Voldtektsdømte menn har nytte av kritisk dialog

«Da gikk det opp for meg, det gikk opp et lys, at jeg faktisk har ødelagt for ganske mange flere mennesker enn det jeg har trodd, da. Og det er en ting som sitter ganske hardt. (…) Og så kommer det flere steg videre, og jeg ser hvor mange mennesker eller menneskeliv jeg har ødelagt. (…) Det er, det er ikke så veldig enkelt å takle.»

«Adam» forteller her om opplevelsen av å sitte i retten og høre hvordan hans ofre opplevde den seksuelle volden han hadde utsatt dem for. Han er en av 17 menn Anja Emilie Kruse intervjuet for sin doktorgrad i kriminologi. Mennene soner dommer for voldtekt eller andre alvorlige seksuelle krenkelser av en eller flere voksne eller jevnaldrende ofre.

Kruse har benyttet seg av narrativ metode i arbeidet med avhandlingen sin. Det betyr at mennene hun har intervjuet har fortalt relativt fritt rundt temaet hun intervjuet dem om: hvordan de endte opp med en voldtektsdom. Et kriterium for å bli med i studien var at mennene sa seg enig i at noen hadde blitt, eller følt seg, seksuelt krenket av noe de hadde gjort – med andre ord at de ikke anså seg som helt uskyldige i det de var dømt for.

Historier om hva som skjedde

Det mennene forteller, kan deles inn i tre typer narrativer, eller forklaringshistorier, ifølge Kruse.

­­− Forklaringshistorier er noe veldig menneskelig. Når vi har gjort noe som har krenket andre, har de fleste av oss et sterkt ønske om å forklare oss. Det er for å gjøre det som skjedde forståelig både for oss selv og andre. Det er disse historiene jeg har forsøkt å få tak i, sier hun.

Forskeren understreker at hun ikke mener at disse forklaringshistoriene gir noe svar med to streker under, på hvorfor akkurat disse mennene endte med å skade andre.

− Men deres egne forståelser av handlingene de utførte kan allikevel være viktige for forståelsen vår av seksuell vold og seksuelle krenkelser. Historiene kan være en puslespillbit, sier hun, og fortsetter:

− Mitt utvalg er heller ikke representativt for alle menn som har krenket andre seksuelt. Men både min og andres forskning viser at det blant seksuallovbruddsdømte finnes menn som har eller kan få behov for å snakke med noen for å finne ut hvorfor det gikk så galt.

Kruse har delt forklaringshistoriene inn i tre typer. Hun kaller dem:

• maktmisbruk og dominans − han misbrukte sin overlegne maktposisjon eller styrke
• seksuell normativitet − det som skjedde var «innafor»
• brutte sosiale relasjoner og tillitsbrudd − for eksempel vond oppvekst

Makt, sinne og hevn

− Noen av mennene snakket tydelig om krenkelsen som at de utøvde makt. De peker på maktulikheten mellom seg og offeret som det som gjorde det mulig for dem å begå overgrepet. En del forteller at det skjedde fordi de var sinte, eller de ønsket å hevne seg på grunn av noe de mente offeret hadde gjort, sier hun.

Denne forklaringshistorien, maktmisbruk og dominans, er mest vanlig blant menn som også forteller at de brukte fysisk vold under overgrepet.

− Disse mennene sier selv at det er problematisk at de misbrukte makten sin. De gir uttrykk for at de har et sterkt ønske om å endre seg, sier Kruse.

Les også: Terapi kan få menn til å slutte med partnervold

«Innafor»

I de forklaringshistoriene som handler om seksuell normativitet, forteller mennene at de opplevde situasjonen som sammenlignbar med det andre menn også ville gjort.

− De opplevde det de gjorde som «innafor», iallfall da det skjedde. De ble ofte veldig sjokkert over å bli anmeldt og dømt, sier Kruse.

Jeg ville skrive om erfaringene til menn som var med på at de har begått krenkelser.

Noen av disse mennene tar i dag sterk avstand fra det de hadde gjort. Andre mente fortsatt at det som skjedde var innenfor normalen.

− De fleste hadde imidlertid en ambivalens til det å være dømt for voldtekt. Selv om de sa seg enige i å ha krenket noen seksuelt, var de usikre på om det fortjente merkelappen voldtekt. Disse mennene hadde i mindre grad brukt fysisk vold enn de som klart erkjente maktmisbruk, sier forskeren.

Vond oppvekst

Den siste typen forklaringshistorie var ofte en bakgrunnshistorie for de andre to forklaringene. Den handlet om å trekke linjer fra en vond oppvekst til det at de selv endte med å krenke andre. Forskeren kaller dette brutte sosiale relasjoner og tillitsbrudd.

− Disse historiene framsto som veldig viktige for de informantene som tok dem i bruk. Det virket som det å trekke linjer tilbake i eget liv hjalp dem til å forstå hvordan de kunne utvikle seg til en person som krenket andre seksuelt.

Kruse understreker at selv om det er kjent fra annen forskning at de som har begått seksuallovbrudd ofte selv har vært utsatt for seksuelle overgrep, har svært få av hennes informanter fortalt om slike erfaringer. De forteller om fysisk og psykisk omsorgssvikt, og om mobbing fra jevnaldrende.

− Det mennene beskriver, er at disse opplevelsene har gjort dem kyniske, eller hensynsløse. Det er viktig å merke seg at de ikke bruker denne forklaringen for å fraskrive seg ansvar, men heller for å forklare hvorfor ting gikk galt, sier hun.

Endring er en sosial prosess

Som nevnt ovenfor, var det et premiss for å delta i studien at mennene sa seg enig i at de hadde krenket noen.

− Det sitter mange menn i norske fengsler som mener seg uskyldig dømt, og de har også interessante historier å fortelle. Men jeg ville skrive om erfaringene til menn som var med på at de har begått krenkelser. Når det er sagt, ble dette kriteriet gjenstand for mye diskusjon i samtalene mine med de dømte. Mange av dem fortalte at de hadde beveget seg fra å nekte blankt på alt, til å gradvis se mer av lidelsene de hadde forårsaket, sier Kruse, og fortsetter:

− Vi kan se denne bevegelsen som en prosess – og det jeg merket meg spesielt, er at denne prosessen er utpreget sosial. Denne endringsprosessen ble drevet fram av respons fra andre – ting andre har sagt, krav de har stilt.

Det å være dømt for et seksuallovbrudd er nok ekstra stigmatiserende, både i og utenfor fengsel. 

Et eksempel på dette er «Gustav». Han kom til et vendepunkt da hans nye kjæreste stilte krav om at han tok et oppgjør med fortiden sin, og det faktum at han var dømt for voldtekt av flere ofre. Han forteller at hun sa:

«Nå er det nok. Nå må du ta tak i disse tingene. Og hvis du gjør det så skal jeg støtte deg, hvis du gjør det så skal jeg hjelpe deg, jeg skal gjøre hva jeg kan, men hvis ikke så er det over og ut.» Og det var det sparket eller den trusselen eller den tilliten eller den omsorgen eller kanskje alt av det jeg trengte. Og da søkte jeg til alt. Jeg søkte behandling, jeg søkte meg til et fengsel som hadde sedelighetsavdeling (…) jeg søkte psykologer, jeg pratet med kontaktbetjenter.

Les også: Vold i nære relasjoner er et kjønnet problem

Motstand som skaper vendepunkt

Forskeren fant imidlertid at det ikke er likegyldig hvilken form denne responsen tar.

− Det er særlig en type respons som hjelper mennene til å erkjenne hva de har gjort, ifølge de jeg snakket med. Jeg kaller denne responsen for produktiv friksjon, sier Kruse.

Med dette mener hun en form for motstand mennene møter hos andre, for eksempel dersom de fortsetter å hevde sin relative uskyld i det de er dømt for. Motstanden kan komme både fra venner og familie, og fra terapeuter og ansatte i kriminalomsorgen.

− Det dreier seg altså om en form for kritisk respons, ofte sammen med en oppfordring til å ta ansvar. Det kan også være en form for respons som har hjulpet mennene til å forstå mer av hva de har gjort, og hvilke konsekvenser det har hatt for andre.

Men motstand alene er ikke nok.

− Det som er helt avgjørende for at motstanden skal fungere produktivt, er at man gir kritikken sammen med en tro på at det er mulig å forandre seg. Kritikken kan være smertefull og krevende å motta, men er kjennetegnet av at man gir den på en respektfull måte, understreker Kruse.

«Adam» som er sitert innledningsvis, sa at han innså under rettssaken mot ham hvor mye hans handlinger skadet andre. Men, som han sier, «det er ikke så veldig enkelt å takle».

− Mine funn viser at det han trenger da, er en samtalepartner som ikke fordømmer ham som person, men heller fordømmer selve handlingen, sier Kruse.

Motstand som stigmatiserer

Mennene møtte også motstand som ikke bidro til erkjennelse.

− Det å være dømt for et seksuallovbrudd er nok ekstra stigmatiserende, både i og utenfor fengsel. Mennene fortalte også om det jeg kaller stigmatiserende responser, som vold, trusler og sosial eksklusjon fra andre innsatte, sier Kruse.

Mennene fortalte i liten grad om slike negative reaksjoner fra nære venner og familie. Men mange fryktet reaksjonene fra det øvrige samfunnet når de snakket om hva som ventet dem etter endt soning. De forventet stigmatiserende reaksjoner fra bekjente og lokalsamfunn, og ikke minst vanskeligheter med å skaffe jobb og bolig.

De kan trenge hjelp til å ta ansvar for egne handlinger, uten samtidig å bli et monster i egne øyne.

− Der den produktive friksjonen skaper tro på at de kan endre seg, skaper den stigmatiserende responsen frykt og skam i fortellingene til disse mennene. Det skaper også en motstand mot å ta innover seg det de hadde gjort, sier forskeren.

Les også: Menn utsatt for vold av kvinner frykter å ikke bli trodd

En oppgave for kriminalomsorgen

Kruse vil ikke sette seg til doms over hvordan familie, venner, bekjente eller aller minst ofre for overgrep skal forholde seg til den dømte. Derimot mener hun at funnene hennes kan være til nytte i det arbeidet terapeuter og ansatte i kriminalomsorgen gjør med menn som har begått seksuallovbrudd.

− God reintegrering i samfunnet forebygger nye lovbrudd. Men seksuallovbrudd er ekstremt tabubelagte, og vekker sterke følelser. Vi vet at veien tilbake til samfunnet er ekstra vanskelig for denne gruppen. Med det utgangspunktet tenker jeg at det også kan være andre seksuallovbruddsdømte enn mine informanter som har behov for å endre sin egen overgrepsforståelse og selvforståelse, sier Kruse.

Forskeren understreker at det allerede gjøres mye godt arbeid med denne gruppen i norske fengsler.

− Jeg mener allikevel at kriminalomsorgen bør tilrettelegge for slike endringsprosesser i enda større grad enn de gjør i dag. Det kan handle om behandling, men også om en åpenhetskultur i fengselet. De som ønsker å diskutere lovbruddene sine mens de soner, innenfor trygge rammer og med god oppfølging, bør få anledning til det. Jeg er bekymret for den tausheten som fortsatt ser ut til å finnes rundt dette, sier hun.

Mellom ansvar og monsterrolle

Forskeren håper at hennes doktoravhandling kan bidra til økt oppmerksomhet rundt behovet seksuallovbruddsdømte kan ha for å forstå hvorfor de er dømt.

− De kan trenge hjelp til å ta ansvar for egne handlinger, uten samtidig å bli et monster i egne øyne. Den balansen er det nok mange som ikke finner ut av på egen hånd, sier hun, og avslutter:

− Jeg ønsker også å bidra til den offentlige debatten om seksuelle krenkelser. Jeg ser min avhandling som en puslespillbit i spørsmålet om hvorfor noen menn begår slike krenkelser. Forhåpentligvis kan det være et lite bidrag til den store diskusjonen om hvordan vi som samfunn skal håndtere dette problemet, og jobbe bedre med forebygging.

Artikkelen ble først publisert på nettsiden til NKVTS.