– Det synes som «professor før 35» er blitt et ideal som sprer seg. Dette er en helt annen type forskere enn hva vi har vært vant til, i hvert fall i humaniora og samfunnsfag i norsk sammenheng. Det er en bestemt type aktører som nå blir betraktet som attraktive, sier postdoktor Helene Aarseth ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo (UiO).
– Jeg kan merke et ganske sterkt trykk mot en normalisering av den «frie» forsker. Det vil si en forsker som er fri fra omsorgs- og familieansvar, sier Aarseth.
Aarseth får støtte fra flere hold.
– Europeiske universiteter gjennomgår en forvandling. UiO er intet unntak. En akademisk karriere er ikke familievennlig, fastslår filosofiprofessor Christel Fricke, ved Senter for studier av rasjonell, språklig og moralsk handling (CSMN) ved UiO.
– Kravet er at man skal jobbe døgnet rundt og vie livet sitt til forskning, sier stipendiat May-Linda Magnussen ved Agderforskning, som jobber med en avhandling om forsørgeransvar.
Forskningen først
I Sverige er det også bred enighet blant forskere om at det forventes at man prioriterer jobben, foran alle andre forpliktelser i livet.
Det kommer fram i rapporten Jamställda fakulteter? (2012) ved Göteborgs universitet. Der kartlegges kvinners og menns forutsetninger i akademia. Rapportens intervjustudie avdekker at det er medarbeidernes liv som må tilpasse seg yrkeslivet – ikke omvendt. Den ansattes villighet til å omfavne denne tilpasningen blir bestemmende for om han eller hun vil, og kan, fortsette å forske, heter det.
Forskning som business
– I dag skal universiteter drives som business. De forsyner samfunnet med utdanning og forskning, der utbyttet teller. Institutter får støtte i henhold til deres produksjon. Vi må telle studenter som klarer eksamen, telle doktoravhandlinger som forsvares, telle artikler som publiseres i fagfellevurderte tidsskrifter, og sist men ikke minst; tilslag på ekstern finansiering, sier Fricke.
Filosofiprofessoren understreker at det nye systemet er mindre patriarkalsk, og mindre provinsielt. Like fullt er det flere endringer som er kritikkverdige.
Press på unge forskere
– Når du først har en fast stilling i akademia er det ganske enkelt å koordinere arbeid og familieliv, sammenlignet med mange andre former for arbeid. Det er fordi man har stor grad av frihet til å organisere sin egen arbeidsdag i akademia. Men unge forskere starter vanligvis sine karrierer i midlertidige stillinger, som stipendiater eller postdoktorer. Svært få filosofer får faste stillinger før de er over tretti år. Internasjonalisering har gitt akademia et sterkere konkurransepreg. Dessuten har finanskrisen også rammet det akademiske arbeidsmarkedet. Presset på unge forskere er intenst, sier Fricke.
Fricke understreker også menns og kvinners fysiologi som kime til forskjeller.
– Kvinners livssyklus tillater ikke at man utsetter å få familie til etter at man er godt etablert i sitt yrke. Menn har en fordel der. De kan starte sin første eller andre familie senere i livet, på et tidspunkt i karrieren der det er enklere å koordinere arbeid med familieansvar, påpeker Fricke.
Menn liker konkurranse best
– Jeg er opptatt av hvilke prosesser som gjør at det ser ut som mange menn lykkes bedre i dette systemet, enn kvinner. Det kan meget godt tenkes at flere menn er villige til å ofre mye for å nå høyt opp. Dette er jo et mønster vi kjenner godt fra næringslivet, sier Aarseth.
I den svenske rapporten ser konkurransepreget ut til å gå i menns favør. En mannlig stipendiat er sitert: Män är mer tävlingsinriktade och det är nog inte kvinnor på samma sätt. För att verkligen vilja tävla mot andra så kanske man är man ändå. Som kvinna kanske man kulturellt och biologiskt inte är så intresserad av det där.
– Jeg opplever at det er flere yngre forskere her på Sørlandet – og da spesielt kvinner - som ikke bøyer av for disse nye kravene. De vil ikke vie hele livet sitt til forskningen. Men gir du beskjed om at du ikke vil jobbe døgnet rundt, da har det en pris, sier Magnussen.
Forvirrede fagidioter
Ifølge rapporten ser noen respondenter likheter mellom virkelighetens framgangsrike forskere og den karikerte fagidioten. Det vil si forskeren som er briljant og eksakt i sitt profesjonelle liv, men forvirret og kaotisk i mye annet.
Respondentene beskriver idealforskeren som en målrettet, konkurranseorientert og utholdende person, som setter egne vitenskapelige framskritt foran alt annet. De fleste mener at det er de unge som har disse egenskapene, og for mange av de spurte er dette idealet et hinder for familieliv.
Barn over en lav sko
Men familieliv er ikke bare forbeholdt kvinner.
– Hva slags menn er forskere i Norge?
– Her på sosiologisk institutt er det nå svært mange mannlige stipendiater. Det er veldig flinke folk, men de produserer barn over en lav sko. De er hjemme i pappapermisjon og de henter i barnehagen klokka fire. Dette er den nye typen mannlig akademiker i norsk kontekst. De har samboere som også har karriere, og de ser det som en selvfølge å være involverte fedre. Dette handler altså ikke bare om kvinnelige versus mannlige forskere, men om den nordiske modellen, sier Aarseth.
– Vi har utviklet et samfunn der det er mulig for både menn og kvinner å ha familieansvar. Det er en samfunnsform som har veldig mange fordeler, og som ikke bør forkastes i møtet med internasjonale normer, understreker sosiologen.
– Det kan til og med være at denne «både-og» modellen på sikt skaper vel så gode forskere, og vel så god samfunnsforskning. Men dette vil selvsagt være vanskelig å måle. Det er lettere å telle antall publikasjoner før 35, sier hun.
Forsker søker hemmafru
Den svenske rapporten avdekker også at menn med barn oppfattet annerledes enn kvinner med barn. I rapporten heter det at foreldrerollen for kvinner anses som så absorberende at det går utover engasjementet i arbeidet. En far med foreldrepermisjon tillegges nye kompetanseområder. Menn som henter barn i barnehagen er positivt ladet. For ham blir barnet en bragd. For henne blir det et hinder i karrieren.
Flere fedre legger derimot vekt på utfordringene knyttet til å kombinere forskerkarrieren med barn og familie, og uttrykker frustrasjon over situasjonen.
Det känns ibland som att forskarvärlden är gjord för att vara den ENDA världen. Det känns som att man måste ha en hemmafru för att få ihop post doc, familjeliv och karriär, sier en mannlig doktorand i Jämställda fakulteter?.
– Hvis du likevel vil jobbe så mye, i tillegg til å ha familie, da er du helt avhengig av bakkemannskap, bekrefter Agder-forskeren, May-Linda Magnussen. Selv har hun fire barn, med en ingeniør.
– En del akademikerkvinner jeg kjenner har partnere som også er akademikere. Jeg ser at de sliter med å få hverdagen til å gå rundt. Blant forskerpar merker jeg at det fort er kvinnen som blir den som prøver å jobbe så lite som mulig ut over vanlig arbeidsdag. Da får man et skille mellom de som ikke vil bruke hele livet på forskningen, og de som gjør det. Der er kjønn en dimensjon, understreker Magnussen.
Lav lønn, uten permisjon
– Men finnes det ikke muligheter for å ansette noen til å holde orden i hus og hjem?
– I akademia er ikke engang to lønninger tilstrekkelig for å dekke full lønn, kost og losji for en barnepasser, sier Fricke, og fortsetter:
– Perioder med foreldrepermisjoner forstyrrer dessuten forskningen, og det vil kreve en ekstra innsats for å komme på høyden igjen etter permisjonen. Unge mennesker i akademia er ikke bare dem som forsker og underviser – som de får betalt for. De holder også på med karrierebygging. Da kan man ikke så enkelt ta ut permisjon, uten at det kan få konsekvenser for å lykkes i fremtiden, understreker Fricke.
Feministiske forskere like ille
Også innen fagkretser der man burde være positiv til prioritering av familie og barn kan det være overraskende steilt. Aarseth forteller om internasjonale kolleger, med bakgrunn i feministisk teori og stor forkjærlighet for den nordiske velferdsmodellen.
– Når man møter dem og jobber sammen med dem, oppdager man at de synes det er ganske problematisk at du faktisk prioriterer ungene dine, framfor dem. De er i prinsippet kritiske til det systemet de selv er en del av, men de er sosialisert inn i det, sier Aarseth.
– Internasjonalisering kommer fra land som er mindre likestilt. Den samme tendensen viser seg i næringslivet, der jeg har gjort mange intervjuer her på Sørlandet. Flere av mine respondenter har amerikanske bedriftseiere, og de stiller helt andre krav til tilstedeværelse, sier Magnussen.
Lite attraktive ektemenn
Den svenske rapporten tematiserer denne problematikken ved å undersøke krav om utenlandsopphold.
Ja, jag funderar på att skaffa barn snart med min partner och i så fall är det en anledning [grunn til] att inte fortsätta inom akademin. Man måste vara mobil,
kunna flytta på sig och göra post doc utomlands…, sier en mannlig doktorand.
Rapporten avdekker at det ved det naturvitenskapelige fakultetet var 38 prosent av mennene og 19 prosent av kvinnene som hadde en postdok fra utlandet. Stipendiatene hadde en felles oppfatning om at postdok utenlands var en forutsetning for fortsatt karriere ved fakultetet.
Rapporten avdekker også at flere seniorkolleger hadde kjønnsstereotype oppfatninger om kvinners og menns ulike vilkår og forutsetninger. Begrunnet i kvinners familieansvar oppfatter de det som mindre sannsynlig at kvinner skulle kvalifisere seg gjennom utenlandsopphold. Menn oppfattes derimot som en gruppe som kan kombinere arbeidsliv og barn. Dermed står de nærmere til å oppfylle forskeridealet.
Så enkelt er det ikke nødvendigvis for menn i norsk akademia, ifølge Fricke.
– To mannlige kolleger av meg sa noe om dette. Den ene sa: «Barn tar av forskningstiden, og partnere gjør deg mindre mobil. Jeg har begge deler, så hva er mine karrieremuligheter?». Den andre sa: «Min partner har en jobb her i Oslo. Hun tjener mer enn meg. Jeg har fått et jobbtilbud fra utlandet, men jeg ser ikke at min partner blir med meg dit, der hvor hun ikke kan finne en passende jobb. Jeg er redd unge menn som vil forfølge en akademisk karriere ikke er særlig attraktive som partnere».
Frakoblet arbeidstaker
– Den udelt positive siden ved internasjonalisering i forskningen handler om en utvidelse og intensivering av den faglige dialogen. Men internasjonalisering handler også om fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital, sier Aarseth, og fortsetter:
– Det virker som mange i forskningssystemet særlig omfavner denne frie flyten, gjerne under fanen; Ja, vi trenger utvidete perspektiver. Men det er ikke sikkert det ene automatisk følger det andre, påpeker Aarseth.
– Hvis jeg skal tenke sosiologisk rundt det, da kan jeg se at den markedsdrevne liberaliseringen kan stå i fare for å fremdyrke den frakoblede arbeidstaker. Det vil si et akademisk motsvar til en globalisert business habitus, en arbeidstaker uten tilknytning og forankring til sted, familie og andre nære relasjoner. En slik globalisert habitus kan muligens være gunstig i innovasjon, teknologi og business, men er det helt sikkert at det samme gjelder for samfunnsfagene og humaniora, spør Aarseth.
Arbeidskrevende oversettelser
– Det er en fare for at det å være internasjonalisert i praksis betyr at man kun publiserer i utenlandske tidsskrifter på engelsk og har flere utenlandsopphold, mener Aarseth.
– Humaniora og deler av samfunnsfagene har en metodologi som er kontekstavhengig. Det krever et stort oversettelsesarbeid for at det skal bli relevant i en utenlandsk kontekst, forklarer Aarseth, og fortsetter med et eksempel:
– I en artikkel er det vanskelig å gjøre denne «oversettelsen»; derfor velger man ofte heller å formidle et avgrenset metodisk eller teoretisk poeng. Dette er selvsagt også viktig, men det bør komme i tillegg til, og ikke i stedet for økt innsikt i samfunnet man faktisk har forsket på. Forsker man ut fra mer universelle hypoteser, basert på mer generell atferdsteori frakoblet en historisk eller samfunnsmessig forankring, da vil oversettelsesarbeidet være langt enklere, understreker sosiologen.
Overfladiske standarder
– Som en del av internasjonaliseringen trenger man universelle, standardiserte krav. Disse kravene teller antall publikasjoner, og ganger det med stjerner i tidsskriftet, og legger til antall siteringer. Den som får høyest score er den beste forskeren. Jeg har hørt om steder der utvelgelse til stillinger gjøres på bakgrunn av det tallet man da sitter igjen med. Slike standardiserte krav kan kanskje fungere på noen fagområder, men mye av den samfunnsfaglige og humanistiske forskningen er av en helt annen karakter, påpeker Aarseth.
– Forskningen, vurderingskriteriene og det som anses som godt, blir preget av internasjonaliseringen i den forstand at det blir økt standardisering. Den forskningen som passer best til standardene gjør at humaniora og kvalitativ samfunnsforskning vil tape. Mange kvinner vil være mer opptatt av disse perspektivene, og dermed har også dette en kjønnsdimensjon, sier Aarseth.
– Man må videreutvikle også disse kontekstbaserte forskningstradisjonene. Ikke først og fremst fordi det er flere kvinner som orienterer seg mot disse, men fordi de representerer et viktig bidrag, avslutter hun.