I kultureliten: Bare menn får lønnsgevinst av bachelor- eller mastergrad

I kultureliten: Bare menn får lønnsgevinst av bachelor- eller mastergrad

Kvinner og menn i kultureliten får ikke samme uttelling for høyere utdanning: Kvinnene tjener bare på å ha doktorgrad, mennene tjener også på bachelor- eller mastergrad.
Mer om Klasse
Mer om Arbeidsliv
Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Fredrik Skavlan er for mange symboler på kultureliten, og trolig blant de best betalte i kultur-Norge. Eia har hovedfag i sosiologi, og ifølge studien får menn lønnsmessig uttelling også for denne utdanningen (tilsvarer mastergrad i dag).

Det kommer frem i Jørn Ljunggrens doktoravhandling fra UiO, A Class in Descent? Cultural Capital under Pressure in 21st Century Norway.

Ljunggren ønsket å se nærmere på den norske kultureliten under doktorgradsarbeidet, ettersom han mente forskningen på denne gruppen manglet noen perspektiver.

– Jeg ønsket å ta kultureliten på alvor. Ofte når denne gruppen diskuteres, handler det om smak, for eksempel om at noen spiser gåselever, andre Grandiosa. Og det med smak er viktig, men det er også andre perspektiver som er viktige, og som jeg mener er underkommunisert. Hvem er det som har makt over kulturproduksjonen i Norge?

Makt i kulturfeltet

Ljunggren brukte registerdata for å skille ut tall for hele den norske kultureliten – det vil si mennesker i maktposisjoner innenfor kunst, kultur og akademia. Utvalget omfatter alt fra etablerte skuespillere og dansere, til professorer og kulturledere. Samlet utgjør de omtrent én prosent av befolkningen. Deretter ønsket han først og fremst å se hvilken betydning sosial bakgrunn har for gruppens inntekt.

– I resten av samfunnet er det en fordel å ha rike foreldre, hvis man vil lykkes økonomisk selv. (…) Hva så med kulturfeltet?

– Kulturfeltet er kjent for at det ikke er penger det knives om her, det er ære eller anerkjennelse i en eller annen forstand. Penger kan til og med være noe negativt. Slik har kulturproduksjon vært beskrevet siden antikken. Vi vet at i resten av samfunnet er det en fordel å ha rike foreldre, hvis man vil lykkes økonomisk selv. Det er et nokså etablert funn. Hva så med kulturfeltet?

Kulturfeltet har vært omtalt som en omvendt økonomi, forklarer Ljunggren: Hvis du tjener veldig mye, kan det være et tegn på at du har solgt deg. Det kan gi deg mindre anerkjennelse. Kunstnere skal helst styres av det kunstneriske prosjektet, akademikere skal fremme fremskritt i forskningen, ikke søke bred anerkjennelse eller økonomiske belønninger. Samtidig kan kulturell kapital også omdannes til økonomisk kapital.

– For eksempel vil mange publikasjoner i høyt rangerte tidsskrifter være et klart tegn på kulturell suksess (kapital), og dette er igjen et viktig kriterium i lønnsforhandlinger. Vi kan også tenke oss lignende sammenfall i kulturlivet, med forfattere for eksempel – å vinne en kulturell pris som nobelprisen øker salget. Men dette kan ta svært lang tid å oppnå, slik at økonomisk suksess potensielt er noe som kommer langt ut i karrieren.

Lønner seg å komme fra rikdom

Ljunggren ville se om oppvekstvilkår fortsetter å bety noe for de som har lykkes med å skaffe seg høye posisjoner i kulturlivet. Og hvis det har en betydning, er det også her økonomi som betyr mest? Tidligere forskning har vist at kulturell makt på sett og vis går i arv: Skal man nå toppen i kulturlivet, lønner det seg å komme fra en kulturell bakgrunn. Men gir en kulturell bakgrunn også synlige fordeler hvis man bruker inntekt som suksesskriterium? Eller er det mer lønnsomt å komme fra den økonomiske eller profesjonelle eliten?

Eksempler på yrker innen de ulike elitene (fra Oslo registerklasseskjema, ORCD):

Kulturelite Profesjonell elite Økonomisk elite
Professorer, kunstnere, musikere, regissører, redaktører Leger, tannleger, dommere, politikere, psykologer Toppledere i næringslivet, finansmeglere (de 10 prosent med høyest inntekt i denne gruppen)

– Betydningen av klassebakgrunn kan bedre undersøkes ved å holde utdanningslengde og -felt konstant. Det ser ut til å være felles for alle i kultureliten at en bakgrunn fra økonomisk overklasse eller økonomisk øvre middelklasse gir størst uttelling på inntekten, sier Ljunggren.

Og dette er hovedfunnet i én av artiklene hans. De med økonomisk rike foreldre har de høyeste inntektene i kultursfæren, selv når det tas høyde for forskjeller i kjønn, alder, utdanningsfelt og utdanningslengde.

– Det ser ut til å være felles for alle i kultureliten at en bakgrunn fra økonomisk overklasse eller økonomisk øvre middelklasse gir størst uttelling på inntekten.

Det å komme fra den kulturelle overklassen gir derimot ingen avkastning for kulturelitens kvinner. For mennene er det en viss avkastning, og den er omtrent tilsvarende for de som kommer fra den profesjonelle overklassen.

Men klassegevinsten er langt høyere for de som kommer fra den økonomiske overklassen, og selv økonomisk middelklasse overgår annen overklassebakgrunn. Det er altså en fordel å «komme fra» penger for å tjene penger, også innenfor kulturfeltet.

Kvinner i akademia er unntaket

Kjønnsforskjeller var ikke en problemstilling Ljunggren var spesielt opptatt av i utgangspunktet. Han studerte kulturelitens menn og kvinner hver for seg, for å kunne finne potensielle effekter av klassebakgrunn uten å ta høyde for alt som kunne skyldes kjønnsforskjeller.

– Menn og kvinner har ofte ulik tilknytning til arbeidslivet. Derfor har jeg studert kvinner og menn hver for seg, forklarer Ljunggren.


Jørn Ljunggren har forsket på kulturelitens opphav. Det lønner seg å komme fra rikdom, også for denne gruppen. (foto: UiO)

Etter hvert som resultatene kom, utkrystalliserte det seg imidlertid også flere interessante kjønnsforskjeller. Ljunggren delte kultureliten i en akademisk del og en kunstnerisk del, for å se om klassebakgrunn kan ha mindre innvirkning på lønnsslippen i et rigid akademisk system enn i resten av kulturfeltet.

Dette er ikke tilfellet for menn, fant han. Klassebakgrunn betyr mer for menn i kultureliten som jobber innen akademia, enn for dem som jobber innen kunstneriske fag. For kulturelitens kvinner er det derimot omvendt: Bakgrunn fra den økonomiske eliten har en tydelig effekt på lønnsslippen til kulturelitens kunstnerkvinner. Det er bare én gruppe i kultureliten som ikke tjener på å komme fra den økonomiske overklassen: Kvinner i akademia.

Den eneste gruppen i studien som ikke tjener på en oppvekst i den økonomiske overklassen, er kvinner i akademia.

Kvinner tjener bare på doktorgrad

Et annet funn, som Ljunggren innrømmer at overrasket ham, var at i kultureliten får kvinner mindre uttelling for utdannelse enn menn.

– For begge kjønn ga doktorgrad den høyeste effekten på inntekt. Men for kvinner fant jeg ingen signifikant effekt av bachelor- eller mastergrad. For menn hadde også disse utdanningsnivåene signifikant effekt på lønnen.

Dette funnet er i tråd med generelle funn i befolkningen. Ifølge tall fra SSB, har fulltidsansatte kvinner med høyere utdanning kun 75 prosent av lønnen til menn med tilsvarende utdanning.

– For kvinner fant jeg ingen signifikant effekt av bachelor- eller mastergrad.

I Ljunggrens studie av kultureliten er lønnsgapet også tydelig og gjennomgående. Menn profitterer mer på både utdannelse, og på å bli eldre.

Men det er ikke slik at menn får størst uttelling for utdannelse innen alle kulturyrker. Effekten av utdanning varierer, ifølge studien. 

– Kvinner i kultureliten som jobber innen akademia, profitterer veldig på å ha en doktorgrad. Menn i den samme gruppen profitterer vesentlig mindre på dette. Det er en interessant forskjell. En plausibel forklaring er at det ikke er så mange menn uten doktorgrad som jobber i akademia, men at det kan være en del kvinner som gjør det. Med andre ord er effekten av en doktorgrad høyere for kvinner enn for menn i denne gruppen. Innenfor kunst og kultur og i mediebransjen, har menn derimot veldig sterke effekter av høyere utdanning, mens dette ikke er tilfellet for kvinner, sier Ljunggren.

Hva skjer når kvinner blir i flertall?

Han kan ellers ikke forklare hvorfor kvinner og menn i kultureliten får ulik avkastning på utdanning.

– Dette tyder på at det finnes en slags kjønnseffekt her som går utover ulik tilnærming til lønnsforhandlinger eller andre forskjeller man kjenner fra tidligere. Men det er viktig å huske på at lønn ikke er en like god indikator for kvinner som for menn, ettersom kvinner oftere er i permisjon og jobber deltid. For å finne årsakene til kjønnsforskjellene, trengs andre, fortrinnsvis kvalitative data.

Kjønnsforskjellene i kultureliten er verdt en nærmere studie, mener Ljunggren, også ettersom denne eliten har utpreget høy kvinneandel.

– I andre eliter, som den økonomiske, er det stor overvekt av menn. I kulturyrkene har kvinneandelen økt betydelig de siste ti årene. I denne eliten er det nesten 40 prosent kvinner. Det vil være veldig interessant å se hva som skjer videre. Jeg tror det blir en overvekt av kvinner i kulturoverklassen om få år. Hva skjer da?

– Jeg tror det blir en overvekt av kvinner i kulturoverklassen om få år. Hva skjer da?

Ljunggren viser til at hans forskning er et øyeblikksbilde, og at nye bilder kan vise interessante trender.

– Innenfor akademia er det for eksempel kun blant professorer at menn er i flertall. Innen alle andre akademiske stillinger er kvinner i flertall. Hva gjør det over tid med belønningsmekanismene? Er det noe som vil endre seg, eller forblir det som nå?

 

Referanse: A Class in Descent? Cultural Capital under Pressure in 21st Century Norway, Doktorgradsavhandling ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO, 2016, Jørn Ljunggren.