Utfordrer akademias tellekanter med samtalen som verktøy

Utfordrer akademias tellekanter med samtalen som verktøy

Hvem kommer til orde akademia? Språk er makt, og det akademiske publikasjonssystemet diskriminerer, mener fire artikkelforfattere.
Fra venstre Sonia Muñoz Llort, Maria Puenchir og Inga Márjá Utsi, og Sara E. S. Orning, er opptatt av kollektive kunnskapsformer og har skrevet en tidsskriftsartikkel med utgangspunkt i en rundbordsamtale hvor de alle har bidratt på samme nivå.

Hvem kan drømme om fremtiden? Mange mennesker i Sápmi og Norge i dag er fratatt muligheten til dette, blant annet på grunn av strukturer som særlig er et resultat av nyliberalisme og kapitalisme.

Det mener Sonia Muñoz Llort, universitetslektor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge, Maria Puenchir, kunstner, pedagogikkstudent og funkis- og urfolksaktivist og Inga Márjá Utsi, brukerstyrt assistent og samisk psykologistudent ved NTNU, og Sara E. S. Orning, førstelektor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO.

Ikke alle har den samme friheten

De har skrevet en artikkel i siste utgave av Tidsskrift for kjønnsforskning, basert på en rundbordsamtale som handler om hvilke begrensninger folk møter, og hvem som møter dem.

– I artikkelen diskuterer vi hvem som får lov til å drømme om fremtiden, og hvem som ikke får det av sosiale, økonomiske, politiske og strukturelle årsaker, forteller Sonia Muñoz Llort.

Sammen med Sara Orning stiller hun til digitalt intervju med Kilden, etter å ha mottatt spørsmålene på e-post i forkant og diskutert dem med de øvrige forfatterne.

– Å drømme om fremtiden handler om å kunne forestille seg et fritt valgt liv, ha en fremtid du gleder deg til, utdyper Orning.

Vi ville bort fra den objektiviseringen som vanligvis preger akademiske tekster, og som vi mener er undertrykkende.

– Det henger tett sammen med hvem samfunnet anser som normale og verdifulle personer, som vil si ikke-funksjonshemmede personer i full jobb, sier Muñoz Llort.

– Ta for eksempel spørsmålet vi gjerne stiller barn: Hva vil du bli? Det er ikke et verdinøytralt spørsmål fordi det forutsetter så mye og innebærer så stor ulikhet i tilgang på utdanning, jobbmuligheter og, i bunn og grunn, basal menneskelig frihet.

Forfatterne viser til at ikke alle har den samme friheten. Blant annet trekker de frem at klasse, hudfarge, etnisitet, helse, kjønn og funksjonsevne er faktorer som blir brukt til å skape strukturell diskriminering, og dermed også forskjeller i hvem som kan drømme fritt om en fremtid.

– Se for eksempel på personer som mottar uføretrygd og som i tillegg har behov for brukerstyrt personlig assistent (BPA). De er prisgitt statlige rammer gjennom Nav og kommunen sin, og kan ikke nødvendigvis dra på ferie hvor de vil eller ta del i fritidsaktiviteter på samme måte som personer som mottar lønn, tilføyer Muñoz Llort.

Les også: Forskere med barn stiller dårligere i den akademiske konkurransen

Opptatt av kollektiv kunnskap

I tillegg til å handle om hvem som kan drømme i samfunnet, handler artikkelen om hvem som kommer til orde i akademia. Dette forsterkes gjennom at forfatterne utfordrer normene for akademisk skriving, også gjennom artikkelens form.

– Vi som har skrevet artikkelen kommer fra ulike tradisjoner og har forskjellig erfaringsbakgrunn, både faglig, språklig og kulturelt. Det er et viktig poeng for oss at vi alle kommer til orde på lik linje i artikkelen, uavhengig av posisjoner, og at vi skaper kunnskapen sammen. På den måten utfordrer vi det hierarkiet som vanligvis gjennomsyrer akademia, sier Muñoz Llort.

Hun beskriver seg selv som ikke-binær anarkist og funkisaktivist. Maria Puenchir og Inga Márjá Utsi er urfolksaktivister, Maria Puenchir er også funksjonshemmet og ikke-binær, og Inga Márjá Utsi er samisk. Sara Orning er norsk akademiker.

– Vi er alle sammen grunnleggende opptatt av et kollektivt kunnskapsperspektiv, sier Orning. 

– Kunnskapen som produseres i artikkelen gjennom rundebordssamtalen oppstår i skjæringspunktet mellom urfolksforskning, kritisk funksjonshemmingsforskning, feministisk teori og aktivisme.

Hun peker på at rundebordssamtalen er en ukonvensjonell metode i akademisk tellekantspublisering, men begynner å bli mer anerkjent og brukt av andre feministiske forskere, som Nancy Fraser og Rahel Jaeggi.

– Vi som har skrevet denne artikkelen har hatt uformelle erfaringssamtaler i flere år. Dette har vært viktige og lærerike samtaler om undervisning, aktivisme og funksjonshemming.

Makten i språket

Språk er makt, og det kommer særlig til uttrykk gjennom akademia, mener Orning.

– Akademia kan reprodusere undertrykking gjennom språk. Språket er en maktfaktor som definerer hvem som befinner seg innenfor og utenfor i akademia, sier hun.

Artikkelen utfordrer tellekantsystemet både i form og innhold, men er samtidig en del av det, i det at den er fagfellevurdert. Forfatterne møtte for eksempel motstand hos en av fagfellene, som synes språket i artikkelen var i overkant direkte og lite akademisk.

– Men for oss har det nettopp vært et viktig poeng å skrive direkte og basert på egne erfaringer. Vi ville bort fra den objektiviseringen som vanligvis preger akademiske tekster, og som vi mener er undertrykkende, sier Muñoz Llort.

Både Maria Puenchir og Inga Márjá Utsi kommer fra en mer muntlig tradisjon for kunnskapsformidling, påpeker Muñoz Llort. Derfor har forfatterne blant annet referert til en samtale i litteraturlisten.

– Her føyer vi oss inn i en feministisk vitenskapstradisjon. Erfaringsbasert kunnskap er en grunnpilar i feministisk teori, som nå er nedfelt i akademisk praksis, tilføyer Orning.

Les også: Tellekanter kan bremse likestillingen i akademia

Ubevisst diskriminering

Forfatterne støtte på flere hindringer underveis i publiseringsprosessen som de mener bekrefter at det vitenskapelige publiseringssystemet diskriminerer, om enn ubevisst.

– For eksempel da vi fikk tilbake teksten fra fagfellene som hadde brukt funksjonen «spor endringer» i Word. Tilbakemeldingene kunne ikke leses av skjermleserprogrammet som brukes av blant andre blinde og svaksynte, forklarer Muñoz Llort.

Det handler om å være kompis med de rette folkene, som inviterer deg inn til det gode selskap.

– Vi måtte derfor skrive alle tilbakemeldingene inn i teksten for at alle fire forfatterne skulle kunne lese dem, noe som førte til dobbelt så mye arbeid. Produktivitetspress og digital utilgjengelighet som preger enkelte akademiske oppgaver gjør det vanskeligere for funkiser å delta i akademia.

Et annet problem oppsto da redaktørene skulle legge artikkelen inn i publiseringsprogrammet til Universitetsforlaget.

– Tellekantsystemet krever at forfattere av vitenskapelige artikler rangeres etter førsteforfatter – som også er hovedforfatter, andreforfatter, tredjeforfatter og så videre, forteller Orning.

– Mens vi ønsket at alle forfatterne skulle presenteres likeverdige for å understreke at vi har produsert artikkelen i fellesskap og på samme nivå. I tillegg ønsket Maria Puenchir og Inga Márjá Utsi å stå ved siden av hverandre med «og» imellom for å vektlegge båndet mellom kunnskapsbidragene deres. Dette ville ikke Universitetsforlaget, uten at vi fikk et fullgodt svar på hvorfor. Vi har skrevet om dette i en note til artikkelen.

Tvinger frem konkurranse

Også Eli Smeplass, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU, mener det er mange utfordringer med publikasjonssystemet.


Tellekantsystemet kan tvinge frem en mer konsensuspreget forskningskultur, og skaper A- og B-lag av forskere, mener Eli Smeplass. Foto: NTNU

– Det er jo et forsøk på å måle hva forskere produserer i form av poeng. Samtidig inneholder det en rekke insentiver for forskere til å konkurrere med hverandre om kvantitet fremfor kvalitet. En slik konkurranse kan være kilde til konflikt, særlig når forskere skal samarbeide om publikasjoner, men også mellom enkeltforskere.

Det tvinger frem et konkurranseuniversitet, ifølge Smeplass.

– Det er ikke tilfeldig at vi skriver flere antologier enn før, fordi hvert kapittel kan gi den enkelte publikasjonspoeng og det er lettere når man får eie egne tematikker, sier hun.

– Det handler om å være kompis med de rette folkene, som inviterer deg inn til det gode selskap. Er du ikke det, blir du heller ikke spurt om å være med i slike bokprosjekter.

Det gjør at stemmer som er kritiske til etablerte «sannheter» ikke nødvendigvis blir invitert med inn. Systemet kan tvinge frem en mer konsensuspreget forskningskultur, og skaper A- og B-lag av forskere, mener Smeplass.

– Det gjør også at de som publiserer mye, får flere sjanser til å publisere mer: «The winner takes it all». Dette er uheldig for enkeltforskere som bryter med normer, og kan hindre fagmiljøer i å utvikle seg.

Les også: Universitetet som demokratisk institusjon står på spill

Vil åpne for andre formater

Smeplass foreslår at man kan anerkjenne andre typer arbeider, enten det er kronikker, foredrag eller utviklingsprosjekter, uten at det kan eller bør reduseres til et antall eller dets «impact».

– Cristin-systemet tillater jo at vi registrerer ulike typer bidrag, og disse synliggjøres jo for så vidt internt i det systemet. Samtidig får universiteter, fakulteter og institutter midler etter hvor mange publikasjonspoeng ansatte skaper.

Ulike fagmiljøer kunne selv vært med på å bestemme hva man skal vurderes etter, særlig når det knyttes opp mot finansieringsmodellene i Universitets- og høgskolerådet, mener Smeplass.

– Da vil systemet også fange opp en større variasjon i forsknings- og formidlingsaktiviteter som kan ha like stor verdi for å utvikle kunnskap og utfordre dominerende paradigmer. Om vi klarer å inkludere større variasjon i det som gis verdi, har vi kommet langt på vei, sier hun.

– Det er også grunn til å spørre om vi i det hele tatt behøver å måle produksjonen av kunnskap på den måten vi gjør i dag.

Radikal samskriving

For Maria Puenchir var det svært viktig at Inga Márjá Utsi ble innlemmet som medforfatter, fordi hun i tillegg til å transkribere og være assistent, bidro med viktig kunnskap og perspektiver. Maria understreker at Inga har bidratt til artikkelen på lik linje som hen og at uten Inga hadde artikkelen ikke vært like banebrytende.

– Slike roller blir vanligvis usynliggjort i akademia, selv om personene deltar i samtalen og tilfører erfaringsbasert kunnskap i arbeidet med vitenskapelige tekster, forteller Muñoz Lort.

– Maria vektlegger at å utelate Inga fra forfatterrekka hadde vært kulturell appropriasjon og usynliggjøring.

– Vi benyttet radikal samskriving som metode. Det vil si at all kunnskapen er skapt i fellesskap og at alles kunnskapsbidrag er likeverdige, sier Orning.

– All akademisk kunnskap skapes jo egentlig i fellesskap, men dette undergraves i akademia hvor regelen er å alltid oppgi hvem som «eier» kunnskapen gjennom individorienterte siteringsregler. Dette ønsker vi å jobbe med å endre.

Praktiske årsaker til forfatter-oppsettet

Ifølge Nils Ivar Lahlum, redaksjonsleder for tidsskrift og åpen tilgang (open access) i Universitetsforlaget, er det praktiske årsaker til i hvilken rekkefølge og hvordan forfatterne er presentert i artikkelen. Det handler blant annet om å gi god layout og tilpasning til biblioteksøkebaser søkemotorer, som Google Scholar, og indekseringstjenester, forklarer han via e-post.

– Forfattere som ønsker å presisere eller utdype graden av samarbeid eller annet, har muligheten til å gjøre dette for eksempel i introduksjonen av teksten, i en note eller liknende. Vi forstår ønsket om å fremstille dette ved hjelp av en annen form for oppsett. Samtidig har vi både tekniske og avtalemessige forpliktelser som gjør at forfattere må forholde seg til tidsskriftets forfatterveiledning og retningslinjer fra forlaget.

Lahlum viser også til at det er utarbeidet retningslinjer for forfatterrekkefølge og hvem som kan anses som forfatter av en vitenskapelig artikkel, blant annet i Vancouver-konvensjonen.

– Det er redaktørene i tidsskriftene vi utgir som vurderer i hvilken grad kravene er oppfylt, det er ikke noe vi går inn og tar stilling til. Vi bidrar med rådgivning overfor redaksjonene hvis de ønsker det, men på generell basis.

Les også: Nina Lykke: Vil ha mangfold inn i kjønnsforskningen