Ny forskning på et av verdens eldste yrker: Ammen

Marte Movik fra Sunnfjord (1814–1905) hadde både sønn og ektemann da hun reiste til Bergen for å arbeide som amme.

Dette var ikke helt uvanlig blant kvinner fra Sunnfjord. I Bergen ble «sunnfjordamme» et eget begrep og disse var spesielt ettertraktede blant bergenske byfruer. Og faktisk blant de mer lønnsomme yrkesveiene en kvinne kunne gå på denne tida, forteller Kristine Ness. Hun er konservator ved Sunnfjord Museum og har forsket på sunnfjordammene.

Den veien gikk også Marte Movik. I Bergen ble hun værende i 11 år. 

En historie med få kilder

Ness ble interessert i ammingens historie da hun en tid arbeidet som omviser på Sunnfjord museum. Det ligger på den gamle husmannsplassen til Movika. Som tunguide forteller man den samme historien igjen og igjen. Da vokste det også fram mange spørsmål, forteller Ness. De tok hun med seg inn i forskerstillingen hun nå har på museet.

– Samtidig er det utfordrende å forske på dette, for det finnes ikke mange kilder til ammene selv. Det er en gruppe kvinner som er vanskelige å gjenfinne i de skriftlige kildene.

Historiene blir fortalt for disse kvinnene, ikke av dem, forklarer konservatoren. Og det er vanskelig å være helt sikker på utbredelsen: Vi kan for eksempel ikke med sikkerhet si at alle som arbeidet som ammer ble registrert som amme eller ganske enkelt tjenestejente. 

Men det finnes en del andre kilder fra samtiden.

Artikkelen, som kom i det historiske tidsskriftet Heimen, baserer seg derfor på arbeid gjort ved museet, Eilert Sundts forskning og andre kilder fra 1700-tallet, samt en god del lokalhistorie.

Et yrke fra tidenes morgen

Birgitta Haga Gripsrud er professor i humanistisk helseforskning, og har sett mye på litteratur om amming fra kontinentet i sin forskning og doktorgrad. Hun mener vi kan anta at det har eksistert ammer siden «tidenes morgen» ettersom det ikke fantes noen trygg erstatning for morsmelk før slutten av 1800-tallet. 

– Ammer i den forstand at kvinner har trødd til for hverandre i de tilfellene hvor den biologiske moren var opptatt av annet arbeid, eller ikke har kunnet amme sitt eget avkom av en eller annen grunn.

Et annet scenario er jo at mor døde under eller etter fødselen – noe som ikke var helt uvanlig, påpeker Gripsrud.

– I slike tilfeller var jo spedbarnet livsavhengig av at en annen kvinne, med melk i brystene, bokstavelig talt forbarmet seg og diet den morløse.

Klassedelt

Noe annet er imidlertid formelle ammer, som Ness sin artikkel handler om – kvinner som har tatt på seg det å amme andres barn som en jobb de har fått lønn for. Da kan de enten ha reist for å bo hos en velstående familie, eller de har tatt barn til seg i eget hjem. 

– Her ligger det jo i kortene at det kan være en klassedeling i samfunnet som gjør at barnestell blir delegert nedover i rangstigen av overklassen, utdyper Gripsrud.

Når det gjelder ammer som yrke, finner vi henvisninger til dette fra det gamle Mesopotamia omkring 17-1600 før vanlig tidsregning. 

Det vi vet, er at ammer etterhvert ble mye brukt i velstående og adelige familier i Europa fra omkring 1100-tallet, og at praksisen ble mer etablert i middelalderen. 

I Firenze på 1400-tallet kunne ammene bli nevnt i sine «ammebarns» testamenter og fikk kjælenavnet «mamma».

– Før den industrielle revolusjonen var ammen en «respektabel bondekvinne», det vil si at hun gjerne var gift, sier Birgitta Haga Gripsrud. – Noen ganger var hun en kvinne som hadde mistet sitt eget barn, og som derfor hadde melk å gi til andres barn. 

Hormonet prolaktin som skilles ut under amming hemmer også eggløsning. Bruken av ammer gjorde det mulig for overklassekvinnene å raskt bli gravide på nytt etter fødsel. Det var viktig å ha mange arvtakere i en tid med høy barnedødlighet. Middelalderen og renessansens kvinner kunne få så mange som 15–20 barn. 

– Det var tidsbesparende, overklassekvinner skulle ikke måtte bruke tid på amming og småbarnsstell. Det var et statussymbol å ha amme, forteller Kristine Ness. 

Ville tilstander

Gjennom historien har det vært både ‘høystatus’ og ‘lavstatus’ ammer. I 1500-17-tallets Frankrike kunne for eksempel nyfødte bli sendt vekk til ammer som levde og arbeidet under svært kummerlige forhold. Dette kan ha vært en indirekte måte å bli kvitt uønskede barn på, forteller Gripsrud.

Noen ble derfor kalt «englemakere». 

– Etterhvert ble det nokså ville tilstander i denne bransjen, og et byrå for ammer ble opprettet i Paris i 1769 for å regulere praksisen, blant annet for å sikre forskuddsbetaling for ammer. I 1780, var det kun 10 prosent av Parisiske spedbarn som ble ammet i hjemmet, fortsetter Gripsrud.

Slik ble amming institusjonalisert i Frankrike. Ness forklarer at det norske ammevesenet fikk en annen form, blant annet på grunn av en mindre befolkning og en mindre overklasse.

– I artikkelen skriver du om «det norske ammevesenet». Hvor institusjonalisert var dette?

– Nei, det vet vi ikke. Men det er mye her man kan prøve å finne ut av. Vi har ikke gode tall på hvor utbredt dette var, eller hvor mange som arbeidet som ammer. Vi vet ikke hvor involverte jordmødre og leger var heller. Men vi vet at avisene var en viktig kanal. Men hvor mange husmannskoner holdt seg med avis? 

Ness har fortsatt mange spørsmål hun vil ha svar på.

Synet på ammer kunne også variere. – Man kan finne eksempler i skriftlige kilder på at godt stilte fruer i Bergen så på amming som noe simpelt, som de rynket på nesen av, forteller Ness. 

Dette var nok vanlig i flere byer, påpeker hun. Eilert Sundt, som reiste rundt på 1800-tallet og forsket på husholdningsskikker i Norge, trakk imidlertid fram at Bergen var særlig kjent for skikken med at høytstående kvinner ikke ammet sine egne barn. 

Sunne og friske ammer fra landet

Ness forteller at i England mente man at personlige kvaliteter ved ammen kunne overføres til barnet. Av det kan man anta at det gjaldt å finne en god amme. 

Det ser ut til at en oppfatning beslektet med den engelske, hersket i Bergen. Utlysningene i avisene var etter sunne og friske ammer med sunn og frisk melk, sier Ness. Lønnen var god, spesielt til å være kvinneyrke. Hele seks riksdaler kunne man få i året på 1700-tallet. I motsetning til én, som mange «ordinære» tjenestejenter fikk i lønn på bygda. Trolig var den noe høyere i byene.

At ammene helst skulle være fra landet var en av grunnene til at Sunnfjordammene ble et begrep, og et vanlig syn i bybildet. Folkedrakten med karakteristiske høyhuer fra Sunnfjord hadde de nemlig med seg. 

Det har også litt å gjøre med noen stereotypier, forteller Ness.

– Sunnfjordingene har blitt sett på som føyelige og lette å ha med å gjøre, unge sterke og staute. Og så var de ofte gift. 

Ammingens hierarki

Amming var ikke uvanlig som yrke blant dem som hadde fått barn utenfor ekteskap. Samtidig vet vi at synet på disse kvinnene ikke akkurat var blidt, påpeker Ness:

– Det at de var gift, kunne bli sett på som en bekreftelse på god moral.

– Ammene flyttet helt inn på barnerommet, og hadde derfor en viktig rolle overfor barna.

Det hadde også med sosioøkonomiske forhold å gjøre. Det mente i alle fall Eilert Sundt. Foreldrene inngikk ekteskap på vegne av barna sine i ung alder, og kvinnen flyttet hjem til sin nye svigerfamilie. Men der kunne det bli trangt. Noe som medførte at uvanlig mange gifte par fra Sunnfjord også gikk i tjeneste utenfor huset.

Birgitta Haga Gripsrud forteller at det oppstod et slags internt klassesystem hvor ammer til velstående familier selv ble nødt for å benytte seg av fattigere kvinner som ammer for sine egne barn, som igjen måtte finne en amme til sine barn.

– Det oppstod med andre ord et slags hierarki av ammer, forteller Gripsrud.

En reiseskildring fra Mary Wollstonecraft viser at dette også fant sted i Norge på slutten av 1700-tallet. Her beskriver Wollstonecraft en kvinne som arbeidet som «våtamme» for et barn som ikke var sitt eget, og brukte nesten hele lønna til å betale en amme for sitt eget barn.

Med Sorg i Hjærtet, og Taarer paa Kind

Mens noen reiste til og fra og fikk flere barn i Sunnfjord før de kom tilbake, ble noen værende over lengre tid i Bergen, og arbeidet kanskje i flere husholdninger. 

Flere fortsatte også som tørramme, altså barnepike, etter at de var ferdige som våtamme. Slik som Marte Movik, som ble værende i tjeneste i hele 11 år. 

Det å være amme ble sett på som en attraktiv jobb for mange kvinner. 

– De fikk også god mat, og bodde med barna. Skal du gå i tjeneste, så er det forholdsvis levelig. 

Samtidig var det ikke uten kostnader. Stillingen innebar også å reise fra egne barn.

 «(S)aa kom disse unge, stærke, staute, gifte Koner fra Søndfjord med Sorg i Hjærtet, og Taarer paa Kind af Længsel efter egne Børn, for at sælge sin Moderkjærlighed til fremmed Afkom i fremmed by», skriver Peter Jessen i sin bok.

Han skriver også at mange syntes det var veldig tungt å bo i Bergen, preget av mye hjemlengsel, sier Ness.

– Jeg har laget et bilde i hodet av at de sitter og forteller om Sunnfjord, om hvordan det ser ut og forteller til barna, forteller Ness. 

– Vet vi hvor gamle barna de reiste fra var?

– Vi vet ikke så mye, men det er noe jeg vil ta tak i videre. Amming er jo behovsstyrt, og det varierte nok. Vi vet at barna kunne være ganske små, men vi kan ikke si noe om når det var vanlig å reise.

Etter hvert reiste de fleste hjem som gårdskone når familien fikk etablert en egen gård. Og selv om ammene nøt relativt høy status i Bergen – «de hadde det som melkekyr i en kløvereng», som Elisabeth Welhaven skriver – var det ikke sikkert at de fikk positiv anseelse tilbake i Sunnfjord. 

Etter lange opphold i byen, var flere skeptiske til de hjemvendte ammene og stilte spørsmål ved deres evner til å drive gård og holde en ren husholdning. Noe Eilert Sundt imøtegikk i sin gjennomgang: rensligheten kunne man utsette lite på blant de hjemvendte ammene, mente han.