I avhandlingen From formal employment to street vending undersøker den svenske kjønnsforskeren Anja Franck kvinners muligheter på arbeidsmarkedet i den malaysiske delstaten Penang. Malaysia var ett av de første landene i verden til å innføre såkalte frihandelssoner, det vil si avgrensende fabrikkområder for eksportproduksjon med skattefritak. Med frihandelssonene økte andelen av landets kvinner med arbeidsplass i den formelle sektoren raskt fra 30 til 50 prosent, men seinere har utviklingen avtatt.
– Det stemmer at eksportindustrien skaper arbeidsplasser for kvinner, men bare på kort sikt. Kvinner er ikke særlig interessante som arbeidskraft etter at de har fått barn, sier Franck, som nylig disputerte i økonomisk geografi ved Universitetet i Gøteborg.
Forlater industrien i ung alder
Statistikk over andelen malaysiske kvinner som jobber innenfor den formelle sektoren viser at de fleste jobber der bare i en kort periode i sin ungdom. At kvinner forsvinner fra det formelle arbeidsmarkedet innebærer imidlertid ikke at de slutter å jobbe, poengterer Franck.
Til sin avhandling har hun intervjuet 80 kvinner som arbeider innenfor den uformelle økonomien, som omfatter alt arbeid som ikke registreres av myndighetene. De fleste av informantene i hennes studie jobber på markeder og flere har tidligere jobbet i eksportindustrien. Informantene nevnte nedskjæringer, dårlige arbeidsforhold og et ønske om en egen virksomhet i mindre skala som årsaker til at de forlot industrien. Men grunnen aller flest oppga var at de giftet seg og fikk barn.
– Når de ikke finnes noen fungerende barneomsorg eller eldreomsorg er det vanskelig å kombinere familieliv med fabrikkarbeid, sier Franck. Hun legger til at det også er en norm at gifte kvinner ikke skal arbeide.
«Jeg hjelper bare mannen min»
Under intervjuene, som ble gjort på noen av Penangs markeder, oppsto ofte situasjoner der informantene forklarte at de egentlig ikke jobber – «jeg hjelper bare mannen min». Flere av kvinnene beskrev seg selv som husmødre, til tross for at de jobber på markedet 12 timer daglig.
– Det er ingen tvil om at kvinner er ofre for en strukturell undertrykking, som for eksempel kommer til uttrykk i at kvinners arbeid ikke regnes som arbeid. Samtidig er kvinnene i min studie virkelig ingen ofre, sier Franck.
– De har funnet en strategi som gjør at de kan forholde seg til normene om at kvinner ikke skal jobbe. De er «husmødre», men får samtidig tilgang til en egen inntekt.
Synes ikke i statistikken
Franck stiller spørsmål ved den offisielle statistikken over andelen kvinner på arbeidsmarkedet, ettersom alle de kvinnene som jobber i den uformelle økonomien usynliggjøres.
– Den eksisterende statistikken sier veldig lite om hvor mye kvinner egentlig arbeider, sier hun. For at kvinner skal få tilgang til arbeidsrettslig beskyttelse og pensjon, er det viktig at det arbeidet som utføres innenfor den uformelle økonomien anerkjennes. Og skal eksportindustrien kunne gi varige arbeidsplasser til kvinner trengs en omfattende utbygging av velferdssystemene.
– Ellers blir kvinner bare gjester i det formelle arbeidsmarkedet, konstaterer Franck. Hun vil fortsette å undersøke kjønn og internasjonal handel, blant annet i et forskningsprosjekt med fokus på EUs handelsavtaler.
– Det er mange aktuelle spørsmål og altfor lite forskning. Den økonomiske krisen og den globale matkrisen rammer kvinner og menn på ulike måter, og der trengs det mer forskning. Det er et problem at kjønnsforskere sjelden jobber med økonomi og at økonomer sjelden jobber med kjønnsforskning.
Dette er en oversatt og bearbeidet versjon av en artikkel opprinnelig publisert hos genus.se.
Franck, Anja: From formal employment to street vending.
Doktoravhandling i økonomisk geografi, levert ved Göteborgs universitet