Seksuelle krenkelser blant innvandrere er lite utforsket

– Det kanskje viktigste funnet i rapporten er at vi vet alt for lite om seksuelle krenkelser blant personer med innvandrerbakgrunn. Det gjelder både omfang, krenkelsenes karakter, hjelpsøking og hvordan ulike tjenester når ut og treffer denne gruppen sier Margunn Bjørnholt.

Bjørnholt er professor og voldsforsker ved Nasjonalt kunnskapssenter for voldt og traumatisk stress (NKVTS) og en av forfatterne bak en ny rapport om seksuelle krenkelser og hjelpsøking blant utsatte med innvandrerbakgrunn.

– Rapporten er bestilt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Bakgrunnen er en bekymring for at innvandrerbefolkningen i mindre grad oppsøker hjelp eller anmelder seksuelle krenkelser, forteller hun.

Store kunnskapshull

Bjørnholt forklarer at rapporten baserer seg på to typer data: En litteraturstudie, og intervjuer med og skriftlige innspill fra personer i hjelpeapparatet.

– Litteraturstudien viste at det finnes veldig lite forskning på seksuelle krenkelser med et innvandrerperspektiv, så her fant vi altså store kunnskapshull, sier hun.

– Også nyere forskning på seksuelle krenkelser mangler innvandrerperspektivet.

Deltakerne i intervjustudien ble blant annet rekruttert fra politiet, offentlig sektor og frivillige organisasjoner. Forskerne anvender en vid definisjon av innvandrerbefolkningen, uavhengig av landbakgrunn, migrasjonsstatus eller oppholdstid i landet.

– Mange av de intervjuede i hjelpeapparatet bekreftet bekymringen om at personer med innvandrerbakgrunn i mindre grad oppsøkte hjelp og anmeldte seksuelle krenkelser. Men funnene var ikke entydige, forklarer Bjørnholt.

– Dette er en pilotstudie, og vi har ikke grunnlag for å sammenlikne innvandrerbefolkningen med majoritetsbefolkningen. Vi har heller ikke intervjuet personer i målgruppen.

Bjørnholt understreker at de fleste som blir utsatt for seksuelle krenkelser ikke anmelder, uavhengig av etnisk og kulturell tilhørighet. Mange av informantene fremhevet likhetstrekk når det gjelder barrierer for å søke hjelp.

– Det å anmelde seksuelle krenkelser kan være hardt å stå i. Man får privatlivet sitt brettet ut og må tåle inngående avhør og kanskje rettssak, sier hun.

– Det vi imidlertid vet er at en majoritet av dem som bruker krisesentrene er innvandrere, og at en femtedel av krisesenterets brukere er utsatt for seksuelle overgrep, men tallene er ikke brutt ned etter landbakgrunn.

Les også: Hva er kjønnsperspektiver i voldsforskning?

Halvparten anmelder 

Bjørnholt forteller at de ansatte ved overgrepsmottakene som er intervjuet, oppgir at omkring halvparten av dem som oppsøker overgrepsmottak, anmelder.

– De vi intervjuet hadde ikke inntrykk av at denne andelen var lavere for utsatte med innvandrerbakgrunn. Mens ansatte ved støttesentrene mot incest og seksuelle overgrep opplevde at terskelen for å anmelde var noe høyere blant personer med innvandringsbakgrunn.

Forskerne har også sett på hvilke barrierer personer med innvandringsbakgrunn møter og mulige årsaker til at de ikke oppsøker hjelp hvis de opplever seksuelle krenkelser. Her skiller rapporten mellom de barrierene som finnes innad i hjelpeapparatet og barrierer som er knyttet til ofrene selv.

I noen miljøer kan det å fortelle om overgrep gjøre at kvinnen blir stemplet som hore og skammen rammer både henne og familien.

– Én barriere er at hjelpeapparatet ofte mangler kunnskap om ofrenes språk, kultur og livssyn. Det kan gjøre at hjelperne mangler den forståelsen og innsikten som kreves i møte med de utsatte, sier Bjørnholt.

– Samtidig var mange av de vi intervjuet opptatte av å ikke eksotisere: altså at man ikke gjør de kulturelle barrierene større enn de er. Mennesker som er utsatt for seksuelle overgrep vil tross alt ha mange av de samme grunnleggende behovene for hjelp og beskyttelse.

Stemples som horer

Barrierer hos offeret selv kan være at de mangler tiltro til politi og myndighetspersoner. Dette kan for eksempel skyldes dårlige erfaringer fra hjemlandet eller opplevelser på flukt.

– Personene vi intervjuet forteller at skyld og skam etter overgrep er vanlig uansett bakgrunn, men at personer fra strengt patriarkalske familier i tillegg kan frykte sanksjoner, forteller Bjørnholt.

– I noen miljøer kan det å fortelle om overgrep gjøre at kvinnen blir stemplet som hore og skammen rammer både henne og familien.

I noen tilfeller kan det derfor, ifølge forskeren, være direkte farlig for kvinnen å anmelde.

– Familien kan føle seg forpliktet til å straffe, noe som i verste fall kan føre til æresdrap. Dette er det viktig at de som jobber i hjelpeapparatet kjenner til.

Et annet eksempel på sanksjonering er «jomfruhinneutpressing».

– Det vil si at overgriperen bruker det at kvinnen har vært seksuelt aktiv til å true henne med å gjøre dette kjent. Det kan både gjelde frivillig sex med tidligere kjærester og i sammenheng med overgrep.

Kvinner og skeive særlig sårbare

Temaet for rapporten har ifølge Bjørnholt, et klart kjønnsperspektiv. Flertallet av dem som rammes av seksuelle overgrep er kvinner og overgriperne som regel menn. I tillegg kan patriarkalske familiestrukturer bidra til at overgrepene ikke blir varslet.

– Den kollektivistiske kulturen noen innvandrere tilhører skiller seg fra den norske kjernefamilien. Her er hele slekten involvert i mye større grad. Hvis en person forteller om overgrep så utløser det sanksjoner som kan gjøre kvinner særlig utsatte.

Å føle på skyld og skam etter å ha vært utsatt for overgrep kan ramme alle kvinner, uavhengig av hvor man kommer fra.

Bjørnholt understreker at man vet veldig lite om innvandrere og seksuelle krenkelser generelt, men særlig lite om innvandrere fra andre land i Europa, for eksempel fra Øst-Europa.

– Dette er en gruppe som har vært lite fokusert på i forskningen, men som også kan være særlig utsatte fordi de kommer fra samfunn med sterke patriarkalske familiestrukturer, sier hun.

Det kom også frem i intervjuene at minoritetsgutter kan være sårbare for seksuelle krenkelser.

– Menn som forteller om seksuelle overgrep fra andre menn kan bli stemplet som homofile, noe som kan føre til at man vegrer seg for å anmelde, forteller Bjørnholt.

– Og skeive unge gutter fra miljøer der homofili ikke er akseptert kan være særlig utsatte for misbruk.

Les også: Korona kan ha ført til mer vold mot kvinner

Ulike årsaker til at kvinner ikke anmelder

– Jeg tenker at en mulig årsak kan handle om tillit, sier Hanne Cecilie Kavli.

Kavli er sosiolog, seniorforsker og forskningssjef ved Fafo med innvandring og integrering som spesialområde. Hun skisserer en rekke barrierer hos personer med innvandrerbakgrunn som kan være mulige årsaker til ikke å anmelde overgrep.

– I de nordiske landene er befolkningens tillit til staten – og de fleste av statens ulike institusjoner – svært høy. Tilliten til velferdsstaten kan være langt lavere hos personer som for eksempel kommer fra land hvor man ikke har erfaring med at staten tilbyr hjelp ved overgrep, sier hun.

– Når det er sagt er situasjonen du befinner deg i etter et overgrep en sårbar situasjon der det å ha tillit generelt kan være vanskelig, uavhengig av om du er innvandrer eller ikke.

En annen barriere kan ifølge Kavli, handle om språk og kunnskap. Muligheten til å oppsøke hjelp blir begrenset hvis du ikke vet hvor du kan henvende deg, eller hvis du og den instansen som kan hjelpe, ikke har et felles språk.

– Hvis man ser på innvandrerbefolkningen totalt sett har kvinner i snitt dårligere norskkunnskaper, lavere utdanning og lavere yrkesdeltakelse enn menn, sier hun.

Mangler nettverk

– I sum har derfor innvandrede kvinner dårligere nettverk og færre sosiale arenaer, noe som kan gjøre det vanskeligere å anmelde et overgrep eller å oppsøke hjelp. Dette kan handle om at manglende kunnskap om hvor man kan henvende seg, men også at terskelen for å ta kontakt blir høyere på grunn av språkbarrierer. 

For kvinner som utsettes for overgrep fra partner, kan det også heve terskelen for å oppsøke hjelp dersom de er avhengige av partneren økonomisk eller på annen måte, mener Kavli.

– Hvis du ikke kjenner til hvilke rettigheter eller muligheter for bistand som finnes innenfor velferdsapparatet, men er avhengig av partner for informasjon om dette, kan det å søke hjelp være ekstra krevende.

Kavli peker også på skam- og skyldfølelse som en mulig barriere.

– Å føle på skyld og skam etter å ha vært utsatt for overgrep kan ramme alle kvinner, uavhengig av hvor man kommer fra. Samtidig varierer samfunnets holdninger til vold mot kvinner mellom ulike land. For kvinner med bakgrunn fra land der partner-vold i mindre grad sanksjoneres, kan tanken om å oppsøke hjelp også være mer fremmed, sier hun.

Kavli presiserer at hun ikke selv har forsket empirisk på barrierene hun trekker frem her.

– Men de er basert på studier gjort av innvandrere i Norge, og er relevante hypoteser som med fordel kan undersøkes nærmere empirisk.

Anbefaler kompetanseheving

Rapporten inneholder også konkrete råd om tiltak som kan gjøre det lettere for de utsatte gruppene å søke hjelp.

– Vi ser behov for en kompetanseheving i hjelpeapparatet, sier Margunn Bjørnholt i NKVTS.

– Her mener vi et viktig bidrag vil være et nærmere samarbeid mellom dem som jobber med seksuelle overgrep og incest på den ene siden, og æresrelatert vold, tvangsekteskap og «negativ sosial kontroll» på den andre.

I tillegg må man styrke informasjon og undervisning rettet mot innvandrerbefolkningen, mener forskerne.

– Her det viktig med tolking og oversetting til så mange språk som mulig slik at hjelpen når bredt ut.

Det er også viktig å bidra til at seksualitet blir avtabuisert, både i majoritets- og minoritetsbefolkningen, understreker Bjørnholt.

– Vi anbefaler derfor å styrke seksualundervisningen på skolen.

Les også: Vold i nære relasjoner er et kjønnet problem