Tidlig i februar 2011 gikk vel 100 etiopiske demonstranter inn i Oslo domkirke, hvor de innledet en sultestreik. De hadde alle fått avslag på søknaden om asyl i Norge, men mente at søknadene ikke var behandlet på individuell basis. Nå fryktet de å bli tvangssendt tilbake til Etiopia.
Sultestreiken ble avsluttet etter en uke, men etiopierne fortsatte å kjempe for sin sak ved å flytte inn i et telt utenfor Oslo domkirke.
– Det spesielle med denne gruppen av såkalte irregulære immigrantgrupper, var at veldig mange av dem hadde bodd flere år i Norge og kunne godt norsk. Mange av dem hadde jobbet, for eksempel på sykehus, og dette hadde vært mulig fordi de hadde hatt skattekort.
– De hadde altså ikke lovlig rett til å bo i Norge, men på grunn av feil i systemet og manglende kommunikasjon mellom utlendingsmyndighetene og Skatteetaten, hadde de fortsatt å motta skattekort. Nå ble det imidlertid satt en stopper for dette, forteller Synnøve Bendixsen.
Strid om barnas ve og vel
Hun er postdoktor ved Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. Vinteren og våren 2011 gjorde hun feltarbeid i Oslo og besøkte blant annet de etiopiske demonstrantene daglig.
Blant dem som bodde i teltet, var flere familier.
– Det at det var snakk om familier, hadde nok blitt framhevet om de hadde demonstrert i et lokalsamfunn, med norske aktivister rundt seg. Nå ble det tvert imot. De hadde valgt å demonstrere ved å sette opp et telt midt i Oslo by. Det er ikke et sted der en familie bor, og dermed nådde demonstrantene heller ikke fram med argumenter om at det var snakk om familier med en lokal forankring her i landet, sier Synnøve Bendixsen.
Barnas ve og vel ble da også et tema i norske medier, men på en måte som provoserte og plaget de etiopiske demonstrantene.
– Flere av kvinnene med barn opplevde at de måtte forsvare seg som mødre. I utgangspunktet, da sultestreiken startet, argumenterte de med at de gjorde dette nettopp fordi de var mødre, at det var en del av deres kamp for å sikre dem og barna en framtid. Men det de opplevde, var å bli stemplet som uansvarlige mødre ved å gå inn i kirken for å sultestreike. Det var bare noe man ikke gjorde, som en god mor, sier Bendixsen.
– Om du går inn i en kirke og sultestreiker, blir dette sett på som veldig ekstremt i Norge.
«Dette er ren utpressing, noe som ikke tjener deres sak i det hele tatt. Det er også et overgrep mot barna», sa Fremskrittpartiets representant Per Sandberg, som på det tidspunktet satt i Stortingets justiskomite, i et avisintervju.
– Du kan gjerne ta med barnet ditt i et fredelig demonstrasjonstog, og fortsatt være en god mor. Da oppdrar du barnet til å bli en god borger. Men om du går inn i en kirke og sultestreiker, blir dette sett på som veldig ekstremt i Norge. Å ta med barna på noe slikt, selv når barna selv spiser som vanlig, er å ikke oppdra barnet ditt til å bli en god borger. Tvert imot: Du framstår som en risikoforelder. Du utsetter barnet ditt for en unødig risiko, noe som står i motsetning til definisjonen av en god forelder, som skal hindre enhver risiko som barnet kan utsettes for, sier Bendixsen.
En paradoksal omsorg
I media ble det dermed også mye fokus på at barna ble tatt godt vare på – av norsk humanitær assistanse.
– Pressen var veldig opptatt av at barna hadde det bra, at det var sykepleiere til stede, og at de ble fulgt opp av den norske velferdsstaten.
For de etiopiske demonstrantene framstod dette som et paradoks.
– For dem var det jo den norske statens behandling av dem som mødre, som innebar en risiko for deres barn. Fordi de ikke fikk opphold i Norge, kunne de ikke gi barna sine den trygge framtiden de ønsket å gi dem.
– For dem var det jo den norske statens behandling av dem som mødre, som innebar en risiko for deres barn.
Bendixsen mener dessuten at offentligheten undervurderte den reisen flere av familiene hadde hatt til Norge.
– Noen av barna var født her, mens andre hadde vært med på reisen hit. Disse hadde vært utsatt for en langt større risiko på veien til Norge enn hva det innebar for dem å gå inn i en kirke hvor de spiste, hadde tak over hodet og situasjonen tross alt var kontrollert.
På Litteraturhuset i Oslo arrangerte Anti-rasistisk Senter i løpet av vinteren 2011 et debattmøte, der etiopiernes situasjon ble diskutert. En av kvinnene som hadde sultestreiket, ble intervjuet på scenen av en kvinnelig prest, og ble da spurt: «Som mor, hvorfor velge sulten?»
– Jeg pratet med denne kvinnen rett etterpå, og det første hun sa til meg, var at hun forsøkte å fortelle at hun virkelig var en god mor. Hun følte seg veldig kritisert. I etterkant så jeg en endring i hvordan hun og de andre kvinnene med barn måtte presentere seg selv – først og fremst som gode mødre, og deretter som politiske aktører. De to dimensjonene av livene deres ble med andre ord holdt adskilt, noe som i utgangspunktet var det motsatte av hva de selv tenkte.
Les også: Oppdrar sønnene til bedre menn, så døtrene skal få mer likestilte liv
Les også: Innvandrede kvinner faller ut av arbeidsmarkedet igjen
Barna en del av situasjonen
Det er godt mulig at en hvit, norsk kvinne ville ha møtt på noe av den samme kritikken, sier Bendixsen.
– Om man protesterer offentlig som en mor eller på vegne av sitt barn, blir nettopp hvordan du blir oppfattet som mor, viktig for at ditt politiske budskap skal bli hørt. Rommet du blir gitt som politisk aktør i den offentlige sfæren, er nok langt mer kjønnet enn hva vi liker å tro her i likestillings-Norge.
I etterkant av sultestreiken var det flere av mødrene som pekte på at de uansett ikke hadde noen familie i landet som kunne tatt seg av ungene.
– Rommet du blir gitt som politisk aktør i den offentlige sfæren, er nok langt mer kjønnet enn hva vi liker å tro her i likestillings-Norge.
– Men i utgangspunktet var det en fremmed tanke for dem at de skulle sette vekk barna, at de ikke skulle involvere dem. For som de sa: «Barna er jo en del av den risikosituasjonen som myndighetene setter oss i, og det er den vi demonstrerer mot. Hvorfor skal vi da ekskludere barna fra den situasjonen som vi prøver å gi et blikk på?», forteller Bendixsen.
De etiopiske mennene ble møtt med andre motforestillinger.
– Svarte menn blir ofte sett på som en trussel mot kvinner og barn, som en overgriper. I den omtalte situasjonen ble ikke de etiopiske kvinnene framstilt som ofre, slik vi ofte ser at svarte kvinner blir. Til det var de nok for mange og aktive i demonstrasjonen. Men barna ble framstilt som ofre, både for sine dårlige mødre og upålitelige fedre.
En av de etiopiske mennene som ble intervjuet av media, kritiserte det han mente var myndighetenes og medias overdrevne fokus på barnas ve og vel.
– Han mente at denne store oppmerksomheten var en måte å delegitimere de voksne demonstrantenes posisjon som gode og ansvarlige mennesker. Han og flere med ham mente at dersom man virkelig ønsket å hjelpe barna, hadde myndighetene vært der også etter at media hadde reist derfra igjen. Men en slik oppmerksomhet uteble, ifølge mannen.
Tvunget til synlighet
Det at de etiopiske demonstrantene faktisk søkte seg inn i offentlighetens lys, kunne kanskje overraske en del. De var jo tross alt papirløse.
– Når irregulære immigranter omtales, er det gjerne som folk som bor under jorden, som forsøker å ikke få oppmerksomhet, men som bare prøver å overleve på siden av samfunnet. I denne situasjonen så vi imidlertid det samme som vi også har sett ved flere anledninger i andre land: De irregulære immigrantene kommer til et punkt der de opplever at situasjonen har eskalert så til de grader at de taper mer på å forbli usynlige enn ved å bli synlige, sier Bendixsen.
Etiopierne hadde da også en genuin tro på at om norske statsborgere bare så hvordan de ble behandlet, ville disse gripe inn mot myndighetene på etiopiernes vegne.
– Demonstrantenes viktigste argument var at de hadde jo bodd her så lenge, betalt skatt, blitt en del av landet. Noen hadde kjøpt eller leide hus. De så på seg selv som borgere av landet, så hvorfor ville ikke de norske myndighetene gjøre det?
Teltet utenfor Oslo domkirke ble pålagt fjernet i juni 2011, av hensyn til brannfare, het det.
Les også: Går samfunnet opp i liminga når kvinnene dreg?
Får ikke endret rammene
Bendixsen diskuterer demonstrasjonen, og da spesielt hvordan kvinnene ble møtt, i en artikkel med tittelen «Can the Irregular Migrant Woman Speak?» Det er selvfølgelig et retorisk spørsmål, fundamentert i den indiskfødte teoretikeren og litteraturviter Gayatri Spivaks like retoriske spørsmål om den underordnede kan tale for seg selv? Hennes svar er nei, ikke fordi den underordnede ikke har stemme, men fordi de er ekskludert fra de kanalene hvor de kan bli hørt.
Bendixsens svar på sitt eget spørsmål er: både ja og nei.
– Ja, de irregulære immigrantkvinnene kan snakke ut og gjøre seg selv synlige. Men de må snakke om seg selv på bestemte måter.
– En del forskere har pekt på at irregulære immigranter rister i ideene om hva en borger er, og at de slik endrer grensene for hvem som er innenfor definisjonen, og hvem som ikke er det. Jeg synes imidlertid at vi igjen og igjen ser at dette ikke skjer. Irregulære immigranter klarer ikke å utfordre grensene. I stedet må de gå inn i de boksene som sier hva en god, potensiell borger er, og der må de tilpasse måten de snakker om seg selv på, slik at det passer inn i denne boksen.
– Irregulære immigranter klarer ikke å utfordre grensene.
Dermed forblir boksen som definerer hva det vil si å være en legitim borger, like hel.
– Så ja, irregulære immigrantkvinner kan snakke, så sant det skjer innenfor den boksen som er gitt. Men de klarer ikke selv å utvide den, slik at den faktisk favner også dem.
– Selv om de etiopiske kvinnene møtte kritikken de fikk og forsøkte å tilpasse seg de kravene som ble stilt til dem som gode mødre, hjalp det ikke. De var og forble irregulære immigranter.
Kilde: Can the Irregular Migrant Woman Speak?, Synnøve Bendixsen i boken Gendered Citizenship and the Politics of Representation, Palgrave, 2016.