Overser kompetanse

– Den transnasjonale kompetansen blir dessverre ofte møtt som et problem, sier Jana Sverdljuk, stipendiat ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, ved NTNU i Trondheim.

Jana Sverdljuk har intervjuet russiske kvinner som har flyttet til Norge, og sett på hvilke utfordringer de møter i introduksjonsfasen av sine nye liv her.

– Det er ved å se på denne første perioden i et nytt land vi oppdager hvordan systemet er lagt opp, og i dette tilfellet; hvordan Norge ikke klarer å se de ressursene som disse kvinnene faktisk har, sier hun.

Forskningen er nettopp presentert i en artikkel i antologien The limits of gendered citizenship : contexts and complexities, redigert av Elbieta Oleksy, Jeff Hearn og Dorota Golaska. I boken setter redaktørene søkelys mot muligheter for kjønnsnøytrale, likestilte statsborgerskap i et Europa med økende kulturelt mangfold og migrasjon. Blant annet spør bidragsyterne: Finnes det noe slikt som transnasjonale identiteter, og i så fall, hvordan møtes disse i lov- og regelverk? To av kapitlene, skrevet av Line Nyhagen Predelli og Jana Sverdljuk, har fokus på Norge og Norden.

Undertrykker transnasjonale migranter

– Hvis du ser på introduksjonslovene i de nordiske landene, så finnes det i dem en ide om at det er migranten som skal integreres i det systemet som er i Norden fra før. Dette skaper en sterk kobling mellom systemet og migranten, der det blir en likhet mellom det å være borger og det å være nordisk. Jeg ville forsøke å utfordre denne koblingen, og i stedet sette fokus på det å være en global verdensborger, der identiteten hører til flere steder samtidig, sier Sverdljuk.

Hun mener at dersom det ikke er mulig å ha en transnasjonal identitet, har vi et system som undertrykker den transnasjonale migranten. Da vil verken denne type borger, eller det å kunne tenke om migranter på denne måten, blir ivaretatt.

– Dette kaller jeg symbolsk urettferdighet, forklarer Sverdljuk.

– Rammer dette kvinner spesielt?

– Det kan det gjøre. Et typisk nordisk problem er at mange migranter føler de er på en evig kvalifiseringsrunde, fordi kompetansen de har, ikke anerkjennes, sier Sverdljuk.

Dette ga også hennes russiske informanter uttrykk for. Både i introduksjonsprogrammer, og når man søker jobb, møter man holdninger om at man må bedre kvalifikasjonene sine.

– Men veldig mange har god utdannelse og kompetanse når de kommer hit! Noen av dem jeg intervjuet klaget over at arbeidsgiveren ikke anerkjente dette, og bare så etter noen som kunne Norge og hadde jobbet i Norge, sier Sverdljuk.

Et nødvendig nytt «vi»

– Har russiske kvinner i Norge typiske utfordringer som er spesielle for dem?

– De fleste i denne gruppen har veldig god utdannelse, og hadde gode jobber i Russland. Derfor klarer mange seg veldig bra i Norge, og får gode jobber, sier Sverdljuk.

Hun legger til at noen ikke får jobb som står i forhold til utdannelsen, på tross av at de snakker svært godt norsk. Mange føler de blir møtt med mistenksomhet, eller rett ut stakkarsliggjort.

– Historien vi forteller hverandre er at det er dem som kommer til oss. Der vi er de som er utviklet og siviliserte, og kan gi dem et bedre liv. Russiske kvinner opplever dette som en mangel på anerkjennelse, som om ikke hun lever sitt liv og tar sine valg selv. Dette nye, trans-etniske, trans-nasjonale vi som man begynner å snakke om nå etter terroren 22.7, er i så måte veldig bra og nødvendig, mener Sverdljuk.

Innvandring ansett som problem

– Hvorfor valgte du å forske på russiske kvinner i Norge?

– Vi er tre forskere fra Finland, Sverige og Norge, som sammen har sett på migrasjon i Norden, og særlig i i Barentsregionen. Der er det jo mange russiske kvinner som krysser grensene, sier Sverdljuk, som har jobbet med spørsmål rundt identitetsdannelse i nord tidligere.

Både hun og de russiske kvinnene hun intervjuet, ble underveis overrasket over de ulike måtene man omtaler migrasjon i nord på. På den ene siden, og da særlig på politisk nivå, snakker man om gode forbindelser mellom folk og land i Barenstregionen. Men på den andre siden finnes diskusjonen omkring innvandring, og da tenker man umiddelbart på problemer. Nettopp derfor mener hun ordlyden i lover og regler må endres for å reflektere kompetansen, fremfor problemene, ved transnasjonalitet.

– Men det er vanskelig, for i Europa er man så vant til å tenke på stat og nasjon som nesten identiske, og på nasjonalstaten er et ideal, noe som er normalt og implisitt i politikken. Derfor blir det forventet, fra nasjonalstatenes side, at migrantene skal inn i dette bildet. Med det blir stadig mer migrasjon av folk som ikke tilpasser seg dette. Og da mangler vi institusjoner som klarer å ivareta denne nye måten å leve på, sier Svergljuk.

Sovjetiske kvinner liknet dagens norske

Et fellestrekk ved Sverdljuks russiske informanter, er at de er aktive, deltar på introduksjonsprogram, er flinke til å lære seg språk, og er aktive jobbsøkere. De fremhever også at måten å være kvinne på i gamle Sovjetunionen og i Norden har mange fellesstrekk: Man har et strukturert liv der man kombinerer jobb og familie.

– Derfor opplever noen det som enda mer urettferdig at de i Norge blir sett på som hustruer som ikke er likestilte, eller som prostituerte, eller med et eller annen form for avvik fra normen

– Du etterlyser muligheten for å kunne bli en likestilt statsborger, hva mener du med det?

– Det som er nytt, og som man må spørre seg om – er hvorfor ideene om likestilling automatisk knyttes til etnisk tilhørighet. Hvis man er fra et annet land enn Norge, blir man raskt ansett som en tradisjonell kvinne, og det kan det virke ekskluderende.

Ideen om at det er full likestilling i Norge ekskluderer kvinner som kommer hit fra andre land. Dette er likestillingsparadokset vårt, mener Sverdljuk.

Hun mener dette er en utfordring til feminister om å tenke annerledes, fordi klimaet og ideologien i samfunnet påvirker hva slags lovverk vi får, og loven i dag har ikke et språk som løfter den transnasjonale kompetansen.

Må inkludere alle typer kvinner

Dersom feminister ignorerer kvinner som er ulike seg selv, kan man reprodusere andre typer urettferdigheter, mener Sverdljuk, som håper bidraget hennes i boken sender noen signaler og stiller spørsmål omkring dette.

– Selv om migrantkvinner i Europa har svært ulike historier, og det er veldig forskjellige problemstillinger i for eksempel Italia og Norge når det gjelder hva slags type migranter som kommer, så er det noen fellestrekk. På et veldig generelt plan kan vi si at det handler om kvinner som har tilhørighet flere steder, som har mangel på rettigheter og som ikke er anerkjent i samfunnet. Denne utfordringen må feminister ta; å tenke forskjellighet, i stedet for å ha bestemte forestillinger om at en kvinne må være sånn eller slik.