om tjukkhet. Jeg får også tilbakemeldinger fra dem jeg intervjuer om at de setter pris på det jeg gjør. Det betyr mye for meg.
– Hvilken kjønnsforsker eller kjønnsteoretiker har inspirert deg mest?
– Det må bli bell hooks og Judith Butler. Jeg brukte Butler i mastergraden min og kommer stadig tilbake til tekstene. Det å lese dem på nytt gir meg stadig nye perspektiver.
– Og hvilken kjønnsforsker ville du tatt med deg til en øde øy?
– Da ville jeg valgt Sara Ahmed. Ahmed inspirerer meg veldig, både personlig og faglig, sier forskeren.
– Akademia kan være et umenneskelig sted, fordi man fokuserer så sterkt på prestasjon. Og i likhet med mange feministiske forskere er både Ahmed og hooks opptatt av hvordan man kan være et helt menneske og medmenneske i akademia – som forsker, kollega, underviser og veileder – og hvilket ansvar dette innebærer.
Ikke et sted, men en tilstand
– Hvor tenker du best?
– For meg er det å tenke godt avhengig av tilstand mer enn av et sted, forteller Tobiasen.
– Hvis jeg slapper av, så tenker jeg også bra. Jeg er avhengig av tid og ro. Det er dessuten viktig for meg å bo et sted hvor jeg har mulighet til å jobbe hjemme. Jeg setter veldig pris på fleksibiliteten det gir å være forsker, som også gjør at jeg kan ha hjemmekontor.
– Jeg er usikker på om det er temaet tjukkhet eller det at jeg er kjønnsforsker som provoserer.
– Leser du fagbøker som ikke er relevant for doktorgraden din?
– Egentlig ikke. Men jeg leser masse som ikke er superrelevant, og likevel tilfører forskningen min noe. Siden det jeg forsker på er tverrfaglig, er det meste av det jeg leser av fag også relevant.
– Hvilken bok har flest eselører?
– De fysiske fagbøkene jeg har lest og kommentert mest er nok Michel Focaults Viljen til viten, og Judith Butlers Gender trouble. Jeg leser mer på nettbrett nå, så da er det jo rom for å markere og notere i margen der også. Begge disse bøkene er fulle av fargerike lapper.
Tema som trigger
– Hva opplever du som det vanskeligste i ditt eget felt?
– Når det gjelder temaet jeg selv forsker på er det mye som er utfordrende, men ikke bare i negativ forstand, understreker Tobiasen.
– Det er et krevende tema å navigere både metodologisk, teoretisk og etisk. For eksempel er min egen rolle som intervjuer; det å håndtere materialet på en etisk måte, krevende og noe jeg bruker mye tid på.
Det kan også være et krevende tema å snakke med andre om, forteller forskeren.
– Jeg har opplevd å få negative reaksjoner når jeg snakker om forskningen min, at folk ikke forstår hva jeg driver med og hvorfor. Jeg er usikker på om det er temaet tjukkhet eller det at jeg er kjønnsforsker som provoserer. Men det gjør at jeg er oppmerksom på hvordan jeg ordlegger meg.
– Er det noen temaer du er interessert i som du ikke tør å forske på?
– Jeg har skrevet en artikkel om samiske og kvenske krigsbarn, og tror ikke det er et tema jeg skal forske mer på. Ikke fordi jeg ikke tør, men fordi jeg ønsker å la være. Det berører min egen familiehistorie, som jeg ønsker at forblir personlig.
