Karin Widerberg: Med lyst som akademisk drivkraft

Karin Widerberg, professor emerita i rettssosiologi siden 2018, dukker opp på den lille ustabile mobilskjermen, i rød genser, med kort mørkt hår og briller. Selv via skjerm fornemmer jeg en engasjert og bestemt personlighet.

– Lyst har vært den viktigste drivkraften for meg i arbeidet mitt, sier hun.

Vi kunne ha sittet hjemme i stuen hennes på vestkanten i Oslo. Jeg kunne tatt en titt i den sikkert rikholdige bokhyllen, og kanskje bladd forsiktig i en utgave av Zenit, et nordisk sosialistisk tidsskrift Widerberg skrev i på begynnelsen av syttitallet. Vi kunne drukket kaffe av kopper fra barndomshjemmet hennes i Malmø. Kanskje en samtale om et fotografi av barnebarn eller maleri på veggen kunne gjort dette portrettet mer levende. Men på grunn av koronaepidemien intervjuer jeg henne på Facetime.

Ble tidlig voksen

– Jeg måtte ordne meg selv og ble tidlig veldig selvstendig, sier Widerberg.

Hun er født og oppvokst i Malmø i Sverige, som nest yngst av fem søsken. Hun var ni år da faren døde, og lærte å ta ansvar for seg selv.

– Ingen brød seg med hva jeg skulle bli, jeg opplevde heller ikke noe forventningspress fra familien.

Da valget falt på universitetsstudier var det likevel ikke fullstendig fremmed farvann hun skulle ut i.

Jeg var opptatt av å forsørge meg selv. Derfor valgte jeg bort min store pasjon.

– Jeg hadde eldre søsken som studerte, og kjæreste. Jeg traff min mann Bjørn, som jeg fortsatt er gift med, da jeg var 17. Han var noen år eldre enn meg og gikk allerede på universitetet.

Hadde hun valgt utdanning etter hjertet ville det blitt litteraturvitenskap.

– Men jeg var opptatt av å forsørge meg selv. Derfor valgte jeg bort min store pasjon. Jeg var en bokorm, leste alt og hele tiden fra jeg var lite barn.

For å finne ut hva hun skulle studere gikk Widerberg på forskjellige introduksjonsforelesninger. Valget falt på sosiologi.

– Jeg likte sosiologi veldig godt. Jeg var og er interessert i hvordan folk lever sine liv. Mye av pensumlitteraturen var dessuten like interessant som skjønnlitteratur.

Dyktig student

På ungdomsskolen var Widerberg mest opptatt av å henge med kjæresten. Som student ved universitetet fikk hun ny motivasjon.

– Jeg forsto hvor viktig det var å drive med noe jeg syntes var gøy, at jeg interesserte meg for faget og forsto det.

I 1972 begynte hun på doktorgraden i rettssosiologi med avhandlingstittelen «Kvinnans rettslige og sosiale stilling i Sverige 1750–1978». En periode hun beskriver som den mørkeste i sin akademiske karriere.

– Hva fikk deg til å velge tema for avhandlingen?

­– Jeg begynte på universitetet i 1968, i en veldig radikal tid. Det var med på å prege mine valg, både faglig og politisk, sier Widerberg.

– Marxismen ble min første intellektuelle åpenbaring.

Widerberg var og med i det venstreintellektuelle tidsskriftet Zenit. For den unge forskerspiren ga erfaringen med arbeidet i redaksjonen et godt grunnlag for den videre karrieren.

– Jeg lærte å argumentere gjennom mitt politiske engasjement. Men også nærlesing av tekster og tekstanalyse av ulike slag. Alt dette fikk jeg god nytte av i arbeidet som forsker, forteller hun.

– Vi studerte for eksempel Kapitalen av Karl Marx, både på svensk og tysk, for å utvide analysene og tolkingene.

Sosialist og feminist

Widerberg ble aktiv i kvinnebevegelsen og var med på å starte opp Forum för kvinnliga forskare och kvinnoforskning ved Universitetet i Lund. Hun ble også redaktør for det første tidsskriftet for kvinneforskning i Norden, Kvinnovetenskapelig tidsskrift.

– Det var tøft, med steinharde fronter i politikken og mye arbeid i tillegg til avhandlingen, men samtidig var det umulig å skille politikken fra det sosiale livet. Alt handlet om politikk.

Ved siden av sitt politiske engasjement og arbeidet med tidsskrifter jobbet Widerberg videre med doktoravhandlingen sin.

Alt handlet om politikk.

– Siden arbeidet med avhandlingen var så tungt, ble det å skrive artikler for Zenit en redningsplanke. Avhandlingen var det sorte hullet.

– Hvorfor var det så tøft å skrive doktoravhandling?

­– Det var så ensomt. Selv om veilederen min støttet og oppmuntret meg, fantes det ingen forskningslitteratur om temaet fra før, ingen teorier å støtte seg på. Jeg ble alvorlig deprimert, det var forferdelig, sier hun.

Knyttet bånd til Oslo

Kontakten med det kvinnerettslige miljøet ved Universitetet i Oslo, ble avgjørende for Widerberg.

– Jeg kom i kontakt med Tove Stang Dahl, som grunnla kvinneretten, det ble et vendepunkt. Det var et fruktbart miljø og jeg erfarte at man ikke kan tenke ut alt på egen hånd. At kunnskap oppstår i dialog med andre.

Widerberg disputerte i 1978. Noen år senere ble hun bedt om å søke en amanuensis stilling ved institutt for rettssosiologi i Oslo, og flyttet dit med mann og to små barn i 1983.

I 1988 begynte hun som forskningsleder ved Senter for kvinneforskning (STK) ved Universitetet i Oslo.

 «Jeg ønsket å være i et tverrfaglig kjønnsforskningsmiljø, for å lære mer og annet, særlig når postmodernismen sveipte in og røsket opp. Og selvfølgelig for att få damer til kolleger, for gud vad jeg lengtet efter det!» sa Widerberg i sin avskjedsforelesning fra 2018.

– Det var enormt spennende. STK var et samlingssted for kvinnelige forskere som drømte om å gjøre ting annerledes, forteller hun.

I denne perioden kom Widerberg også over to bøker som skulle bli avgjørende for forskningen hennes: The everyday as problematic om institusjonell etnografi og Female sexualization om minnearbeid, av sosiologene Dorothy Smith og Frigga Haug.

– Det var måter å forske på som var midt i blinken for meg som ønsket å studere vanlige mennesker, hva som påvirker livene deres, og hvordan de lever, sier hun.

Interessen for institusjonell etnografi resulterte i flere vitenskapelige arbeider og et nært og langvarig samarbeid med Dorothy Smith. Widerberg har også tatt initiativ til å bygge opp et nordisk nettverk på området.

Forsket på seksuell trakassering

Et annet viktig arbeid for Widerberg i disse årene var et forskningsprosjekt om seksuell trakassering sammen med sosiolog og psykologiprofessor Harriet Holter.

– Vi ville undersøke hva det er med arbeidslivet som åpner for seksuell trakassering, forteller Widerberg.

– Og vi tenkte forskning kunne føre til endring. Arbeidslivet tilhører jo den offentlige sfæren, med parter som strider om innsyn og regulering, privatlivet er noe het annet. 

Prosjektet ble gjennomført med få midler ved hjelp av minnearbeid og studenter som skrev hovedfagsoppgaver om temaet. Resultatet ble boka Sex i arbeid(et) som utkom i 1992.

Mange av metookampanjene har vært morsomme, heftige og 'catchy'

– Det som gjorde mest inntrykk på oss var hvor forskjellige de ulike opplevelsene av seksuell trakassering var. Alt fra en klapp på baken nå og da til voldtektsforsøk kunne oppleves som et overgrep. Når tafsing ligger i luften og har blitt «kultur», det vil si kan skje når og hvor som helst, kan det oppleves like ille som et enkelt forsøk på voldtekt på en firmafest, forteller hun.

– Vi forsto at i tillegg til arbeidsmiljø og kultur handlet det om hva kvinnene hadde opplevd av krenkelser i livet fra før. Hvis du har blitt utsatt for seksuelle overgrep tidligere får du helt andre grenser, du reagerer på ting andre vil kalle overfølsomt. Eller så er reaksjonen motsatt, du reagerer ikke fordi du er så vant til å bli behandlet slik.

Men boka skapte ingen debatt verken i eller utenfor akademia.

– Det var ingen som den gangen så på temaet som viktig eller relevant, sier Widerberg.

– I din siste artikkel skriver du om mulige årsaker til at temaet ikke fikk noe oppmerksomhet, i kontrast til dagens metoo-bevegelse. Hva er forskjellen?

– Siden den gang har det skjedd en enorm likestillingsbevegelse, med mange konkrete politiske endringer, sier Widerberg.

– I tillegg la dagens sosiale medier grunnlag for en kollektiv bevegelse. Kvinnene visste at det fantes støtte og at de ikke sto alene om sine erfaringer.

Widerberg peker også på at metoo-kampanjen har en fengende form.

– Mange av metookampanjene har vært morsomme, heftige og «catchy». Dette har appellert og inspirert folk til å delta og støtte opp om den, mener hun.

Engasjert veileder

Widerberg har også gjort et stort nybrottsarbeid i Norge med å benytte minnearbeid som forskningsmetode. Hun har også brukt minnearbeid i undervisningen.

– Å bruke minnearbeid er noe av det morsomste jeg har gjort. Man velger et tema, for eksempel sinne og skriver en tekst etter minnet, i jeg-form. Deretter bytter man jeg ut med vekselvis ham og hun og ser hva som skjer, forteller hun.

– Slik kan man undersøke relasjoner, mønster og normer og belyse hvordan og hvorfor man gjør ting forskjellig ut ifra ulike perspektiver, roller, klasse og kjønn. En nyttig metode for å undersøke og problematisere ting vi vanligvis tar for gitt.

Marte Rua, stipendiat ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi på UiO, er en av dem som har hatt stor glede av Karin Widerberg som foreleser, faglig mentor, og i dag som biveileder på doktoravhandlingen. De har også samarbeidet om forskningsnettverk for institusjonell etnografi i Norden.

– Da jeg begynte på master i sosiologi fikk jeg følgende råd: Det er det samme hva du velger å skrive om, bare du får Karin Widerberg som veileder, forteller Rua.

– Karin er analytisk, maktkritisk og politisk i sin tilnærming til kunnskapsproduksjon. Samtidig er hun nysgjerrig, utforskende og åpen for nye perspektiver.

Rua viser til Widerbergs bok: Veien til lystbetont skriving, som hun har hatt stor glede av og erfaringen med å ha Widerberg som veileder:

– Når du går fra en veiledningstime med henne så vet du hva du skal gjøre videre, du gleder deg til å sette i gang og du tror du kan klare det, sier hun.

Minnearbeid som metode

I 1994 ga Widerberg ut en bok basert på minnemetoden: Kunnskapens kjønn. Her trekker hun paralleller mellom seksualitet og kunnskap basert på egne erfaringer med temaene, diskutert opp mot teori på feltet.

Boka fikk mye oppmerksomhet i akademia og media generelt, både i Sverige og Norge. Men Widerberg opplevde den ensidige fokuseringen på hennes person som tøff og negativt.

«Morgenbladet publiserte en tegning av en naken kvinne omgitt av en skog med erigerte peniser under tittelen «Les om professorens seksuelle erfaringer». De skrev ikke et ord om kunnskapshistoriene som er flere enn de seksuelle historiene», fortalte Widerberg i sin avskjedsforelesning.

Professor og sosiolog Ulla-Britt Lilleaas beskriver Widerberg som kunnskapstørst og nytenkende i sin faglige tilnærming. De to har vært nære venner og kolleger siden 1990.

– Karin er veldig interessert i andres tanker og bidrag. Man føler seg sett og lyttet til i samarbeid med henne, forteller Lilleaas.

Sammen ledet de forskningsprosjektet «Trøtthetens tid», som belyste hvordan trøtthet håndteres på jobb og i familie, i et yrkes-, kjønns-, klasse og generasjonsperspektiv.

Jeg har vært drevet av kunnskapsbegjær og erkjennelsesprosessen har vært kjernen i arbeidet mitt.

– Vi var en stor forskergruppe. Og takket være Karin ble samarbeidet drevet av interesse for andres bidrag og tilnærming, og ikke preget av konkurranse, sier Lilleaas.

Selv ser Karin Widerberg tilbake på et arbeidsliv hun betegner som «vanvittig morsomt».

– Det skyldes først og fremst at jeg har fått gjøre det jeg har hatt lyst til, understreker hun.

– Jeg opplevde ikke det presset til å produsere som forskere opplever i dag. Ja, jeg var produktiv, men det var fordi det var gøy! Jeg har vært drevet av kunnskapsbegjær og erkjennelsesprosessen har vært kjernen i arbeidet mitt. Dette har jeg forsøkt å videreføre til studentene.

Les også:

Vil ikke kalle seg kjønnsforskere