Motgift mot feministhatet

– Det er ikke interessant å starte en diskusjon om feminisme med å spørre om det er likestilling eller ikke. I en seriøs debatt om tema må visse realiteter ligge til grunn. Og dét er de store og åpenbare skjevhetene i fordelingen av goder og byrder mellom kjønnene, sier seniorforsker Cathrine Holst. 

Holst er bidragsyter i boken Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen, der er rekke fagfolk imøtegår påstander fra terrorist Anders Behring Breiviks manifest. Selv porsjonerer Holst ut en sjenerøs dose motgift mot Breiviks giftige kvinnesyn. Hun er aller mest opptatt av å ta et oppgjør med den moderate feminismemotstanden som brer om seg.

Ullen feminismekritikk 

Nettfora og kronikker flommer over av påstander om at feminismen skal ha ført til et kulturelt forfall der menn feminiseres og de tradisjonelle, maskuline verdiene er i ferd med å forvitre. Holst etterlyser konkretisering fra dem som kommer med slike påstander.

– Hva er det egentlig de ønsker mer av? Mer vekt på fysisk styrke? Mer aggresjon? Uavhengighet? Mot? Hva er i så fall spesifikt maskulint med å være modig? Det er høyst uklart hva feministmotstanderne egentlig ønsker seg tilbake til. Er det et samfunn der konflikter løses med vold? Vil de gjeninnføre den gamle, patriarkalske formynderrollen? I så fall er det ikke uten videre lett å skjønne hvorfor vi skal sørge over tapet, fastslår Holst, og påpeker at resultatene i norske holdningsundersøkelser viser at flertallet tross alt har lyst til å leve i et likestilt samfunn.

– Ikke alle er bekvemme med å kalle seg feminister. Det er jo på mange måter en identitet; en betegnelse man setter på seg selv. Men når folk får innblikk i de faktiske forholdene, den skjeve ressursfordelingen mellom kjønnene og så videre, så er det veldig mange som ser at dette er urettferdig, sier forskeren.

Motstand på feil premisser

En alvorlig innsigelse som går igjen i kritikken er at feminismen skal ha påvirket samfunnet til å bli mindre meritokratisk, det vil si at maktfordelingen nå er mindre basert på intelligens og kompetanse enn tidligere.

– Slike påstander er å snu virkeligheten fullstendig på hodet. Jada, det finnes sikkert eksempler på at en kvinne har blitt foretrukket foran en mer kvalifisert mann, men på generell basis har feminismen gjort at evner og kompetanse nå vektlegges sterkere. Før fikk ikke kvinner gå på universitetene, de hadde ikke adgang til embeter og hadde ikke samme rett som menn til å drive næringsvirksomhet. Rekrutteringen skjedde nettopp ikke ut i fra meritter, men på grunn av kjønn.

– Kvinners inntog i større deler av arbeidslivet har bidratt til å hardne konkurransen. Og i lys av dette blir mangel på likestilling et produktivitetsproblem fordi kvinners talenter og ressurser ikke utnyttes godt nok. Det er jo nettopp utsikter til økonomisk gevinst, og ikke nødvendigvis idealisme, som er motivet for en del argumenter for likestilling på høyresiden, sier Holst, og viser til at den tyske, konservative forbundskansleren Angela Merkel vurderer å gå inn for kjønnskvotering i styrerommene.

Kjønnsskjevheter i Europa

– Mange mener at kvinner og menn stort sett er likestilte i dagens Europa. Og det stemmer at en del lever nokså likestilte liv. Samtidig er det et faktum at likestilling mellom kjønnene ikke er realisert; heller ikke i europeiske land, sier forskeren, og gir et innblikk i situasjonen:

– I flere europeiske land, som Spania og Tyskland, tjener kvinner i gjennomsnitt det halve av det menn tjener. Andre steder, som i Tyrkia, ned mot en tredjedel. Samtidig gjør kvinner den overveiende delen av det ulønnede hus- og omsorgsarbeidet. I Europa generelt er det langt færre kvinner enn menn som har eliteposisjoner i næringslivet, i kulturlivet, i organisasjonslivet, i parlamenter og i regjeringer. I tillegg kommer andre ting. Kjøp og salg av kvinner gjennom global menneskehandel og ufrivillig prostitusjon har for eksempel sterkt nedslag også i Europa.

Posisjoner og penger i Norge

Selv i likestillingsparadiset Norge stiller kvinner fortsatt svakere enn menn både når det kommer til posisjoner og penger, påpeker Holst. I boken oppsummerer hun tilstanden her til lands med følgende statistikk:

«Over 70 prosent av topplederne i staten er menn, over 80 prosent av rådmennene er det samme, mens mannsandelen blant norske ordførere er noe under 80 prosent. Rundt tre fjerdedeler av lederne i det private næringsliv er menn, over 80 prosent av topplederne. Tre av fire redaktører i norske medier er menn, sju av ti dommere, åtte av ti ledere av private kulturinstitusjoner. Av de nærmere 70 000 sysselsatte som jobber ufrivillig deltid (de som oppgir at de ønsker å jobbe mer), er nesten 80 prosent kvinner. Kvinners gjennomsnittslønn er lavere enn menns i alle bransjer og næringer. Mens kvinner i Norge i gjennomsnitt gjør nesten fire timers ulønnet husholdsarbeid daglig, gjør menn drøyt to og en halv».

Kvinners frie valg

Tallenes tale blir hyppig møtt med argumenter om at de bare er et utslag av at kvinner og menn har ulike preferanser. Holst understreker at en medvirkende årsak til at det eksempelvis finnes færre kvinner enn menn som er toppledere i stat og næringsliv, riktig nok kan være at kvinner prioriterer annerledes enn menn.

– Og i så fall er det kvinners egne ønsker som holder dem tilbake fra en topplederkarriere, og ikke diskriminering. Men det er et stykke fra å medgi dette, til å hevde at alt vi ser av kjønnsskjevhet er der fordi kvinnene selv ønsker det slik. De som påstår det siste, må i så fall tilbakevise en omfattende forskningslitteratur innenfor ulike fag som hevder det motsatte, sier hun.

Variert gruppe

Holst presiserer at ordene hennes ikke må tolkes som at hun vil ha slutt på feminismekritikk; de er mer et uttrykk for en misnøye med utgangspunktet for de offentlige debattene om likestilling.

– For det første er det usaklig å drøfte feminisme som om feminister er enige om alt mulig seg imellom, slik mange gjør. Det finnes radikal-feministiske patriarkatstormere, feminist-sosialister, statsfeminister og sosialdemokrater, borgerlig feminisme i ulike varianter, økofeminisme, teknofeminisme og skeive feminister som utfordrer heterosexistiske tanke- og levesett, sier hun.

Kritiske feminismer

– For det andre blir det helt feil når kritikere i sveipende ordelag omtaler feminister som om de er ute av stand til å delta i en kritisk diskusjon om feminismens mål, mening og konsekvenser. Det foregår interne diskusjoner om feminismens skyggesider og dilemmaer hele tiden. Kritiske debatter om feminismens stereotypiske mannsbilder er et eksempel. Debatter om forholdet mellom feminisme og multikulturalisme er et annet, forteller forskeren.

De siste årene har det blitt mer fokus på skjevfordelinger i menns disfavør, som at menn er i mindretall i høyere utdanning, at flere gutter enn jenter faller fra i videregående utdanning og at menn kan komme dårlig ut i barnefordelingssaker. Holst er positiv til diskusjonene.

– Det er legitimt og viktig at disse sakene kommer opp. Samtidig må vi huske at selv om kjønnsurettferdighet også kan ramme gutter og menn, så betyr ikke det at urett mot jenter og kvinner er mer akseptabelt enn før. Poenget mitt er at man bør diskutere feminisme og likestilling på en rimelig og forholdsmessig måte, når man først gjør det, avslutter hun.