Ny lov: Arbeidsgivere på Island må bevise at de lønner menn og kvinner likt

Ines Wagner og Anne Skevik Grødem er forfatterne av en fersk rapport fra Institutt for Samfunnsforskning (ISF) som ser nærmere på innføringen av den nye likelønnsstandarden på Island.

– Rapporten er skrevet på oppdrag for Barne- og likestillingsdepartementet. Målet var å undersøke hvordan den nye likestillingsstandarden på Island ble etablert og hvordan den fungerer i praksis, forteller Ines Wagner.

Må bevise at de følger loven

Wagner har intervjuet åtte informanter som har vært eller er nøkkelpersoner i prosessen med å implementere likelønnstandarden.

– Fem av informantene var involvert i arbeidet med å designe likestillingsstandarden, mens de tre andre har hatt erfaringer fra arbeidet med implementeringen, sier hun.

I likhet med flere av de andre nordiske landene har Island en likestillingslov fra 1961 som forbyr arbeidsgiver å diskriminere kvinner og menn som utfører samme type arbeid. Det nye lovforslaget, som er en tilføyelse til likestillingsloven, gjør Island til det første landet i verden som pålegger arbeidsgiver å bevise at de følger loven.

– Den største forskjellen med den nye loven er at den flytter ansvaret for å bevise at kvinner og menn tjener like mye for samme type arbeid fra arbeidstaker til arbeidsgiver, forklarer Wagner.

– Hittil har det vært opp til de ansatte i islandske bedrifter å klage hvis de merker at de får mindre betaling enn andre for samme type arbeid. Slik er det også i Norge.

For tidlig å se konsekvenser

– Hvordan skal likelønnsstandarden gjennomføres i praksis?

– Alle bedriftene må gjennom en sertifiseringsprosess utført av offentlige godkjente sertifiseringsbyråer. Hvis de ikke gjennomfører sertifiseringen innen den pålagte fristen, blir de straffet med bøter som tilsvarer 3700 norske kroner per dag, sier Wagner.

De største bedriftene på Island har fått frist frem til desember 2018 for å bli sertifisert, mens mindre arbeidsplasser har fått litt bedre tid på seg; frem til utgangen av 2021.

Å lønne kvinner og menn ulikt for likt arbeid er jo forbudt, og har vært det lenge.

Wagner mener rapporten er viktig, men at det er for tidlig å si så mye om hvordan loven kommer til å fungere i praksis.

– De fleste erfaringer med innføringen av likelønnstandarden kommer fra store bedrifter på Island, da de har kommet lengst i arbeidet, påpeker hun.

Viser vilje til endring

Cathrine Egeland, seniorforsker på Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Oslo Met, synes rapporten fra ISF er god og klargjørende, men mener det er for tidlig å sin noe om hvilke virkninger den nye likelønnsstandarden på Island vil få, og om den kan overføres på norske forhold.

– Jeg ser på sertifiseringsmekanismen først og fremst som et signal om at man tar likelønn mellom menn og kvinner på alvor, sier hun.

– Men jeg tviler på at den får så store konsekvenser for den økonomiske ulikheten mellom kvinner og menn. Å lønne kvinner og menn ulikt for likt arbeid er jo forbudt, og har vært det lenge, både i Norge og på Island.

Hun mener årsakene til lønnsgapet mellom kvinner og menn er mer overordnet, noe som også framgår av rapporten.

– Likelønnsstandarden vil kanskje kunne ha virkning på bedriftsnivå, men vil trolig i liten grad rokke ved de kulturelle og strukturelle forholdene som forårsaker det vedvarende økonomiske gapet mellom kvinner og menn.

Arbeidsgivers rolle

Ifølge Egeland handler det også om hvilket syn man har på arbeidsgiverens rolle.

– Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn på arbeidsplassen er trolig ikke et entydig resultat av manglende vilje eller kunnskap hos i enkelte bedrifter og blant enkelte arbeidsgivere. Det handler om strukturelle betingelser og samfunnets verdsetting av kvinner og menn, ulike yrker og arbeidskraft, sier hun.

Hun mener prosessen på Island er et resultat av at man har tatt politikken ut av likestillingsproblematikken og gjort det til et spørsmål om juss.

– Man innfører en sertifiseringsprosess og satser på at det skal bidra til å løse et samfunnspolitisk problem, nemlig manglende likestilling og vedvarende økonomiske ulikhet mellom kjønnene.

Kan gjennomføres i Norge

Ines Wagner mener det er fullt mulig å innføre en slik lov i Norge, også, men at det vil ta lang tid å gjennomføre, og at det avhenger av politisk vilje.

– Det er mange likheter mellom norsk og islandsk arbeidsliv. Norge har allerede flere tiltak mot lønnsdiskriminering, men vi mangler sanksjonsmuligheter mot virksomheter som ikke følger opp, og det er opp til den ansatte å klage hvis man mistenker diskriminering. Den islandske standarden vil rette på disse svakhetene, mener hun.

Kvinner og menn har i stor grad ulike type jobber, i forskjellige bransjer og sektorer.

– Samtidig innebærer standarden et betydelig ekstraarbeid for bedriftene, og det er legitimt å diskutere om vi synes det er verdt det. Partene i arbeidslivet, fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner, vil dessuten neppe akseptere at standarden skal forvaltes av HR-avdelingene uten samarbeid med partene.

Fortsatt kjønnsdelt arbeidsmarked

Den største utfordringen for islandske bedrifter har vært å bestemme hvilke jobber som skal tillegges lik verdi og derfor lønnes likt. Selve verdivurderingen gjøres på den enkelte arbeidsplassen etter følgende kriterier: kompetanse ansvar, anstrengelse og arbeidsmiljø. På denne måten får hver stilling en poengsum, som kontrolleres av sertifiseringsbyråene.

– Bedriftene må først definere sin egen likelønnspolitikk. Deretter må de evaluere jobben til samtlige av sine ansatte og rettferdiggjøre måten de kom frem til resultatet på overfor sertifiseringsorganet, sier Wagner.

En hovedutfordring ved likelønnsstandarden er at den kun gjelder for like jobber internt i hver bedrift.

 – Mye av lønnsforskjellene mellom kvinner og menn skyldes at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt på Island i like stor grad som i Norge. Kvinner og menn har i stor grad ulike type jobber, i forskjellige bransjer og sektorer. Det skal derfor mere til for å lukke lønnsgapet mellom kvinner og menn enn den lovendringen som nå er innført på Island, sier Wagner.