Større kontaktflate

− De forskerne du kjenner i andre land, blir en inngangsport til fagfeltet og fagmiljøet i landene de kommer fra. Fagmiljøet i Norge har jeg fått relativt god kjennskap til i løpet av årene, men det er viktig å ha forbindelser utover landegrensene, også, sier førsteamanuensis Hilde G. Corneliussen ved Universitetet i Bergen.

– Hvis du ønsker samarbeidspartnere fra et bestemt land til et forskningsprosjekt, hjelper det å kjenne forskere i dette landet. De kan enten være relevante samarbeidspartnere for prosjektet ditt, eller de kan tipse om hvem du heller bør kontakte. Det samme gjelder hvis du trenger å opparbeide deg kunnskap om ditt fagfelt i et bestemt land, legger hun til.

Gjennom deltakelsen i det EU-finansierte prosjektet Meta-analysis of gender and science research har Corneliussen fått kontakt med mange nye kolleger rundt om i Europa. Formålet med prosjektet var å skaffe en oversikt og analysere forskning som er blitt gjort på temaet kjønn i forskning. Alle de 27 EU-landene har deltatt, i tillegg til de seks assosierte landene i EUs 7. rammeprogram for forskning – deriblant Norge. Arbeidet begynte i 2008 og gikk over tre år. Corneliussen hadde ansvaret for å kartlegge og studere norske forskningspublikasjoner. Hun var også med på å utarbeide en samlet rapport fra Norden sammen med representanter fra de andre nordiske landene.

Kolleger fra hele Europa

– Hvordan opplevde du det nordiske samarbeidet?

– Jeg er veldig fornøyd med den nordiske gruppa. Samarbeidet om rapporten fungerte bra, og vi hadde en god kommunikasjon på e-post. Vi møttes også fysisk et par ganger i løpet av prosjektperioden, og de som da var verter for samlingene, gjorde en flott jobb.

– Noe av det jeg satte mest pris på, var å møte nye kolleger. Jeg kjente ingen av deltakerne i den nordiske gruppa fra før og er glad for å ha utvidet nettverket mitt.

– Traff du også forskere utenfor Norden?

– Ja. Prosjektet ble avsluttet med konferansen Meta-analysis of gender and science research i Brussel i høst, og der møtte jeg kolleger fra hele Europa. Noen av dem har jeg tatt kontakt med i etterkant, både forskere som holdt innlegg jeg syntes var spennende, og personer jeg pratet med som forsket på ting jeg ønsket å vite mer om.

− Jeg synes det er lettere å ta kontakt med folk etter at vi har vært på en slik felles møteplass. Om jeg ikke nødvendigvis har snakket med vedkommende, går det likevel an å henvise til konferansen og et spennende innlegg, sier Corneliussen. Hun tror også det er større sannsynlighet for å få svar på henvendelser.

Trenger internasjonalt samarbeid

Corneliussen mener det er bra for forskningen å jobbe på tvers av grenser.

− Hvis du bare går rundt i samme tralten og alltid møter de samme menneskene, er det vanskelig å få nye ideer. Som forsker er det viktig å kunne fornye seg av og til, og da hjelper det å treffe folk fra andre institusjoner og andre land. Plutselig kan du oppleve at den situasjonen på fagfeltet ditt, som du trodde du kjente godt, blir utfordret av andre virkelighetsbilder.

− I tillegg legger hele forskningsstrukturen mer og mer opp til samarbeid på tvers av institusjoner og landegrenser. Det gjelder særlig utlysninger av forskningsmidler. Blant annet i utlysninger av midler til EU-prosjekter stilles det gjerne krav om samarbeidspartnere i andre land. Hvis du ønsker en god forskerkarriere, kommer du ikke lenger så langt om du kun baserer deg på dine lokale forskningsmiljøer.

Corneliussen har i flere år forsket på kjønn, teknologi og IKT-utdanning. Gjennom deltakelsen i EU-prosjektet fikk hun sjansen til å studere all forskning om kjønn i forskning. Nå er hun snart aktuell med boka Gender-Technology Relations: Exploring Stability and Change.

– Boka oppsummerer i stor grad mitt arbeid med kjønn, teknologi og IKT-utdanning over de siste ti årene, så det er stoff jeg har jobbet med en stund. Selve rammen for boka, derimot – fokuset på stabilitet og endring – har sammenheng med arbeidet med EU-prosjektet, sier hun.