– For det første har kvinner en rett til å være med på denne prosessen. For det andre vil det å anvende et kjønnsperspektiv kunne gjøre klimapolitikken mer effektiv, sier Alber.
I juni kommer den uavhengige fysikeren og forskeren til Engendering Excellence-konferansen i Oslo der hun skal snakke om hvordan, hvor og hvorfor man må bruke kjønnsperspektiv i utformingen av klimapolitikk.
– Etter mange år anerkjenner endelig politikere og organisasjoner at kjønn har noe å si for hvordan man bør utforme klimapolitikk, men mange politikere vet fortsatt ikke hvordan de skal håndtere dette, sier Alber.
– Hva er det politikerne trenger å vite?
– Mye!
For få kvinner i klimabransjen
Kvinner er underrepresentert både innen forskning og politikk når det kommer til klimaspørsmål, ifølge Alber. Færre kvinner enn menn sitter i styrene i energiselskaper, og kvinner utdanner seg i mindre grad i realfagene som trengs i klimarelatert forskning og industri. Samtidig rammer klimaendringer kvinner i større grad enn menn, både i fattige og rike land.
Det eksemplet de fleste kjenner, er kvinner i tørkerammede områder som må gå i timevis for å hente vann til familien sin. Men Alber mener vi må huske på at også kvinner i Vesten får det vanskeligere på grunn av klimaendringer. Og – ikke minst – at vi må se på hvordan eventuelle klimatiltak vil påvirke menn og kvinners liv forskjellig, det være seg i Senegal eller i Tyskland.
Kvinner tvinges til å bruke bil
Når vi skal utforme klimapolitikk og klimatiltak, må vi ha i mente at kvinner og menn har forskjellige inntekter, forskjellige roller i samfunnet og forskjellige behov, mener Alber.
Et eksempel er bilbruk. Biler er en av de største årsakene til utslipp av klimagasser. Men om man vil legge til rette for at folk skal bruke bilen mindre, så må vi være oppmerksomme på at menn og kvinner bruker bilen på forskjellige måter og av ulike grunner. Dette er noe man må ta hensyn til for eksempel når man designer buss-, trikk- og t-banesystemer.
– Kvinner har ofte mer kompliserte reiseruter enn menn. Hvis de jobber, leverer de kanskje først barna i barnehagen, de handler, eller de besøker pleietrengende slektninger, sier Alber.
– Offentlig transport må forsøke å legge til rette for denne typen reisemønstre. Hvis ikke tvinger man kvinner til å bruke bilen.
Det er også et spørsmål om trygghet.
– I mange byer er det vanskelig for kvinner å gå alene på gata uten å bli trakassert. Bilen blir dermed et trygt sted for dem.
Kvinner rammes hardere
Endringer i klima og tiltakene som følger med, kan også ramme kvinner økonomisk.
– Det er ikke gjort nok forskning på dette, men generelt sett er det vanskeligere å takle klimaendringer jo mindre penger du har, også i i-land, sier Alber.
– Kvinner har lavere inntekt og mindre materielle ressurser enn menn, noe som ofte gjør dem mer sårbare.
De er dermed spesielt utsatte for miljøtiltak som gjør det dyrere å bruke produkter eller tjenester som kan skade miljøet. Færre kvinner enn menn eier egne hus, for eksempel. Dermed har de ikke mulighet til å gjøre boligene sine mer energieffektive, og de vil rammes hardere om prisen på strøm øker.
– Hvis skatter og avgifter er det eneste politiske verktøyet vi bruker, så vil de fattigste i samfunnet bli hardest rammet, deriblant kvinner, mener Alber.
Kjønn påvirker forbruk
Kjønnsperspektivet kan også hjelpe politikere og styresmakter å finne andre, mer effektive verktøy for å endre folks adferd. Det gjelder spesielt hvis vi vil endre en av de viktigste faktorene når det kommer til å stagge klimaendringene: forbruk.
– Om vi vil få ned energiforbruk så har den tradisjonelle tilnærmingen vært å utvikle bedre, mer energieffektiv teknologi. Men om vi vil ta et steg videre, så må vi se på hvilke forbruksvaner folk har, mener Alber.
– Kjønn er relevant i mange aspekter av klimapolitikk, men det er særlig viktig her.
Om man vil sette inn effektive tiltak for å endre folks holdninger til forbruk av mat, varer og energi, så må man se på hvordan ulike grupper tenker og lever ulikt, og har ulike behov. Og her er det mange forskjeller mellom menn og kvinner, mener Alber.
Mer arbeid for kvinner
– Forbruk av mat er et eksempel. Menn spiser mer kjøtt enn kvinner. Dersom vi vil få ned forbruket av kjøtt, som det krever mer karbon for å produsere, så må vi henvende oss til menn, sier hun.
– Det gjelder å se på hvem som gjør hvilke typer arbeid, hva deres perspektiver er og hva slags holdninger de har, om vi vil få til endring.
Samtidig kan ikke reduksjonen i forbruk av varer og energi skje bare på individnivå. Da risikerer man å ramme ett kjønn hardere enn det andre.
– Mange av tiltakene som fokuserer på at hver enkelt skal minske sitt forbruk, øker byrden for kvinner som gjør omsorgsarbeid og husarbeid, sier hun.
Mindre bruk av husholdningsapparater som tørketromler, for eksempel, vil føre til mer av det som tradisjonelt er kvinnearbeid.
– Så mens individer endrer sine vaner, må også politikere på alle nivåer legge til rette for den nødvendige infrastrukturen sånn at vi kan få dette til. Individ og samfunn må gå hånd i hånd.
Kan skade likestillingen
Men det er også en åpenbar risiko ved dette fokuset på hvordan menn og kvinner handler og tenker ulikt. I stedet for å jobbe for å jevne ut disse forskjellene kan man ende opp med å forsterke dem, noe som igjen kan undergrave likestillingen.
– Politikere er nå oppmerksomme på at kjønn er en faktor i klimapolitikken, men ofte på en måte som reproduserer kjønnsstereotypier, sier Alber.
De ser med andre ord at den fattige kvinnen som bærer vann trenger hjelp til å gjøre denne jobben enklere, men de ser ikke at hun ikke nødvendigvis må gjøre denne oppgaven.
Alber mener vi må klare å både utforme politikk som tar hensyn til de eksisterende forskjellene mellom kvinner og menn, samtidig som vi jobber for likestilling.
– Det er dette som er kunststykket: å reagere på de eksisterende rollene og samtidig forsøke å endre dem.
Kan ikke bare tenke teknologi
Men når alt kommer til alt er det ikke bare kjønn vi er nødt til å se på om vi skal lage en mest mulig effektiv klimapolitikk, mener Alber.
– Hvis du vil påvirke forbruk eller øke folks bevissthet rundt klimaspørsmål, er du nødt til å se på hvordan kjønn spiller seg ut i ulike grupper, sier hun.
– Du får ikke hele bildet om du bare ser på menn og kvinner. De forskjellige kjønnene oppfører seg ulikt ut fra hvilken klasse de tilhører, hvilken utdannelse og inntekt de har. Hvis vi virkelig vil stoppe klimaendringene, må vi gå inn i alt dette. Vi kan ikke bare tenke på teknologi og mekanikk – vi er nødt til å tenke på mennesker.
Artikkelen er også publisert på kifinfo.no 19. mai 2015.
Lytt til vår podkast om miljø, klima og likestilling: Kjønnsavdelingen 11 – Klimakamp + likestilling = sant?
- Gotelind Alber er utdannet fysiker og jobber nå som konsulent og uavhengig forsker innen energi- og klimapolitikk.
- Hun har tidligere ledet Klimaalliansen av europeiske byer (Climate Alliance of European Cities), og er en av grunnleggerne av organisasjonen GenderCC – Women for Climate Justice, der hun også er styremedlem.
- Alber kommer til konferansen EnGendering Excellence i Oslo (4. og 5. juni) for å snakke om klimapolitikk og kjønnsperspektiv.
