‒ Mest skjellsettende i sin samtid

– Hvis vi er opptatt av den norske samfunnsforskningens langsiktige virkninger på kultur og samfunn, fremstår Harriet Holters arbeidslivs- og kjønnsforskning som den kanskje mest skjellsettende blant bindestreksfeltene som ble utviklet på denne tiden.

Det hevdet historiker Fredrik Thue under seminarrekken Historier om kjønn og universitet. Den arrangeres av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i anledning universitetets hundreårsjubileum. På dette tredje seminaret, Kvinner i mannsmiljø – om akademisk identitet og kjønn var Thues oppdrag å presentere deler av Harriet Holters forskning på 50- og 60-tallet. I denne artikkelen gjengir vi noe av innholdet i Thues innlegg. 

Fra sosialøkonomi til kvinneroller

– Harriet Holter hørte til det første kullet av sosialøkonomer i etterkrigstida, men hennes interesse for den menneskelige siden av samfunnsplanleggingen førte henne over til sosialpsykologien, forteller Thue.

Holter disputerte i 1970 med avhandlingen Sex Roles and Social Structure, og i 1973 fikk hun et professorat i psykologi ved Universitetet i Oslo.

Mangfoldet i hennes akademiske karriere kan virke forvirrende, men Thues fortellinger vitner om en sterk, rød tråd gjennom hele hennes forskervirke; respekten for enkeltmennesket, med en spesiell opptatthet av kvinnene. Denne opptattheten ble vekket i løpet av 1950-tallet mens hun var ansatt som stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning.

– Her ble grobunnen lagt for hennes viktigste bidrag til samfunnsforskningen. Da innledet hun sine studier av kvinners situasjon i arbeidslivet, og utviklet en sosiologisk kritikk av kvinners kjønnsbestemte rollekonflikter, sier Thue.

– Jeg mener denne fikk grunnleggende betydning for norsk og skandinavisk kvinneforskning, sier han.

– Harriet Holters arbeider var en del av det jeg vil kalle den fortolkende sosiologien, en forskningsstil som var preget av amerikanske forbilder, men som fikk en særegen norsk utforming, sier Thue. 

Teori og metode

– Harriet Holters arbeider viser tydelig dette. Hun anvendte begreper fra sosiologen Talcott Parsons og den amerikanske strukturfunksjonalismen. Men der Parsons forsvarte den tradisjonelle kjernefamilien som viktig for utviklingen av et moderne, vestlig industrisamfunn, trakk Holter helt andre konklusjoner. Her kom svenske og norske sosiologer på sett og vis til å utgjøre en internasjonal avantgarde.

– Den fortolkende sosiologien beskriver en særegen tenkestil som gikk på tvers av flere empiriske forskningsfelt som familie- og ungdomsforskning, arbeidslivsforskning, kjønnsforskning, rettssosiologi og kriminologi som vokste fram i 1960-årene, sier Thue. Selv er han postdoktor ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, og var hovedforfatter av bind 5 om Universitetet i Oslos historie (1945-1975).

– Metoden var preget av det sosiologiske feltarbeidet, og studerte mennesker i samhandling. Den hadde også en kritisk, refleksiv distanse til de etablerte maktinstansene i de miljøene den utforsket, sier Thue. Forskerne undersøkte de sosiale strukturene i bestemte, avgrensede institusjoner som i fengsler, på fabrikker og lignende. Her så de hvordan spenninger og motsetninger kom til uttrykk i menneskelige livsformer.

Han understreker at begrepet fortolkende sosiologi ikke nødvendigvis fanger opp alle aspekter ved denne forskningsstilen, men det griper noe sentralt: vekten på personlig sosial erfaring som en vei mot sosiologisk erkjennelse. Dette kom etter hvert i konflikt med det objektive forskeridealet.

Holter som radikal sosiolog

-  Fortolkningen av sosiologisk erfaring fremstod i stigende grad som en politisk relevant praksis, som gjorde samfunnsforskeren til en ny type intellektuell i samfunnet, hevder Thue. Den fortolkende sosiologien ble stadig sterkere farget av større praktisk engasjement og profesjonelle ambisjoner i det norske samfunnet. Sosiologien bidro til å utvikle nye former for samfunnskritikk, og deler av den utviklet seg til en fortolkende, radikal og aksjonsrettet sosiologi.

Gjennomgripende tvetydighet

Men Holter var ikke bare politisk grensesprengende. I sine studier kombinerte hun sosiologisk og antropologisk teori med den økonomiske.

– På den måten var hun nyskapende i dette forskningsfeltet, sier Thue. Holter var opptatt av å overskride det snevre, praktiske perspektivet som lå til grunn for flere arbeidslivsstudier i USA og England. Der var de opptatt av å øke produksjonen. Holter ville heller skille mellom psykologisk sunne og usunne former for systemtilpasning hos arbeiderne. Det var i forlengelsen av dette programmet at hennes sosiologiske kritikk av kvinners kjønnsbestemte rollekonflikter ble til, en kritikk som også rettet seg mot hennes kolleger utenlands, forteller Thue.

– Harriet Holters studier var næret av en erfaringsbasert innsikt i den gjennomgripende tvetydigheten som fortsatt preget kvinnenes sosiale stilling i etterkrigstidens likeverdsorienterte velferdssamfunn, forteller han.

– I 1956 holdt hun et foredrag i Det Norske Studentersamfund (DNS), Kvinnedyrkelse og kvinneforakt i vår tid. Her hevdet hun at nazismens ekstremt ambivalente bilde av det kvinnelige bare var et dramatisk uttrykk for forestillinger som fortsatt var fullt levende i den vestlige kultur. Disse bildene begrenset kvinnenes livsutfoldelse og presset dem inn i stereotype sosiale roller.

– Dette feministiske perspektivet brakte hun inn i den tradisjonelt kjønnsblinde arbeidslivsforskningen, forteller Thue. 

Psykologiske og sosiologiske identitetskonflikter

– Det var i doktoravhandlingen resultatene av disse perspektivene og hennes langvarige forskningsinnsats ble sammenfattet. Her var det teoretiske ledemotivet konflikten mellom nettopp de generelle sosiale kvinnerollene, og de spesifikke rollene de samme kvinnene oppnådde i yrkeslivet, forteller Thue.

Holter opererte med en hypotese om at de rollene kvinner var tilskrevet (som mor, hustru, søster og så videre) hadde langt større gjennomslagskraft enn de spesifikt oppnådde rollene i arbeidslivet. Det betydde, ifølge Holter, at kvinnene ville innta en yrkesrolle på måter som var forenlig med herskende kulturelle stereotypier om kvinnelighet. Samtidig ville de unngå yrkesroller som fordret typisk maskuline egenskaper. Og det er her de kjønnsbestemte rollekonfliktene hadde sin kjerne. For Holter handlet dette om noe langt mer dyptgripende enn den konkrete «tidsklemme» yrkesaktive småbarnsmødre kunne oppleve i sin hverdag. Mens slike konflikter lot seg løse ved forhandling og kompromiss, kom rollekonfliktene snarere til uttrykk som en kløyvende identitetskonflikt i den enkelte kvinne.

– Dette var kulturelt betingede rollekonflikter, sier Thue. De var dyptgripende og begrensende for kvinners livsutfoldelse.

Tilskrevne roller

– Holter hevdet med økende styrke at det fantes en underliggende sosiologisk systematikk i kvinnenes kjønnsbestemte roller. Hun hevdet at kvinners identitet primært ble fastlagt gjennom tilskrevne roller, mens menn primært formet sin identitet gjennom oppnådde roller, sier Thue.

– Dette bekreftet Holters i sin første empiriske undersøkelse. Den viste at arbeidsgivere oppfattet kvinner som mer følelsesbetonte, personorienterte og usaklige enn sine mannlige kollegaer, forteller Thue. For Holter dannet disse funnene utgangspunktet for hennes feministiske samfunnskritikk.

Holters samfunnskritikk

Holter likte ikke det som var i ferd med å skje i den demokratiske velferdsstaten: Selv om kvinnene var godt hjulpet av ekspanderende likelønnsideologi, selv om de hadde styrket sine formelle rettigheter og hadde høynet sitt utdanningsnivå vesentlig, så var de i praksis blitt sittende igjen i en familiesfære med et sett verdiorienteringer som var stadig mindre egnet til å fremme deres allsidige, sosiale selvrealisering i det moderne samfunnet.

Holter hevdet at det eksisterte et prekært ”kulturelt etterslep” ved at kjønnsrollene ikke hadde holdt tritt med utviklingen ellers i samfunnet.

– Resultatet var at kvinnenes liv i økende grad var preget av konflikt og ambivalens. I utdanningssystemet lærte jentene at de var likeverdige guttene, og at deres framtid avhang av deres egen innsats og dyktighet. Men i overgangen til de voksnes verden viste det seg likevel at deres livssjanser primært ble avgjort på ekteskapsmarkedet, og at deres voksne identitet først og fremst var knyttet til rollen som hustru og mor, forteller Thue.

Familien som fabrikk

Holters analyser av kvinners rollekonflikter i arbeidslivet og hennes refleksjoner om kvinnens sosiale stilling i det moderne samfunnet var basert på sentrale elementer fra Parsons’ sosiologi. Ikke desto mindre var hennes analyser en kritikk mot Parsons og andre samfunnsforskere. Parsons mente at familien kunne beskrives som en fabrikk som produserte personligheter, og at denne «produksjonen» ville følge et generelt evolusjonært mønster der alt utviklet seg til det beste for samfunnet, nærmest av seg selv. Holters perspektiv var annerledes.

– Ved å studere kvinners egen oppfatning av sine rollekonflikter fant hun et annet analytisk og normativt utgangspunkt. I stedet for å studere de sosiale rollene som midler til den sosiale integrasjon, studerte hun samspillet mellom de ulike rollene som til sammen utgjorde en persons rollesett. Dette innebar en bevisst dreining av perspektivet, fra en analyse av det sosiale systemet, til en analyse av den individuelle aktøren, forteller Thue.

Kulturell sprengkraft

– Dette skiftet av synsvinkel hadde dramatiske konsekvenser for den normative vurderingen av kvinners sosiale stilling. Holter så situasjonen fra kvinnens sosiale ståsted. Da ble det mulig å gripe den potensielle konflikten mellom det sosiale systemets funksjonelle krav, og det moderne individets egne ønsker og streben etter selvrealisering. Dette temaet hadde Parsons fortrengt, hevder Thue.

– Harriet Holters analyser av kvinners rollekonflikter har slik en kulturell sprengkraft overfor den tidlige etterkrigstidens sosialdemokratiske orden, sier Thue.
Denne ordenen hvilte på en harmonisk og optimistisk forestilling om at individets behov for selvutfoldelse ikke stod i noen motsetning til samfunnsordenens legitime krav om tilpasning og sosial kontroll. Men det gjorde den, ifølge Holter. Og det fikk vi merke gjennom studentopprøret, og særlig gjennom feministenes kvinnekamp, avslutter Thue.