Kritisk til ukritisk pappapermforskning

Vinteren 2011 sitter to statsråder og en statsminister på en kafé midt i arbeidstiden. Statsrådene har hvert sitt barn på fanget mens Dagbladet dokumenterer deres respektive pappaperm-erfaringer.

– Jeg opplevde det som helt enestående. Jeg fikk en kontakt med Axel som jeg er sikker på at jeg ellers aldri ville ha fått, forteller statsminister Stoltenberg om tida hjemme med sønnen.

SV-politiker Audun Lysbakken, den gang barne- og likestillingsminister og pappapermisjonens poster-boy, er enig.

– Dette gjør at jeg ikke bare blir en assistent til mor, men en likeverdig omsorgsperson på lik linje med min kone, sier han.

Lakmustest for likestilling

Både Lysbakken og Stoltenberg er representanter for den store forvandlingen farsrollen har gått gjennom de siste tiårene. Far pleide å være en forsørgerfigur som jobbet, sov middag og betalte regninger, mens mor stod for den praktiske og emosjonelle omsorgen for barna.

I dag er idealfaren en omsorgsperson på lik linje med mor og involvert i barnas liv, helst fra barna er noen måneder gamle. Fedrekvoten har blitt et symbol på denne endringen, og sees på som et av de viktigste virkemidlene vi har for å oppnå likestilling i familien.

– Pappapermen blir lakmustesten på det involverte og likestilte farskapet, sier forsker Kari Stefansen.

– Men man har ikke undersøkt hva slags andre praksiser som også er med på å produsere likestilling og involverte fedre utenfor permisjonstida.

Les også: Pappaperm er ikke nok

Fortellingen om far

Stefansen har, sammen med Gunhild R. Farstad, sett på hvordan islandske småbarnsfedre med forskjellig klassebakgrunn bruker fedrekvoten, og hvordan de utøver farsrollen. Forskerne valgte å studere islandske fedre fordi Island lenge har ført en radikal og proaktiv familiepolitikk.

Les også: Pappaperm uten effekt på likelønn

– Vi snakker gjerne om at farsrollen utvikler seg langs én akse: fra distanserte til mer involverte fedre, og at målet er å få alle inn på den aksen, sier Farstad.

– Mitt mål har vært å rote litt i dette og se på om det er sånn at alle skal være på den samme aksen, eller om man kan nærme seg det involverte farskapet på andre måter.

Det mange av fedrene i studien har til felles er at de er kritiske til sin egen far, forteller Stefansen. De vil alle være mer involverte i sine barns liv enn deres egne fedre var, og ser på dette som dypt meningsfylt. Men måten de gjør det på er ulike.

Med eller uten mor?

Dette kommer særlig til syne i fedrenes forhold til pappapermisjonen, der forskerne fant to ulike tilnærminger til farsrollen. I én gruppe, som først og fremst består av fedre fra middelklassen, blir permisjonen sett på som avgjørende for at far skal få et nært forhold til barnet. Han bør ha permisjon så tidlig som mulig, aller helst uten at mor er til stede.

– En av kildene i studien forteller at han mener det skaper et sterkere bånd mellom far og barn når mor var «ute av ligningen», sier Farstad.

– Det sier noe om den følelsen av at det er viktig å etablere denne relasjonen helt upåvirket av mor.

I den andre gruppen fedre, som primært var sammensatt av arbeiderklassefedre eller selvstendig næringsdrivende, var det derimot helt greit om far tok permisjon samtidig som mor, og dermed ikke nødvendigvis var så aktiv i omsorgen for babyen.

– Disse fedrene snakker ikke om det emosjonelle båndet de skal etablere ved å være alene sammen med babyen. Det er noe som kan komme etter hvert. Men for middelklassen er dette noe som haster, sier Farstad.

Les også: Pappa er viktig for barnas utvikling

– Forskere er for opptatt av spedbarnsfasen

På noen måter framstod fedrene i arbeiderklassen som mer tradisjonelle, distanserte fedre, selv om de hadde det samme ønsket om å være «involverte» som middelklassefedrene. Men de kommer ofte på banen senere.

En av informantene i studien fortalte at han ikke «bonder» med barna sine før de lærer å snakke. Han var ikke opptatt av å ha permisjon alene sammen med sitt yngste barn, men han var veldig engasjert i å følge opp storesøsteren på 6 år som skulle begynne på skolen.

Mens middeklassefedrene var opptatte av å bygge en nær relasjon med barnet, fokuserte arbeiderklassefedrene mer på alt det vanlige som må gjøres i en familie. De gikk inn i dette dagligdagse omsorg- og husarbeidet uten særlig motstand, forteller Farstad.

– Dette er nyanser som forsvinner når man bare ser på farsrollen og likestilling i spedbarnsfasen, noe jeg opplever at man ofte gjør i forskningen, sier hun.

– Det handler kun om den første tida, og det forsterker igjen ideen om hvor viktig det er å være der i starten og komme på banen tidlig.

Trange middelklasseidealer

Dette henger sammen med et skifte i hvilke relasjoner vi setter høyest, ifølge Farstad og Stefansen. I stedet for grupperelasjoner, som kjernefamilien, vektlegger vi forhold mellom individer.

– Vi er mer opptatt av det fortrolige og eksklusive forholdet mellom far og barn enn av de andre forbindelseslinjene i familien, ifølge Farstad.

– Det at far tar seg av de eldre søsknene i familier med flere barn blir nesten en mindreverdig posisjon. Men man inngår jo i en helhet der det å ta seg av en treårig storebror også er viktig. Den helhetstenkningen kan av og til bli nedsnakket.

Dette blir ekstra problematisk når den politiske diskusjonen rundt likestilling i familien også handler om fedrekvoten og hvor viktig det er at far slipper til tidlig.

– Målet er å få alle inn i middelklassepraksisen, men det kan oppleves som litt stramt for mange, mener Farstad.

Les også: Fulltidspappa i fulltidsjobb

En lettelse å slippe

Forestillingen om at far må ha permisjon alene for å skape et sterkt bånd med barnet sitt, gjør det også vanskelig for de foreldrene som av ulike grunner ikke får til idealfordelingen av permisjonen.

– Noen av parene vi snakket med hadde ikke fått til dette, men måtte være hjemme med barnet samtidig. Og de følte at noe hadde gått tapt, at de var litt mislykket, forteller Farstad.

– Jeg snakket med en norsk familie, skyter Stefansen inn, der mor måtte ta ut ferie samtidig som far skulle ha permisjon. Hun måtte late som om hun skulle på jobb, og finne på sitt eget program fra ni til fire med trening og kafébesøk for at han skulle få etablere sine rutiner og oppnå det farsnærværet han skulle ha.

– Disse idealene kan bli krevende å leve opp til i virkeligheten, der vi lever komplekse og sammensatte liv, sier Farstad.

– Den individuelle, én-til-én kontakten med barnet er ikke det eneste saliggjørende. Det er viktig å få fram at det går an å leve likestilte liv der mor og far finner ut av rutinene sammen, og at det er en mulighet som faktisk også kan bidra til mer likestilte foreldreskap. Det vil kanskje kunne være en lettelse for mange.