Den 10. april la regjeringen fram forslag til en ny barnelov som skal erstatte dagens lov fra 1981. Barneloven bærer, ifølge regjeringen, preg av en tid med andre kjønnsroller og familiestrukturer. Nå skal loven tilpasses en ny virkelighet.
Men flere av forslagene har skapt debatt. Ledende fagmiljøer innen barnepsykologi og barnejuss advarer mot at regjeringen går for langt i ønsket om å fremme likestilt foreldreskap.
Tidligere denne uken var det høring på Stortinget for det nye lovforslaget. I etterkant er det opprettet et opprop, signert av flere forskere og fagpersoner, og også av Barneombudet.
– Det er veldig uvanlig at forskere går ut på den måten som vi gjør nå, sier Margunn Bjørnholt, professor ved Vid høgskole, som også har forsket på vold og vold etter samlivsbrudd.
Hun mener forskningen er tydelig på at forslaget ikke er til barnets beste.
– Mange av oss som forsker på feltet har bidratt til NOU-en om barnelov i 2020 og høringsrunden i lovforslaget. Likevel gjenspeiles ikke våre innspill i proposisjonen. Vi er bekymret for dem som rammes, og føler oss forpliktet til å advare mot konsekvensene av lovendringene for voldsutsatte barn og deres omsorgspersoner.
Her er Are Saastad uenig.
– Vi avviser at det ikke skulle være et godt nok forskningsgrunnlag for å endre barneloven i en mer familievennlig retning, sier Saastad, som ikke er forsker, men leder i Reform, ressurssenter for menn.
Det kommer vi tilbake til lenger ned i saken.
Likestilt foreldreskap
En av de store sosiale endringene de siste tiårene handler om fars tilstedeværelse i barns liv. Are Saastad kaller det en «fedrerevolusjon».
Det kan man se i utviklingen mot delt bosted som alternativ ved samlivsbrudd. I den eksisterende barneloven stilles det krav om «særlige grunner» for at domstolene skal kunne idømme delt bosted. Dette kravet foreslår man nå å fjerne. Det blir altså lettere å fastsette delt bosted når det anses best for barnet.
Tidligere har delt omsorg ofte blitt sett på som skadelig for barn. Bruken var minimal, og kun rundt 4 prosent av barna hadde delt bosted, ifølge en norsk skilsmissestudie av Kari Moxnes fra 1984.
Men siden har mye skjedd. I 2012 fordelte 25 prosent av skilte foreldre omsorgen for barna likt (50/50) etter samlivsbrudd. I 2020 var andelen på 43 prosent, ifølge en undersøkelse av Statistisk sentralbyrå.
– Jeg er usikker på om det er til det beste for barna.
De fleste er i dag enige om at delt bosted er et ideal – når foreldresamarbeidet fungerer.
– Likestilt foreldreskap er oftest bra, også for barna. Barna får mulighet til å opprettholde og etablere god kontakt med begge foreldre. Slik får barna ekstra støtte, både emosjonelt og materielt.
Det sier Tonje Holt, forsker ved Folkehelseinstituttet, og arbeider med FamilieForSK-studien, som omhandler samhold og konflikter i familier i Norge.
Også i den nye loven skal avgjørelse om bosted og samvær i utgangspunktet være opp til hver enkelt familie og foreldrepar. Det har støtte i forskningen, ifølge Holt.
– Den viser at det ikke er bedre for barn med én bestemt bostedsordning fremfor en annen, men at det oftest er andre forhold, både i og rundt familien, som er avgjør hvordan barna har det i ulike ordninger.
For eksempel konfliktnivå.
Arbeidet for mer likestilt foreldreskap har vært et uttalt mål siden Solveig Horne satt som likestillingsminister i 2016. Iram Ali og Kirsten Kolstad Kvalø, medlemmer av Faggruppa i barnerett ved Universitetet i Oslo understreker at det er bra at man arbeider for dette.
– Samtidig mener vi at man nå ikke kan gå lengre i likestillingen før dette går på bekostning av barna. Dette har også vært den klare anbefalingen fra svært mange aktører som jobber på barnerettsfeltet over lengre tid, hevder de to forskerne.
Økt beslutningsmyndighet
Et av de nye begrepene som skilte foreldre må forholde seg til dersom loven blir vedtatt, er «delt daglig myndighet», som betegner den myndigheten foreldre har til å ta beslutninger i barnets dagligliv. Delt daglig myndighet løftes nå fram som et eget rettslig begrep. I lovforslaget blir dette foreslått som hovedregel for begge foreldre ved samlivsbrudd.
– Dette forslaget vil i praksis innebære at flere foreldre som bor hver for seg får utvidet beslutningsmyndighet for barna, sier Tonje Holt fra FHI.
Tidligere har denne delte beslutningsmyndigheten kun omhandlet de som har delt fast bosted, men nå vil foreldre som også ikke bor så mye med barna, få utvidet beslutningsmyndighet.
Forskerne er ikke overbevist om at dette er til «barnets beste».
– Jeg er usikker på om konsekvensene av dette er godt nok vurdert, og om økt fokus på likestilt foreldreskap i forslaget kan gå på bekostning av barnas behov, særlig i familier med store utfordringer, sier Holt.
Hun tror imidlertid det er positivt å gå vekk fra å snakke om bosted når man i realiteten snakker om beslutningsmyndighet.
Begge foreldre skal i utgangspunktet ha rett til å ta beslutninger om barnets hverdag, uavhengig av hvem barnet bor hos. Her er imidlertid Holt skeptisk.
NOU’en fra 2020 som ligger til grunn for den nye barneloven, var ifølge Holt «grundig og gjennomarbeidet».
– Likevel fremstår forslaget fra departementet, særlig forslaget om økt beslutningsmyndighet for flere foreldre, å være lite fundert i kunnskapen man har om dette. For eksempel er det uklart om forslaget vil kunne føre til mer eller mindre konflikter blant foreldre, sier hun.
– Jeg er usikker på om det er til det beste for barna.
Holt understreker at vi heller ikke vet konsekvensene av dette, for eksempel om det kan føre til flere konflikter mellom foreldrene.
– Og det er bekymringsfullt at økt beslutningsmyndighet kan forekomme også i utsatte familier. For eksempel der det er vold, store konflikter, rus eller psykiske vansker hos en av foreldrene, sier hun.
– Inntrykket er at dette forslaget er laget for foreldre som samarbeider godt, og hvor det generelt er få utfordringer i foreldresamarbeidet. Samtidig er det når barnets behov blir satt på prøve at man virkelig trenger en barnelov som beskytter barnets behov og interesser. Jeg er usikker på om dette forslaget har klart å ivareta det.
«Utopisk syn» på foreldresamarbeid
Jannicke Stav har tidligere arbeidet ved Alternativ til vold, og er nå stipendiat ved OsloMet. Hun forsker på faglig skjønn knyttet til vold og sikkerhet i foreldretvistsaker hvor det foreligger anmeldelse av familievold. Hun er skeptisk til forslaget om delt daglig foreldremyndighet og samarbeid som formålet med mekling. Forslaget bærer preg av et «utopisk syn» på foreldresamarbeid, mener hun.
– Dette funker trolig fint overfor de foreldrene som samarbeider godt. Men hva med dem som ikke gjør det, eller kanskje aldri har samarbeidet godt, spør hun.
– I parforhold med mishandlingsvold vil utøver kunne bruke loven mot den utsatte. Voldsutsatte kan da oppleve å bli presset inn i et samarbeid.
– Vold i parforhold er ikke nevnt, til tross for at vold mot omsorgsperson regnes som vold mot barn i straffeloven.
I lovforslaget heter det imidlertid at barnets beste skal legges til grunn, og i saker der det er risiko for vold, rus eller overgrep, gjelder egne, «treffsikre» regler. Men disse «spesialreglene» er ikke spesifisert i proposisjonen, sier Stav. Hun mener det er vanskelig å forstå hva departementet egentlig mener i lovforslagets kapittel om konsekvenser for saker med vold.
– En del av omsorgsplikten er å samarbeide med din ekspartner. Men du skal også beskytte barnet.
For noen familier er det helt nødvendig at instansene bidrar til tydelige rammer rundt barn, fremfor at foreldrene selv skal samarbeide om å finne løsninger, mener Stav.
– Blir det riktig forstått å si at du er redd for at delt daglig foreldremyndighet kan ende opp med å trumfe «barnets beste»?
– Ja. For mange barn går det helt fint å få et godt samarbeid. Men for dem som trenger at loven beskytter dem, kan dette slå uheldig ut.
Går for langt, for tidlig
Også Iram Shamin Amin Ali og Kirsten Kolstad Kvalø i Faggruppa i barnerett ved Universitetet i Oslo synes loven bærer preg av å være laget for «ideelle foreldrerelasjoner», og tror det vil forvirre mer enn det hjelper.
– Man må i forarbeidene for å forstå at dette kun er ment som et utgangspunkt.
De beslutningene som ligger til daglig myndighet krever at for å komme i posisjon til å ta slike avgjørelser, må foreldre tilbringe tid sammen med barnet.
Beslutningsmyndighet til begge foreldre vil ikke passe for alle, heter det også i forslaget. Derfor vil det også være fortsatt avtalefrihet.
– Noe som igjen vil skape utfordringer for de foreldrene som ikke evner å samarbeide. Hvordan skal de komme til enighet om noe annet, spør Ali og Kvalø.
Kunnskapsgrunnlag
Janicke Stav er opptatt av prosessen som ligger bak det nye lovforslaget, og skrev om dette i en kronikk før forslaget ble presentert.
Da må vi først helt tilbake til Solveig Hornes tid (FrP) som likestillingsminister i Solberg-regjeringen i 2017. Da ble det nemlig innført felles foreldreansvar for felles barn som hovedregel, forklarer Stav. Ett av flere skritt mot «likestilt foreldreskap».
– Den gangen ble det også vedtatt at man skulle evaluere det i 2023, tre år etter at loven trådte i kraft i 2020.
I tråd med vedtaket hadde departementet bedt Bufdir, Domstoladministrasjonen, Helsedirektoratet og Politidirektoratet om statistikk på konfliktnivået blant foreldre som ikke bor sammen. Men ingen av disse instansene hadde hentet inn slik statistikk.
– De har altså ikke evaluert på en måte som gir svar på om regelendringen ga økt eller redusert konfliktnivå, sier Stav.
Departementet skriver at de vil evaluere det nye lovforslaget etter en stund, fortsetter Stav.
– Mangelen på evaluering av felles foreldreansvar gir ikke akkurat tillit til at situasjonen for barn i risiko blir belyst.
Stav stusser også på at barneloven ikke nevner partnerdrapsutvalgets NOU fra 2020: Her etterspurte utvalget blant annet en utredning av om barnelovens regler om samvær i tilstrekkelig grad ivaretok voldsutsatte foreldre.
Savner søkelys på voldsutsatte barn
– Det er bra med presisering av barnets beste, herunder retten til ikke å bli utsatt for vold og overgrep.
Det sier sosiolog og voldsforsker Margunn Bjørnholt.
– Det er også fint å henvise til drøfting av beviskravene fra tidligere forarbeider og at hensynet til å beskytte barn er viktigst. I tillegg er det bra å presisere at der det kommer frem mulig vold, er det dommerens ansvar at saken opplyses tilstrekkelig.
Imidlertid mener hun at særlig voldsperspektivet er for svakt i den nye barneloven.
– Vold i parforhold er ikke nevnt, til tross for at vold mot omsorgsperson regnes som vold mot barn i straffeloven og er like skadelig som direkte vold.
– Det kan nesten virke som om enkelte aktører har glemt at vi de siste tiårene har gjennomført en fedrerevolusjon i Norge, der fars rolle i familien er like viktig som mors.
Bjørnholt har tidligere forsket på fortsettelsesvold, altså vold som finner sted etter samlivsbrudd. Foreldresamarbeid kan være en arena for fortsettelsesvold, forklarer hun.
– Det er mange barn i dag som ikke får pass, delta i fridsaktiviteter eller nødvendig helsehjelp fordi den ene forelderen motsetter seg det. Om den som ikke bor med barnet skal bestemme enda mer, vil det gi økte muligheter for fortsatt vold og kontroll.
Lovforslaget er tydelig på at barn skal beskyttes mot vold og overgrep. Likevel skaper det et inntrykk av at vold er unntaket i disse sakene. Det er feil, mener Bjørnholt.
– Til tross for at hensynet til å beskytte barn mot vold og overgrep nå er tydeliggjort, får man fortsatt et inntrykk av at vold er unntak i disse sakene. Det er ikke en rimelig antakelse. Tvert om, utfra den kunnskapen vi har, er det vold eller overgrep i en betydelig andel av de sakene der foreldrene ikke blir enige.
Bjørnholt synes også at det er problematisk at den nye loven legger til grunn at foreldrene må være enige om flytting innenlands.
– I praksis vil det å kreve enighet mellom foreldrene om flytting innenlands innebære et flytteforbud for bostedforelderen, sier hun.
– Det vil ramme voldsutsatte og andre som kan ha behov for å flytte. Det er også et alvorlig inngrep i den personlige friheten.
Mener loven er overmoden for endring
En av dem som ønsker den nye barneloven velkommen, er Reform, ressurssenter for menn, ved Are Saastad som leder.
Det kan synes som om mange av kritikerne av regjeringens proposisjon helt utelukker betydningen for barna av en mer reell likestilling mellom foreldrene, sier han til Kildens nyhetsmagasin.
– Vi vet at økt likestilling i familiene gir mer opplevd lykke. Dette gjelder selvsagt også i familier som gjennomgår samlivsbrudd. Når samlivsbrudd rammer om lag halvparten av norske ekte- og partnerskap, er det en unnlatelsessynd å utelate fedre som omsorgspersoner i barnas familiesituasjon.
Saastad karakteriserer revisjonen av barneloven som «overmoden». Han viser til at over halvparten av dem som gjennomgår samlivsbrudd velger delt bosted. Det er blitt normen, slår han fast. Og flere undersøkelser sier at dette er bra for barna, fordi det gir barna tilgang på begge foreldrene. Da bør det også være lovens utgangspunkt, ifølge ham.
– Det kan nesten virke som om enkelte aktører har glemt at vi de siste tiårene har gjennomført en fedrerevolusjon i Norge, der fars rolle i familien er like viktig som mors. Dette er også politikkens mål. Årsaken er jo at vi vet at dette gir bedre og tryggere oppvekstvilkår for barna, og også gjør livet bedre for både mødre og fedre.
– Flere forskere frykter at endringene kan øke konfliktnivået mellom foreldre. Hvordan vurderer dere denne bekymringen?
– Dagens barnelov og rettspraksis bidrar til at det er slik. Dette skaper enormt mye sorg, sinne og frustrasjon.
Delt bosted og delt daglig myndighet vil trekke konfliktnivået ned. Ikke opp, mener han.
– Det blir også svært spesielt å hevde økt sannsynlighet for at barn må bo med voldsutøver dersom daglig myndighet tildeles begge foreldre. Forskningen som legges til grunn er ensidig og mangelfull, og omfatter bare intervjuer med mødre, sier Saastad.
Det er ikke riktig, sier Margunn Bjørnholt når Kildens nyhetsmagasin presenterer denne kritikken for henne.
– Vi har i dag mye forskning, både på voldsutsatte barn og foreldre, på vold i parforhold, som der det er barn, også er vold mot barn, på tjenester som jobber med vold og konflikter i familien og på disse familiene.
Hun mener det at forskning på erfaringer med å leve med vold og fortsettelsesvold i stor grad handler om kvinner og mødre, skyldes at den alvorlige og livstruende volden i større grad rammer kvinner. Det viser både omfangsstudier, hjelpetjenester og partnerdrapsstatistikken.
– Men alle barn og alle omsorgsfulle foreldre vil være tjent med en lov som i størst mulig grad beskytter barn mot vold og overgrep, og der man foretar grundige og individuelle undersøkelser av barnets beste i det enkelte tilfellet.
Saken ble oppdatert 8.5. kl 16:20 og 18:25. og 9.5 kl. 08:15.
