Kjønnsbalanse er ikke nok for å skape faglig mangfold i akademia

– Det har lenge vært søkelys på kjønnsbalanse i forskningen, spesielt når det gjelder høyere stillinger, sier postdoktor Rebecca Lund.

Men når kjønnsbalanse i seg selv blir et mål, unnlater man å kritisere strukturene som fører til at noen befolkningsgrupper blir ekskludert fra akademia.

Lund forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo og har sammen med Helene Aarseth og Beret Bråten skrevet kapittelet «Kjønnsbalanse i tellekantenes tid. Epistemisk mangfold, eller monokultur på speed?» i boka Kjønn og akademia. På vei mot BALANSE.

Kritiserer akademisk «monokultur»

Forskerne mener kravene om representasjon, altså at man skal ha tilnærmet likt antall kvinner og menn i akademia, går på bekostning av en bredere strukturell analyse av skjevfordeling i akademia.

De kritiserer en stadig mer ensartet vitenskapskultur, en såkalt «monokultur». For å motvirke dette må man ha en strategi for inkludering som strekker seg forbi representasjon.

Det som veier tyngst når man skal måle kvaliteten på forskningen er antall vitenskapelige publikasjoner og hvor disse er publisert. Forskerne trekker frem dette «tellekantsystemet» og andre markedslogikker som eksempler på strukturene som fører til at de mest suksessrike akademikerne, uavhengig av kjønn, ofte har lik arbeidsform og verdenssyn. Dette hindrer et «epistemisk mangfold».

– Et epistemisk mangfold innebærer at ulike teoretiske utgangspunkt og forskjellige måter å bedrive vitenskapsproduksjon møtes i dialog, forklarer Lund.

I dagens akademia er det en tendens mot at kunnskap blir ansett som objektiv og nøytral og at det derfor ikke er relevant hvem som utfører forskningen, mener hun.

– Vi argumenterer ikke for at «alt» er like sant. Det er viktig at vitenskapsproduksjon følger vitenskapelige kriterier og spilleregler, understreker Lund.

– Men det finnes ulike perspektiver på virkeligheten, og kunnskap må utvikles i brytningen mellom ulike perspektiver og erfaringsbakgrunner. Vi argumenterer for at det finnes ulike perspektiver på sannheten. Et epistemisk mangfold er viktig for at disse ulike perspektivene skal møtes i dialog når vi produserer kunnskap.

Fra mangfold til representasjon

Forfatterne viser til at argumentene for å øke kvinneandelen i akademia på 1970- og 80-tallet handlet om at kvinner ofte hadde en annen livserfaring og et annet syn på verden enn menn. Mens menn typisk beskjeftiget seg med såkalte «universelle» og mer abstrakte spørsmål, kunne kvinner med mer «lokal» kunnskap knyttet til hjem og barn bidra til en mer mangfoldig tilnærming til forskning.

– Likestilling i akademia hadde derfor et dobbelt perspektiv. Det handlet både om å styrke kvinners posisjon og gjennom dette utvide forskningens perspektiv og kunnskap, sier Lund.

– Dette perspektivet har forsvunnet mer ut av syne.

Forfatterne argumenterer for at de standardiserte målene for faglig kvalitet påvirker hvem som blir valgt til akademiske posisjoner og hvilke former for forståelse som favoriseres.

Forskningen til maskuline disipliner er i tillegg mer salgbar.

– Selv om såkalte «objektive» mål kan bidra til å motvirke fordommer knyttet til kjønn og andre identitetsmarkører, favoriserer de likevel en viss måte å tenke og å jobbe på, hvor man verdsetter høyest alt som kan telles og måles, sier Lund.

– Dette mener vi fører til en monokultur, heller enn et epistemisk mangfold som var det opprinnelige målet med å oppnå kjønnsbalanse, fortsetter hun.

Forskjellen mellom hvilke vitenskapsidealer som blir favorisert fremfor andre er i mindre grad enn før knyttet til forskernes kjønn. Forfatterne mener likevel at man kan se en videreføring av en kjønnet arbeidsfordeling.

– Når det som kan telles er det som gjelder, blir det å publisere mest mulig i de rette kanalene den drivende motivasjonen for å oppnå faglig anerkjennelse, utdyper Lund.

– Oppgaver som akademisk husarbeid, altså alt fra omsorg for andre til administrative oppgaver blir derimot ikke verdsatt karrieremessig.

Tradisjonelt maskuline disipliner som naturvitenskapene og tekniske fag kommer også bedre ut enn samfunnsvitenskapene og humaniora med dagens kvalitetsmål.

– Forskningen til maskuline disipliner er i tillegg mer salgbar. Når markedslogikk i økende grad bestemmer hvilken forskning som skal bli finansiert, viderefører man også her en kjønnet forskjellsbehandling av ulike former for kunnskap, forklarer Lund.

Kjønn som analytisk utgangspunkt

– Når det gjelder akademia som arbeidssted trekker andre forskere frem klasse, funksjonshemming og minoritetsbakgrunn som ekskulderingsgrunnlag. Hvorfor mener dere at feminisme og kjønnsforskning er det riktige utgangspunktet for analysen dere legger frem?

– Fordi det er dette som er rammene for boka som og forskningsprogrammet det springer ut av. Vi ville også gjøre en analyse som strekker seg forbi det identitetspolitiske, svarer Lund.

– Ved å bruke tidlig feministisk vitenskapsteori spør vi hvilke strukturer som ekskluderer enkelte befolkningsgrupper i utgangspunktet, heller enn å ha som mål i seg selv at ulike identitetsgrupper skal bli representert. Vi vil spørre hvilke væremåter, orienteringer og perspektiver som hemmes og fremmes i akademia. Her mener vi den tidlige feministiske vitenskapsteorien har noen viktige bidrag som kan utvides til å handle om mer enn kjønn.

Sannhet avhenger av fagdisiplin

Jan Grue er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved universitetet i Oslo. Han forsker på blant annet helsesosiologi, funksjonshemming, kroppsforståelse og normalitet.

– Det er stort sett de samme befolkningsgruppene som blir ekskludert i akademia som i maktposisjoner ellers i samfunnet, sier Grue.

Altså folk med lavere sosioøkonomisk bakgrunn, kvinner og ulike minoriteter.

Grue er mest kjent for sitt arbeid innen forskning på funksjonshemming. Personer med funksjonshemminger er en av gruppene som er særlig underrepresentert innen akademia.

– Jeg vil ikke si at dette nødvendigvis er et epistemologisk problem når det kommer til funn. Jeg tror ikke kunnskap om funksjonshemming blir mer eller mindre relativistisk alt etter hvem som forsker på det, sier han.

– Men hvilke spørsmål man stiller og hvilke prosjekter man prioriterer blir påvirket av hvem som er i akademia.

Grue beskriver heller den skjeve representasjonen som et problem for hva som blir ansatt som prestisjetungt å forske på. Han påpeker at spørsmål rundt kroppslig sårbarhet og det private kan bli forsket mindre på. Årsaken kan både være at temaene er mer stigmatiserte og tabubelagte, men også at mennesker med funksjonsnedsettelser er underrepresentert. I tillegg til at en del forskningsspørsmål ikke blir like opplagte å stille.

– Men dette vil jeg skille fra de epistemologiske spørsmålene som har å gjøre med sannhetskriterier, objektivitet, og så videre.

Han er ikke enig i at man i dagens akademia ser en tendens mot at kunnskap blir ansett som objektiv og nøytral.

– Betydningen av begrepet sannhet vil avhenge av hvilken fagdisiplin man snakker om, utdyper han.

– Men innenfor samfunnsvitenskapen og humaniora er det ikke vanlig å snakke om én definitiv «sannhet». Også de som jobber kvantitativt snakker om metodologisk usikkerhet og grader av sannsynlighet knyttet til ulike funn, utdyper han. 

Forslag til inkludering

Grue synes ikke det er åpenbart at de standardiserte kvalitetskravene innen akademia fører til ekskludering.

– Dette er et spørsmål om hva som er kjerneaktiviteten til en akademiker. Publikasjoner er det som veier tyngst når man måler kvalitet, men også formidling teller. Jeg er ikke sikker på at dette er negativt for personer med nedsatt funksjonsevne, sier han.

– Generelt er det jo også slik at høy faglig produksjon gjerne sammenfaller med mye formidling. Statistisk sett er de som er produktive på ett felt også ofte produktive på det andre.

Det blir begrenset hvis kjønn er den eneste dimensjonen man ser på.

Grue er likevel enig i at krav til representasjon som et mål i seg selv kan bli en tom øvelse.

– I tillegg til de strukturelle utfordringene jeg har nevnt har jeg mer tro på mekanismer som gir uttelling for merarbeidet som medfører funksjonshemminger. Man kan for eksempel rent pragmatisk godskrive denne tiden når man legger krav til en viss alder eller teller publikasjoner i en søknadsprosess.

– Mener du at den mer utbredte kritikken av diskriminering og skjev representasjon i akademia som tar utgangspunkt i kjønn er begrensende?

– Det blir begrenset hvis kjønn er den eneste dimensjonen man ser på, men tradisjonen rundt interseksjonalitet er både rik og levende. Det er ganske nytt at funksjonsevne er blitt en del av interseksjonelle analyser, men dette er noe det blir mer av.

– Så kan man spørre hvor mange analytiske akser som er nok for en fullstendig analyse, men det finner man kanskje ikke noe endelige svar på.

Ønsker en mer inkluderende kultur

Rebecca Lund og medforfattere, skriver at den beste strategien for å sikre epistemisk mangfold neppe er «å legge til flere identitetskategorier i måltallslogikken, men snarere å optimalisere mulighetene for dialog».

– Er ikke dette lett å si når dere alle tre som forskere er en del av en identitetskategori som aktivt er blitt løftet frem politisk for å øke kvinners posisjon innen akademia?

– Jeg er enig i at vi er privilegerte som hvite kvinner, fordi vi allerede er blitt snakket om og blir snakket om i diskusjoner om likestilling i akademia, poengterer hun.

– Vi argumenterer ikke mot å inkludere flere samfunnsgrupper i akademia, vi ønsker i stede for å snu om på spørsmålet. Det er viktig å spørre hvilke livsområder, forståelsesformer og erfaringer som blir ekskludert, heller enn å ha som mål i seg selv at ulike identitetsgrupper skal bli representert.

– Målet må være å mobilisere individuelle styrker og skape en inkluderende kultur, slik at vitenskapelige samtaler kan bli drevet av nysgjerrighet og åpenhet heller enn et publiseringsregime som ikke passer på tvers av disipliner, avslutter hun.

Artikkelen ble endret 25. november 2022 kl. 10.00.