Dedikert fredsforsker blir sjef for kjønnsforskningen på UiO

Dedikert fredsforsker blir sjef for kjønnsforskningen på UiO

Inger Skjelsbæk er ny leder ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitet i Oslo. Hun ønsker seg flere menn i staben og mer samarbeid på tvers av landegrenser og fagmiljøer.
– Arbeidsmiljø er utrolig viktig, jeg tror man blir en bedre forsker og underviser av å ha det bra på jobb, sier Skjelsbæk.

– Aller først: Gratulerer med ny jobb!

– Takk! Dette er ikke en stilling man søker. Jeg ble nominert, valgt, og takket ja. Det er ganske stort å bli valgt av mine kolleger, det varmer, forteller Inger Skjelsbæk.

Skjelsbæk har overtatt som ny leder av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo. Hun har forskerbakgrunn fra Fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO) og Psykologisk institutt ved UiO, og har vært professor ved STK siden 2019.

Les også: Soldaten som overgriper

I fars fotspor

Hun har hatt lyst til å forske siden hun begynte på Universitetet i 1989. Faren, Kjell Skjelsbæk, var fredsforsker ved PRIO og Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Han lærte henne hva forskning kan være.

– Jeg ville bli fredsforsker som min far, men hadde også lyst til å studere psykologi, forteller Skjelsbæk.

– Faren min heiet på meg og mente psykologi var nyttig kunnskap for en fredsforsker.

Det var sjokkerende å se hvor lite som er skrevet om kvinners krigserfaringer.

På psykologistudiet ble Skjelsbæk interessert i kvinners erfaringer i krig. Og da hun tok hovedfag i psykologi ved NTNU valgte hun å skrive om hvordan man snakker om kvinner i krig.

– Jeg søkte studentstipend fra PRIO to ganger, og andre gang fikk jeg stipendet, forteller hun.

Det førte henne til en organisasjon i London som reiste til ulike konfliktområder og intervjuet kvinner i krig og konflikt om deres erfaringer.

– Jeg gikk gjennom organisasjonens intervjuer med disse kvinnene, som bestod av både sivile og militære, og ble tent. Arbeidet var utrolig interessant og falt tidsmessig sammen med slutten på krigen i Bosnia.

Kvinner i krig

Skjelsbæk ble opptatt av massevoldtektene i Bosnia og ettervirkningene det fikk for kvinnene som opplevde det. Dette ble også tema for doktoravhandlingen hennes.

Doktorgradsprosjektet mitt førte meg til Bosnia hvor jeg intervjuet mennesker med voldsomme erfaringer. Slikt blir man ydmyk av, det gjør utrolig inntrykk å se hva folk kan overleve, sier hun.

Skjelsbæk har forsket og jobbet med kvinner og krig i mange ulike prosjekter på PRIO. Sammen med Torunn Tryggestad og Helga Hernes har hun også vært med å opprette Senter for kvinner fred og sikkerhet på PRIO (PRIO Center on Gender, Peace and Security), som Tryggestad i dag leder.

– Hvilket arbeid har betydd mest for deg?

– Det er vanskelig å velge, men må nesten bli doktorgradsarbeidet mitt.

– Det å få møte folk med helt andre livssituasjoner og erfaringer gjorde enormt inntrykk. Jeg ble imponert av kvinnene som stilte opp og lot meg intervjue dem. De brukte tross alt tiden sin på noe de ikke ante om de fikk noe igjen for.

Gjennom arbeidet med avhandlingen knyttet Skjelsbæk kontakter som har betydd mye for hennes videre arbeid som fredsforsker.

– Kvinner i krig er ofte marginaliserte grupper. Det var sjokkerende å se hvor lite som er skrevet om kvinners krigserfaringer, sier Skjelsbæk.

– Det tente meg både politisk; fordi det er så urettferdig, men også som forsker.

Les også: Med kroppen som våpen

Kjønnsroller i flyt

– Hva kan kjønnsforskning tilføre fredsforskning?

– Forskning på kjønnsroller i krig er viktig fordi de endrer seg, krigen gjør at kjønnsroller kommer i flyt. Kvinner har mange flere omsorgsoppgaver, noe som skaper utfordringer i krig og konflikt, men de har også andre sikkerhetsutfordringer enn mennene, sier Skjelsbæk.

– Det er også viktig å se nærmere på hva som skjer med kjønn både under en krig og etter at krigen er over. Når en krig er slutt, blir kjønnsrollene ofte overdrevet for å skape ro og stabilitet og bygge opp igjen samfunnet.

Et godt miljø må ha plass til ulikheter og konstruktiv uenighet.

Nylig fikk Skjelsbæk et prestisjetungt stipend fra Det europeiske forskningsrådet for å forske på barn født i og av krig.

– Jeg skal se nærmere på hvordan det går med barn unnfanget i krig – også barn som er resultat av seksuelle overgrep i krig, forteller hun.

– I den forbindelse skal jeg intervjue barna, som nå er i tjueårene, som ble unnfanget under massevoldtektene i Bosnia. Her er også kjønn vesentlig: Hvordan er det å være sønn av en voldtektsforbryter, versus å være datter?

Verdsetter tverrfagligheten

– Hva slags leder er du, og hva vil du prioritere?

– Noe av det som er gøy med å være leder er at man blir nødt til å snakke med alle man jobber med og sette seg inn i hva de driver med, sier Skjelsbæk.

– Jeg er nysgjerrig på folk, og opptatt av at alle skal ha det bra på jobb. Arbeidsmiljø er utrolig viktig, jeg tror man blir en bedre forsker og underviser av å ha det bra på jobb.

Hun setter stor pris på den faglige bredden kjønnsforskningsmiljøet representerer.

– Jeg kommer til å jobbe for en kultur der vi følger hverandre opp. Et godt miljø må ha plass til ulikheter og konstruktiv uenighet.

Skjelsbæk har lang erfaring fra tverrfaglige miljøer, som først og fremst er positiv.

– Min erfaring er at man er nysgjerrig på hverandres ulike ekspertiser, selv om det sikkert også kan bidra til uenighet, sier hun.

– I et flerfaglig miljø er det viktig at man har tillit til andres kunnskap. Forskjelligheten er premisset, så kan man samles om tematiske ting.

Vil ha flere menn

Hun vil også jobbe for å få inn flere menn i staben.

– Kjønnsforskning er et veldig kvinnedominert fag. Vi trenger kjønnsbalanse, så jeg håper å engasjere flere menn. Mange menn er interessert i forskningsspørsmål som maskuliniteter, seksuell trakassering og krig og konflikt, så mulighetene bør være gode.

Samarbeid med forskningsmiljøer i og utenfor Norge står høyt på agendaen for Skjelsbæk fremover.

– Vi ser blant annet at kjønnsforskningen er under press i flere land, og det er viktig å vise solidaritet. Jeg vil at vi skal ha et blikk for å samarbeide med kjønnsforskere i disse landene, sier hun.

Det er viktig at forskning når ut til lesere utenfor akademia.

– I tillegg håper jeg på samarbeid med flere ulike fagmiljøer her hjemme, for eksempel gjennom å arrangere konferanser og seminarer på tvers av institusjoner.

Det gjelder også miljøer som ikke driver med kjønnsforskning, understreker hun.

– Kjønnsforskningen kan bidra gjennom å vise frem at det er relevant å jobbe med kjønn, også for institusjoner som ikke har den kunnskapen.

Les også: Kjønnsforskere kvier seg for å delta i offentlige debatter

Viktig at forskningen når ut

– Hva tenker du om forskningsformidling?

– Det er viktig at forskning når ut til lesere utenfor akademia. Kjønnsforskningen har vært utsatt for mye kritikk, for eksempel gjennom programmet Hjernevask. Men det er et tilbakelagt stadium, og kjønnsforskningen har kommet seg videre.

 Skjelsbæk mener det er viktig å være i dialog med offentligheten.

– Jeg kommer til å oppmuntre forskerne våre til å skrive kronikker og til å stille opp for journalister som ringer for intervju. Men det er selvsagt viktig å finne en balanse, det er fortsatt viktig å publisere i vitenskapelige tidsskrifter som er mest merittert i akademia.